Datter av øyeblikket

Jeg får veldig mye bra kommentarer for tiden, og det må jeg bare si, jeg blir litt forfjamset. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg har liksom gått tom for ulike måter å si takk på. Det er merkelig hvordan slikt fungerer. Når man ikke får oppmerksomhet, lengter man etter den. Og når man har fått den, vet man ikke riktig om det egentlig var dette man ville ha. Usikker på om man er ydmyk nok, om man gjør det rette, om dette er noe man har riktig godt av, er kanskje dette en følelse man får av det meste i livet. Det er litt overveldende alt sammen.

I går kveld la jeg ut et bilde av Knut Hamsun på Facebook, helt uten grunn og uten at det egentlig har noe med saken å gjøre. Eller kanskje det har det likevel. Knut Hamsun hadde verken blogg eller Facebook. Hvordan påvirket dette ham? Savnet han noe slikt å henge fingrene i da han satt på den lille hybelen han beskriver i «Sult», bak vegger tapetsert med avisutklipp fra Morgenbladet, mens magen rumlet og tankene svumlet? Tenkte han noen gang at nå hadde det vært stilig å kunne sjekke «åssen det henger på feisbukk», slik de nå om dagen tenker i det moderne Kristiana? Hva om jeg og Knut Hamsun hadde byttet? Hva om han levde nå, og jeg levde da han levde? Ville jeg skrevet annerledes da? Hvordan ville han skrevet nå? Ville jeg blitt den forfatteren han ble? Hvordan ville han sett på situasjonen vi har i dag?
Har vi i det hele tatt noen situasjon?
Hva skulle det vært?

Jeg har en venn (kan jeg kalle ham det?) som er veldig opptatt av eksistensiell angst. Noen ganger ser jeg bare på ham med et tomt blikk når han tar opp emnet, betegnelsen er liksom litt overveldende i seg selv … «eksistensiell angst». Mens andre ganger, av en eller annen grunn, går det virkelig opp for meg hva han egentlig mener. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Noen ganger skyller det bare inn over meg med eksistensielle angsttanker, uten at jeg har det minste begrep, den svakeste anelse om hvordan jeg i alle dager skal få beskrevet hva jeg føler – og hva jeg egentlig føler i det hele tatt! Jeg kjenner det i hele meg, og det plager vettet av meg. Følelsen av å ikke klare å sette ord på noe som plager vettet av seg. Jeg klarer vanligvis å sette ord på det meste, men når det kommer til dette, når jeg noen ganger, gjerne når jeg sitter oppe om natten, «våkner» og får denne ekle, stikkende følelsen av at jeg egentlig sover fortsatt – at jeg har sovet hele mitt 18-årige liv – er det som om jeg ser på en film hvor jeg selv er hovedpersonen. Og jeg har ikke lest manus på forhånd.

I månedskiftet januar/februar skal jeg både levere inn særemne og førsteutkast av teatermanuset, noe som til tider gir meg litt pannikkskjelvinger og sommerfugler i magen. Til gjengjeld er jeg jo dessverre sinnsykt flink til å utsette ting, noe som skyldes min ufrivillig sterke evne til å innstilles på en naivmodus som sier at alt kommer til å gå bra – alt kommer til å gå bra uansett. Samtidig, i bakhodet tenker jeg febrisk ut en plan som i realitet skal ordne at det blir nettopp slik: Bra. Jeg er ekspert på å drøye arbeid helt til siste liten, og rett før deadline gremmes av anger og skam for at jeg ikke startet før. Dette kunne tross alt blitt en bra oppgave, tenker jeg. Jeg kunne gjort det til en interessant oppgave, tenk, istedet for å blogge så inni granskauen mye hele tiden, om tull og skrullete innfall. Og mens den ene hjernehalvdelen tenker dette, tror den andre at alt går av seg selv; hopper rundt i en eng av tulipaner og synger at alt kommer til å gå bra, alt kommer til å gå braaaa lalalaaa.

Særemnet mitt skal enten handle om noe innen filosofi, postmodernisme eller metafysikk. Eller kanskje en kombinasjon! Jeg surret litt rundt på Stavanger Bibliotek her om dagen og plukket med meg en liten folder om særemnet. Her fant jeg en særemneinspirerende liste over skjønnlitteratur sortert etter emne. Jeg skummet meg raskt igjennom a, b, c, d, e og gikk rett på f – filosofi. Tre bøker var listet opp: Den politiske brødrister av Fernando Savatier, Sofies verden av Jostein Gaarder og Datter av øyeblikket av Ragnhild N. Grødal.

Da jeg i kveld begynte på «Datter av øyeblikket» fikk en ordentlig, filosofisk aha-opplevelse og innså at nå er jeg virkelig nødt til, for temaets skyld, å skrive et ordentlig bra særemne. Jeg tenker med grøss på hvor ekkelt det å kommer til å bli å skrive om filosofi igjen, i fremtiden, hvis jeg gjør særemnet til en hastverksproduksjon. Æsj!

Og når vi snakker om filosofi: Jeg hadde jo disse store planene om å studere filosofi i Bergen til høsten. Men jeg vingler og dingler og er veldig usikker. Vil jeg egentlig flytte? Har jeg lyst til det? Tja, nja, skreptisk… Det hadde vært fint hvis de hadde filosofi på universitetet her i Stavanger. Da hadde jeg i tillegg fått tid til å ta lappen, noe jeg må, men egentlig ikke vil. Men de har ikke filosofi i Stavanger. Istedet har de sosiologi, også et veldig spennende fag. Litt beslektet med filosofi, føler jeg. Det eneste jeg stusser på, er at sosiologi er læren om hvordan samfunnets medlemmer lever med hverandre. Jeg vet ikke om jeg helt liker den måten å se samfunnet på. Det jeg fascineres sånn av med filosofi er at jeg har den oppfatningen at filosofi handler mer om enkeltmenneskets opplevelse av tilværelsen. Jeg vet ingenting, men jeg føler at sosiologi baserer seg mer på å søke logikk, på å gruppere mennesker, mens filosofi handler mer å oppnå en slags personlig forståelse, om livet, om ensomhet, eksistensiell angst og reinkarnasjon. Det er det jeg er interessert i! Ikke å gruppere folk! Hva i alle dager skal det være godt for?