Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Om å lære å skrive teater, lørdag den åttende

– Det er så befriende å være sammen med dere! Dere er så rare! Vi er så rare alle sammen, sier jeg.

Lørdag kveld, den åttende, sitter jeg sliten men glad igjen med følelsen av å ha lært noe. Jeg hadde akkurat vært på workshop sammen med skrivegjengen på Rogaland Teater, og da jeg kom hjem, hadde jeg lyst til å skrive, samtidig som det absolutt siste jeg ville gjøre i hele verden, var å skrive. Jeg hadde ikke gjort annet hele dagen, enn å skrive, skrive, skrive. Og spise pizza.

Jeg har aldri lært å skrive før. Det er litt rart. Det er aldri noen som har sagt: Nå skal du prøve å skrive litt sånn og sånn, og så går vi gjennom det etterpå. Aldri. Ikke en gang i norsken på skolen. Det er merkelig, for det er jo så lærerikt. I tillegg føler jeg det å kunne skrive er så utrolig viktig. Det å være i stand til å uttrykke det man har på hjertet. Det er kanskje det viktigste i hele verden. For hele demokratiet. For hele konseptet med ytringsfrihet. For hele menneskeheten! Skriving kan redde verden! Alle mennesker på planeten skulle hatt sin egen blogg! Ja!

Likevel er det ingen som lærer å skrive. Vi lærer jo ikke å skrive på skolen, selv ikke i norsken. Det er som om det å skrive er noe vi må kunne fra før, eller lære oss selv. Nedskrytt, istedet for prioritert. Eller som om skriving er et så underfundig håndverk, en så uhåndgripelig sak å undervise i, at vi må delta på kurs eller i konkurranser, bli plukket opp og funnet potensielle, for i det hele tatt å få utvidet vår horisont. For å få noen horisont i det hele tatt…

Jeg kjenner jeg trenget det. Jeg liker å bli utfordret i noe jeg føler jeg mestrer. Skriving. Jeg kjenner at det gjør meg godt å skrive sammen med andre, teste ut nye ting, slippe taket på skriveangsten og -feigheten. For ikke å snakke om frykten for å dumme seg ut. For å lære må vi feile. Og når vi feiler, så lærer vi. Det er fint. Nivået er høyt, de andre er kjempeflinke! Det er skummelt og rart, men mest fint.

Vi får høre om fortellerteorier, dramaturgiske modeller og metoder, hvordan skape spenning, hvordan skape konflikt, eksempler, masse eksempler. Det er ingen som sier at dette er fasiten, at det er slik det skal gjøres. Men det legges et forslag på bordet. En teori. Jeg er fri til å se på den. Tenke over den, rundt den, men helst ved siden av den. Det er helst utenfor boksen en bør tenke. Det er det som interessant, det som er spennende.

Situasjon uten ord:
Vi er midt i en folkemengde. Person 1 er den eneste som står stille og kikker opp på et punkt på himmelen. Alle rundt ham går fort forbi. Og alle går forbi hverandre. Alle skynder seg gjennom folkemengden. Noen går, andre løper. Noen roper til noen foran seg for å få dem til å vente. Men ingen venter på hverandre. Alle har dårlig tid. Alle går forbi hverandre.

Alle går forbi person 1. For det er bare person 1 som har stoppet opp.

Nå stopper også person 2.
Person 2 skal egentlig til å gå forbi person 1 han også, men akkurat idet han er iferd med å overse person 1, ser han seg noen ganger over skulderen, myser, og går tilbake.

Person 2 nærmer seg person 1.

Person 2 retter på brillene og ser på person 1, som ser opp på himmelen.
Person 2 ser et sekund opp på punktet som person 1 ser på, men han ser ikke noe spesielt.
Person 2 ser ned igjen, går litt rundt person 1, ser på ham. Fortsatt står de midt i folkemengden.

Person 1 har ikke merket at person 2 er til stede.
PLUTSELIG merker person 1 det, og han retter sakte men sikkert det tomme blikket sitt mot person 2. Smiler.

Person 2 ser person 1 inn i øynene, og person 2 setter opp store, sjokkerte øyne. Person 1 har et lurt glis og person 2 forsvinner inn i folkemengden igjen, snur seg mens han halter inn i horisonten og holder seg for munnen, skjærer grimaser, store øyne.

Person 1 ser etter person 2 når han forsvinner, og så ser han opp på himmelen igjen.

Greeeit… Tjue minutter… Du vet…

Etterpå går vi en etasje ned, leser dem opp for hverandre, dramatiserer dem provisorisk, bare slik en gjeng fire, stive skribenter kan gjøre det, bare for å se hvordan det fungerer. Det er bare oss fire. Teatermannen er nummer fem, men han er ikke nifs, for han vil oss bare det beste. Han snakker dansk og det er ikke alltid vi skjønner hva han sier. Da sier vi «hæ» og han forklarer det på nytt. Så sier vi «åja».
Jeg tenker på Monstertorsdag, på hvordan hovedpersonen der lærte å surfe av en danske. Jeg lærer å skrive teater av en danske. Hva er det med disse danskene? Hva er forskjellen på å lære å surfe og å lære å skrive teater?

Vi går ut.
Jeg føler jeg går i søttendemaitog i desember, jeg føler meg rar og uvanlig, unik. En gjeng teaterskribenter på oppdrag ute i den store, vide verden for å hente inspirasjon, og jeg er en av dem. Vi skuler på våre medmennesker og tenker med oss selv: «Jeg skal skrive om deg…».

Skrivegutten har frakk og palestinaskjerf. Jeg har rød bukse, røde converse. Og det er flere av oss. Rare utenpå, rare inni. Vi går på Dolly, ikke bare for å spise, men også for å overhøre samtaler til den neste oppgaven: Dialog. Vi beveger oss utenfor teaterveggene for å spionere, registrere hvordan mennesker prater sammen i virkeligheten. Hvordan de bygger opp setninger og kutter dem av, som en giljotin. Vi tenker ikke slik til vanlig, ikke SÅ bevisst, men nå er det iferd med å gå opp for oss. En helt ny verden.

En ny halvtime. En ny snutt fra usmidde teaterskribenter, fra meg selv. I mitt tilfelle en absurd, tilfeldig dialog, som aldri har skjedd i virkeligheten. Kanskje den havnet på papiret fordi det er slik jeg fryter i fremtiden. Eller, kanskje det er en situasjon av noe jeg føler jeg har opplevd tidligere en gang. Men ikke denne gangen. Ikke nå.

Dialog:
B
Sånn, det va det eg hadde.

A
Ehm, greeeeit… Eg trur me ska prøva å jørr det litt annerledes.

B
Å… Okei…

A
Ja, dette bler liksom litt … flatt.

(pause)

Sånn for eksempel – ke meine du me den siste delen der? Du klare liksom ikkje å fenga meg. Eg sidde her og lese det du har skreve, åsså klare eg liksom ikkje å slutta å tenka på ke eg ska ha te middag i mårå, liksom.
Hallo-ooo.

B
Vel… Eg bare … på en måte … (pause) Eh. Eg tenkte at det e såpass sterke følelsa involvert … så… på en måde … eh… og sånne ting. Så måtte det liksom bare ver på den måden. Eg vett ikkje… Eg føle liksom bare at kjennes rektikt og at det e sånn det føles for meg når eg ser for meg denne situasjonen, skjønne du? … /

A
Okei, då syns eg du ska kutta den delen der og heller kjøra på me litt meir sånn … ke ska eg sei? Flow og groove, for å sei det sånn? Eller har du någen idéa, Silje?

C
Ja, vel (kremt). Fust må eg bare sei – veldig bra innsats! Godt jobba. Men eg føle nok møye av det sama sama så allerede e sagt. Eg vett ikkje heilt. Eg beklage, Svein, men hvis du vil lykkas så må du nesten bare take it or leave it, liksom. Det e sånn det e. Ikkje någe personlig, men du må nok ver meir åpen for forandringa. Det e sånn me oppnår resultater!

B
Eg kan godt prøva å …/

A
Så då fikse du på det, Silje? Ta å stryg det mesta, me beholde grunnidéane men du jørr det om sånn så me tenke, sant?

C
(pause)
E… ja … sikkert det…

A
Dridbra! Då seie me det! Så, ska du någe kjekt i helgå, Silje?

B
(kremt)

Men dette har altså aldri hendt. Iallfall ikke direkte.

Før det i det hele tatt ble skrevet, før det ble fremført av teatermannen og en teaterdame, som leste det hele opp minutter etter jeg hadde skrevet det, med følelse, med innlevelse, ble ideen unnfanget:
Vi skriver. Tenker. Venter på inspirasjon.

– LARS!, bryter hun ene ut.
Vi andre snur oss, ser opp fra laptopene våre og kikker i retning blikket hennes. Det peker mot et tomt hjørne i loftsrommet i Rogaland Teater (diggbart skriverom!). Det er ingen Lars her. Hvem er Lars?
– Å, nei, hun snakket bare til fantasivennen sin.
Hun testet reaksjonen vår. Eller noe sånn.
Vi ler og ser igjen ned i laptopene våre (jeg er den eneste med Mac!). Så befriende. Hun kan si hva hun vil. Jeg kan si hva jeg vil. Det er slik jeg alltid har villet ha det.

– Jeg liker ikke musikken din, sier jeg.
Jeg har snudd meg mot den andre skribenten, ved siden av. Jeg liker ikke musikken hennes. Epic trance. Og nå vet hun det. Jeg liker ikke musikken din. Det er ikke noe galt i det, sier hun. Hun aksepterer det. Hun forstår det faktisk.
Det er fint.
Musikken er ikke fin, men det er fint hun forstår.
Det er ikke sikkert hun liker musikken min heller.
Men det gjør ikke noe.

Vi skriver videre.

Det å lære å skrive teater er som å lære en ny melodi. Jeg begynner å forstå hvordan det fungerer nå. Begynner å finne melodien. Jeg tror det er en fin melodi…

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS