Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Applauderende norsktime

I den siste timen på mandag, etter fritimen, hvor jeg satt på biblioteket og skrev om døden, hadde vi norsk. Jeg visste på forhånd at vi skulle få tilbake norskprøvene om språkbruksanalyse. Men igjen – det å få tilbake norskprøver er alltid som å ta berg- og dalbane. Det er både gøy og grusomt i samme sekund. Da læreren i tillegg kom inn, la bunken på bordet og sa at det nok ville være en del som ville bli skuffa – mange som hadde bomma på oppgavene, som hadde valgt feil oppgave, synd – men slapp av, denne prøven er ikke avgjørende – akkurat da kjørte vogna mi ned i en skarp, bratt sving. Uff, så nifst det var:

6.jpg

«Okei, jeg får 4. Greit nok. Eller, hva var det jeg skrev om nå igjen? Æsj, jeg tror jeg er en av dem som bomma… Jeg skrev meg vekk… Jeg brukte lang tid på å komme i gang. Ja, tråkket nok litt i salaten. Jeg gjorde nok det. Uff, hva kommer til å skje nå…»

Norsklæreren krysset pulten min flere ganger da hun gikk frem og tilbake, delte ut bunker med ark i det ene hjørnet, plukket opp nye bunker og gikk til det andre.

– Gratulerer! sa hun plutselig.
– Hæ? Hva? Hva har jeg gjort?

Det viste seg at hun siktet til teatergreiene, oppslaget som het «Best av 47 forfattere» hvor det for første gang ble offentliggjort at jeg og tre andre er vinnere av skrivekonkurransen til Rogaland Teater.

De «tøffe» gutta på bakerste rad begynte å klappe, og plutselig klappet hele klassen. Hjelp. Jeg bukket ydmykt og ba dem om å dempe seg, samtidig som jeg satt malende i berg- og dalbanevogna. Gøy og grusomt på samme tid.

Men først og fremst var det utdeling av prøver som var i ilden i dette sekund, og som om jeg ikke hadde hjertet nok i halsen etter den uventede hyllesten av mine applauderende medelever, bladde jeg opp på oppgavebesvarelsens bakerste ark og fikk en speilblank sekser slengt i fjeset.

Jeg bladde fort igjen.
– Fikk du 6er?
De «tøffe» gutta på bakerste rad, rett bak meg, strakk hals og hadde visst vært kjappe med å sjekke resultatet mitt det nanosekundet karakteren var åpen for dagens lys. Eller så så de det på meg. Eller så gjettet de. Eller … så er de synske.

Jeg satte opp store øyne, smilte, og holdt meg litt for munnen.
– Jaa…, hvisket jeg. Flau. Selv om jeg egentlig burde være stolt. Sjokkert. Selv om jeg egentlig burde være … glad.
Jeg bladde igjen. Stirret på det første arket. Bladde opp. Seks! Jeg bladde igjen, trakk pusten, og bladde opp. Fortsatt seks!

Wooow…

Et magisk øyeblikk.

Norskprøven, som ble skrevet på skolen onsdag 28. november, på tastatur med en høyrearm – men også en venstrearm – en venstrearm som var blå som en smurf fra håndleddet og opp, helga etter jeg hadde fått albuen ut av ledd, akkurat den venstrearmen hadde skrevet en sekserspråkbruksanalyse. Dette kunne trygt kalles en virkelig fin dag.

For ikke nok med det. Da alle prøver var utdelt, satte læreren seg lyttende ved kateteret, hun ville at jeg skulle lese opp besvarelsen min. Men jeg kan ikke lese. Sier jeg. Så en leseglad og flink klassekamerat tok oppdraget på strak arm og startet å lese opp den tre sider lange språkbruksanalysen min hvor jeg hadde sammenliknet to forskjellige tekster om min store helt: Knut Hamsun; En faktatekst og en tekst fra Knut Nærums «Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen». Norsklæreren smilte underveis – av en språkbruksanalyse! – og det hele var bare så magisk at jeg ble varm i hjertet og fyllt med inspirasjon fra rot til tupp (aka. i hele meg)! Spesielt likte hun denne setningen, som hun til og med ba om å få høre opplest to ganger:

(…) Og med den voldsomt informative og verken appellative eller særlig ekspressive holdningen Rottem legger opp til, er ikke motivasjonen videre fremstruttende, selv om detaljene, sakligheten og alle årstallene står like rakt i ryggen som en tropp stålstrake tinnsoldater.

Og har du sett. Da teksten er ferdig opplest, begynte klassen min faktisk å applaudere nok en gang. For meg. Og skrivingen min. To applauser. I én norsktime! Det var nesten sånn at jeg lurte på om jeg var på skjult kamera… Eller om jeg drømte. Det var som å være med på Idol. Fra kateteret satt norsklæreren og la ut om hvor bredt ordforråd jeg hadde, hvordan «det ikke finnes kjedelig», hvordan jeg skriver friskt, sprudlende, originalt, og hvordan jeg får et ellers kjedelig emne til å bli ukjedelig, spennende og overraskende.

Jeg var helt lamslått. Jeg satt ved pulten min som en deig og visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ville nesten synke under pulten og legge meg på gulvet i ren utmattelse av all rosen! Det var liksom et sånt øyeblikk jeg kommer til å mimre tilbake til når jeg sitter på gamlehjemmet og spiser loff og tenker tilbake på livet mitt, hva jeg har opplevd, hva jeg har oppnådd.

Jeg er ingen jente som alltid har fått gode karakterer i norsk, jeg har ikke alltid kjent skrivemedvinden i håret, selv om livet mitt alltid har dreid seg om det å skrive, og kun det å skrive. Jeg har alltid elsket å skrive. Alltid vært opptatt av å skrive, hele tiden. Ikke tenkt på annet. Ikke tenkt på annet enn å skrive. Det virkelige høydepunktet i misnøyen ved norskundervisningen min var uten tvil den gangen i tiende klasse da min daværende norsklærer avslørte hva vi skulle få som standpunktkarakter i norsk skriftlig på vitnemålet fra ungdomsskolen. Jeg fikk 4. Jeg listet meg etterpå bort til henne og sa i en dyp, alvorlig tone:
– Kan jeg ikke få 5…?

– Hvis jeg skal gi deg 5 i norsk skriftlig, må jeg jo gi alle de andre 6, sa hun.

Jeg husker denne episoden SÅ godt. Jeg var en liten, usikker tiendeklassing på denne tiden. Og jeg legger heller ikke skjul på at jeg har utviklet meg i skrivingen siden den tid. Men jeg fortjente ikke 4! Og særlig ikke et grusomt brutalt svar. Dessuten – det å være så nådeløs, så utrolig hard og vond i seg mot en så ung, var og sensitiv kunstner som jeg var – og er – det var direkte hjerteskjærende.

MEN! Det er ingen vits i å dvele med det nå. Nå er det nye tider! Jeg lykkes i disse dager, alt går bra, alt er fantastisk. Eller, iallfall alt i livet mitt som dreier seg om å skrive. Og det er jo tross alt det meste…

– Du kommer til å bli forfatter du! sa en klassekamerat og dultet meg i siden.
– Ja! sa en annen. Kan jeg få et signert eksemplart av boken din da?

Magisk! sier jeg bare.
M A G I S K…

Skrivelivet mitt for tiden er en eneste rosa sky! Kom og sett deg, ta en kaffe og fly med meg!

(Tusen takk, jeg er evig takknemlig, det betyr supermye, jeg er så glad – hurrahurra!)

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS