Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Språkbruksanalysen

Noen bloggere sier at de ikke legger ut skoleoppgaver, ferdige noveller og annet nøye gjennomarbeidet arbeid fordi de er redde for plagiering. Det er ikke jeg. Nå legger jeg ut den språkbruksanalyserende prøvebesvarelsen som ble applaudert i norsktimen, for både kommentar, inspirasjon og … plagiering?

De fleste norsklærere kjører jo plagiatkontroll nå i disse dager, så det er egentlig fint liten vits for en utleverende skribent å bekymre seg for slikt når hun vil dele sitt skriveprodukt på internett. Jeg synes bare det er for synd å la en tekst jeg faktisk fikk ganske godt til etter et såpass hardt arbeid i en fire timers periode i strekk, for evig og alltid ligge i en skuff og falle hen. Jeg får helt vondt i sjelen av tanken om at hvis jeg ikke legger ut denne språkbruksanalysen, så vil den aldri i hele sitt liv, som er evig, bli lest igjen. Er ikke det en grusom tanke? Derfor legger jeg den ut, ut på nettet, slik at folk kan finne den via Google når de søker på «Knut Nærum», «Knut Hamsun» eller «språkbruksanalyse». Eller kanskje noe helt annet. Vi skal ikke tenke så mye på risikoen for å bli plagiert, men heller muligheten for å bli lest! Alle blir glade. Alle vinner!

hamsun.jpg

Dette er en språkbruksanalyse av to forskjellige tekster om Knut Hamsun. Den ene er et utdrag fra «Litteraturhistorie VK1 og VK2″ av Øystein Rottem fra 1993; og den andre et utdrag fra «Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen» av Knut Nærum fra 2001. Forskjellen i bruk av virkemidler gjør at de to ulike tekstene, til tross for at de begge er sendere av samme informasjon, gir to helt forskjellige inntrykk av Knut Hamsun og forfatterskapet hans. Hva komme det av?

Ser vi på saken fra mange mils avstand, ser den ganske lik ut: Tema er Knut Hamsun, sender er forfatter av en bok, og en bok, den kan jo i bunn og grunn mottas av alle. Men det er ikke sikkert mottaker vil motta. Det er ikke sikkert hun har så veldig lyst!

I litteraturhistorieutdraget om Knut Hamsun er nemlig mottaker som regel nødt til å lese; det er pensum på skolen. Og med den voldsomt informative og verken appellative eller særlig ekspressive holdningen Rottem legger opp til, er ikke motivasjonen videre fremstruttende, selv om detaljene, sakligheten og alle årstallene står like rakt i ryggen som en tropp stålstrake tinnsoldater. Nøytraliteten får den streite og alt annet enn tvetydige teksten til å fremstå som intet annet enn den eneste fulle og faktabaserte sannhet. Den finner ikke på noe tull – ingen provokative sprell, ingen invitasjon til refleksjon eller diskusjon; den gjør bare som den blir bedt om; den informerer. Og så er resten opp til deg. Skal du reflektere eller diskutere, må du invitere deg selv. På denne måten er det slike tekster vi stoler på. Det er slike tekster vi har tillit til. De har ingen baktanker. De virker aldri forlokkende. De er bare rene og ærlige, pliktoppfyllende og entydige.

Knut Nærums tekst den annen side, leser vi hvis vi har lyst. Vi leser den som underholdning. Vi er ikke nødt, men vi gjør det fordi det er morsomt. I tillegg er det slettes ikke sikkert at vi er så veldig interesserte i Hamsun fra før av. Det er heller ikke forutsatt at vi har så enormt lyst til å bli det. Vi bare dras inn, inn i teksten, som om Nærum snakker til deg, og bare deg.

Der den litteraturhistoriske teksten starter med å introdusere de tre litterære fasene som Hamsuns forfatterskap kan deles inn i, tar Nærum-teksten enn mer jordnær vri: «Knut Hamsun (født Pedersen, men det var ikke fint nok for ham) er den mest problematiske av alle norske forfattere.»

Problematisk, skriver Nærum, og det går et gisp igjennom salen. Uten et snev av ærefrykt eller stiv toleranse, bare med et glimt i øyet og et kameratslig dytt i siden til en av våre aller mest betydningsfulle skribenter, er det plutselig blitt greit å kalle Hamsun for problematisk. Nærum gjør det iallfall lett, og vi finner oss fascinerte og nysgjerrige, pirret til å lese videre. Problematisk! Ikke opprørsk, ikke engasjert, og ikke kritisk. Men problematisk! Som et barn i trassalderen. Som et vågestykke.

Det er ikke det at vi ikke er enige i at Hamsun var problematisk, for hvem kan vel egentlig være uenig i noe sånt? Hamsun var en grinebiter – han var en hissigpropp av dimensjoner. Men det sier vi jo ikke. Han er jo Knut Hamsun, for svingende! Men nå er han bare Knut, en talentfull sinnatagg, nesten som den hissige naboen som egentlig ikke er så fæl som alle sier, han bare virker sånn. Nesten som den skalla farsfiguren i That 70’s Show, han som alltid er så gretten og sur – selv om vi vet at han innerst inne har et hjerte av gull.
Og denne holdningen smitter. Det er som om vi kjenner Hamsun nå. Eller Knut. Det er som om vi kjenner Knut Hamsun, og dette virkemiddelet skaper en slags nærhet mellom leseren og innholdet, en holdning som gir et inntrykk av hvem Knut Hamsun var som menneske, og ikke bare som litterært objekt.

Det hadde vært typisk hvis Nærum, som spiller så mye som følelsene, hadde brukt virkemidler som ga leseren tilknytninger til ham selv også. Men det gjør han ikke. Nærum nevner ikke så mye som et «jeg», og iallfall ikke noe «jeg mener» – bare i ytterste fall et «vi», og noen ganger kliner han til med imaginære metaforer som:
«Var nazismen fyrstikken som tente hans litterære stearinlys?»
På en litt annen måte sier litteraturhistorieteksten det samme slik:
«Politisk var han djupt reaksjonær», hva nå enn det betyr. Det er som om Nærum-teksten hjelper oss med å se beskrivelsene mer for oss, inni hodene våre. I den litteraturhistoriske teksten, derimot, blir de bare sagt. Vi må plukke dem opp selv og ta dem fra hverandre. Dissekere dem. I Nærums tekst kommer de bare slående mot oss, rett i ansiktet. En umiddelbar virkning.

Det merkeligste med Knut Nærums tekst er likevel at det til tross for ironien, morsomhetene, de litterære virkemidlene og den dagligdagse, muntlige tonen som klinger igjennom hele greia, som for eksempel i det oppkvikkende «Men så!» – gjerne dukker opp svære, lærerike faktabolker med virkelige sannheter om hva som foregikk i livet til Knut Hamsun. Det er nesten ikke slikt vi venter oss av en slik tekst.
Det skal nevnes at den litteraturhistoriske teksten er hakket kortere enn Nærums fargesprakende gjenfortelling fra hukommelsen. Men selv om historiefaktateksten er mer knapp og mer fokusert på årstall enn fortelling, er det tydelig at Nærums bruk av enklere, mer vulgære ord gjør det lettere for leseren å fange opp essensen i innholdet og ta det til seg. Det er lettere å forstå. Som for eksempel når den litteraturhistoriske teksten sier: «I Markens grøde (1917) forkynner han velsigninga ved jorbruket.»
Jeg føler ingenting! Et helt annet bilde blir malt og nye dufter kan plutselig kjennes idet den alternative vrien i underholdningsteksten blir lest: «Hamsun var på denne tiden svært opptatt av hagearbeid».
En hage, ja. Det er jo mye lettere å se for seg enn «å forkynne velsigninga ved jordbruket».

Knut Nærum skriver videre ting som «Knut Hamsun så bare på nazismen som den beste muligheten for å ta rotta på Winston Chirchill». Han slenger ut at «nå fikk det være nok kliss. Fra nå av skulle han skrive om jord, muskler og svette«.

Det lyder kanskje labert og mindre avansert, noe som både er en styrke og en svakhet. Teksten blir mer virkelighetsnær, ekspressiv og derfor mer levende – noe som fører til at det ikke blir kjedelig. Men Nærums metode kan også stå i fare for å miste sin troverdighet, selv om det viser seg gang på gang at vi lærer mye bedre når vi ikke vet om det. Når vi ikke vet at vi lærer, men når vi slapper av, og har det gøy. Vi lærer gjennom humor, av tv-serier, av bøker, og av tilfeldige hverdagssituasjoner. Vi lærer av livet! Og vi er egoistiske og klarer ikke å forstå og lære av noe vi ikke klarer å kjenne oss igjen i. Slik er det.

Spør du meg, eier ikke Knut Nærums tekst om Knut Hamsun den samme formelle verdien som den litteraturhistoriske teksten bærer. Men hvem trenger egentlig formell verdi? Det kan virke vulgært å si, for jeg tror slike teksten som den litteraturhistoriske teksten kunne vært roten til mange andre, mer fargesprakende tekster. Hadde vi ikke hatt tilgang på slike, ville vi savnet dem. Og hvor skulle vi da hentet tørre fakta fra for å fortelle den på nytt på nye og spennende måter?

Så kanskje vi trenger dem begge?

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS