Hun er døende
mandag 17. desember, 2007 kl. 13:46 av binka
I begynnelsen av desember, for et par uker siden altså, kom jeg over den kanskje mest gripende bloggen noen sinne. I Et hav av minner skriver bloggeren «Alma», en ung lykkelig student, om opplevelsene i livet sitt. Om drømmene sine, og om det hun tenker i øyeblikket. Hun er akkurat som meg, og skriver akkurat sånn som jeg gjør nå, her i min egen blogg. Det spesielle er bare at Alma har vært syk over en periode, og nå har hun fått vite at hun skal dø.
«Hadde jeg ikke hatt denne pcen hadde jeg blitt gal. Det føles som jeg har en samtalepartner som aldri forsvinner.» Alma
Grunnen til at Almas blogg fascinerer meg sånn er kanskje at jeg fra første stund følte en utrolig tilknytning til henne. Som om det like gjerne kunne vært meg. Hun skriver med en ro og tapperhet som gir meg frysninger. Men hun gjør meg ikke trist. Bare rørt. Hun gjør meg glad for at jeg lever! Hun får meg til å sette pris på de små tingene, som små gaver hun får på sykesenga, for eksempel en gammel kinobillett av sin far, fra sitt aller første kinobesøk som tiåring. Hun får meg til å tenke på at folk dør, at folk faktisk dør hele tiden. Mennesker, unge som gamle. Det er ingen nåde. Det er ikke noe vi kan gjøre. Hvem som helst kan dø når som helst. Jeg. Du. Dette kan være den siste dagen i livet ditt. Men slik er det, og det er bare å sette i gang og skrive blogg. For hva annet kan man vel egentlig gjøre?
Jeg har det med å tiltrekkes av det triste, men jeg vil ikke si at Et hav av minner er trist. Den handler ikke egentlig om døden, men om livet. Alma er spøkefull, ærlig og åpen, selv om hun har valgt å være anonym, og det er helt okei. Det er strålende. Jeg har fortalt henne i en kommentar at jeg er veldig glad for at hun har bestemt seg for å skrive denne bloggen. Det er nesten som å lese en roman. En roman som skrives mens du leser. Fantastisk! Takk, Alma!
Ingen som tør å kommentere? :)
Eg veit ikkje kva eg skal seie… Eg er stum. Rørt.
Eg måtte jo sjølvsagt lese bloggen hennar, og det er jo berre.. Heilt.. Uvirkeleg! Tenk å få vite at nei no, no er det ikkje lenge til du skal døy. Ein kan då ikkje seie noko slikt!?
Men eg er ekstremt glad for at ho delar dette med resten av oss. Ekstremt glad for at ho vil at me skal forstå. Takk!
Men eg veit ikkje kva eg skal seie..
Fikk tårer i øynene av å lese den bloggen. Utrolig modig gjort av henne å skrive blogg om et så vanskelig tema..
Jeg tittet nettopp på bloggen hennes selv og det er sterkt å lese. Jeg har ikke kommentert der enda, for jeg vet ikke helt hva jeg skal si som ikke hører komplett idiotisk ut. Takk for at du fortalte om den bloggen fordi det er jo som du sier, det blir en slags roman som skrives mens man leser (likte den metaforiske strofen der) og det blir enda mer ekte enn bøker med liknende tema siden det faktisk skjer på ordentlig. Det er virkelig gripende og interessant å lese da.
Vet du? Tusen takk for at du gjorde meg oppmerksom på Alma!
Jeg har lest en del innlegg der og er helt enig med deg :)
Heisann!
Oi du aner ikke hvor rørt JEG ble da jeg leste bloggen din om meg….det er helt uvirkelig på en måte at jeg kan røre folk på en slik måte og det med bare å skrive om enkelte ting som skjer med meg i løpet av dagene. Og ikke minst de alle gode minnene mine. Tusen tusen tusen takk, jeg er helt målløs over å bli beundret av deg, du er en flott forfatter selv, jeg har lest en god del av bloggene dine no og jeg er imponert. Hva enn du gjør, ikke slutt å skriv! Ellers vil jeg si at ingen kommentarer er for dumme eller for frekke i min blogg =P jeg tar imot alt både ris og ros hva annet kan jeg gjøre?
Igjen tusen takk :D god jul til deg
klem Alma
Tusen takk for at du skriver. Du skriver så godt. Nesten flaut å gå tilbake til min egen blogg. Takk for at du viste veil til Almas blogg. God Jul.
Jeg er glad dette gledet/rørte/inspirerte dere, folkens!
Og Alma: TAKK – gleden er på min side – og god jul til deg også! :)
Bårds:
Hei og velkommen til Elefantzonen! :) Jeg sjekket nettopp bloggen din, etter du hadde skrevet kommentar her, og det hele kan oppsummeres slik: Oooooiiii – tenk at en 45-åring nesten er flau over å gå tilbake til sin egen blogg etter å ha vært på Elefantzonen! :D DET kaller jeg et skikkelig flott julekomplient! Tusen takk! God jul!