Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





En idé er som en forelskelse

Jeg er på skolen. Det er norsktime og jeg skal liksom jobbe med en fritekstoppgave vi har fått. Temaet er «Gåter», et glimrende tema. Jeg liker gåter. Ikke slike gåter som finnes i klisjeaktige krimfortellinger og lignende riktignok, men gåter som er forbundet med filosofi. Som dere vet: Jeg elsker jo filosofi, og i heftet står det slike små fragmenter om filosofiske gåter og mysterier som er satt sammen for å inspirere oss. Klokka er knapt elleve om formiddagen, kanskje litt tidlig for mystikk og mysterier, men i det utdelte ressursheftet leses likevel følgende:

Amy Bowles ved George Washington University har vist at vi lettare forelskar oss når vi er i situasjonar der vi alt er «tende», mellom anna i demonstrasjonar, på en idrettstribune eller om bord i eit fly i sterk tubulens. Det forklarer dei tette relasjonane – og forelskingane – som kan utvikle seg mellom elles framande menneske som opplever ei ulykke eller ein naturkatastrofe saman.

Det er som om jeg føler det er noe kjent ved denne tanken, uten at jeg helt klarer å gripe fatt i det. Selv om heftet handler om gåter og jeg digger gåter, greier jeg av en eller annen grunn ikke helt å plassere gjenkjennelsen jeg opplever. Men at den er der, er det ingen tvil om. Har jeg ikke tenkt det samme før en gang…

Kanskje jeg føler det slik fordi jeg er trøtt. La meg ikke før halv to i natt. Sto opp halv åtte. Jeg var nettopp en tur i kantina, kjøpte meg en liten kaffe for 7 kr og betalte med kun kronestykker til den supersmilende kantinedama som alltid stråler som en sol. Er det et jobbsmil? Eller smiler hun på ekte? Kaffen var iallfall sinnsykt god, den forsvant i en fei, og plutselig blir alt så mye klarere for meg. I hjertet kjenner jeg energien stige, samtidig som det går opp for meg at vi ikke bare lettere forelsker oss når vi allerede er «tente» – vi får også lettere ideer.

En idè er som en forelskelse. Ideene kommer når du minst aner det, selv om det er bemerkelsesverdig at de oftest dukker opp når vi har opplevd noe fælt og egentlig har mer enn nok å tenke på som det er. Som for eksempel da jeg leverte min tids tynneste besvarelse på matteeksamen mandag denne uka. Jeg gikk først av alle, i dyp skam, hodet ned. Jeg pilte ut av klasserommet. Så stormet jeg ned på biblioteket og printet ut et 14-siders forfatterintervju fra vinduet.no. Jeg var så utrolig motløs, så oppgitt av meg selv og selve konseptet med tall og matematikk.
Ville jeg stryke?
I samme sekund var jeg så utrolig inspirert, nå skulle jeg skrive!
Jeg VILLE stryke! Æsj! Men samtidig – hurra – nå føler for å skrive noe genialt! Jeg SKAL skrive noe genialt! Følelsen av nederlag og seier vekslet fortere enn lysets hastighet. Nanosekund etter satt jeg igjen med dystre tanker som angst for hvorfor prøven var så forferdelig vanskelig, eller om det bare var jeg som var så forferdelig dum. Hvorfor forsto jeg ikke? Den ekle følelsen av å ikke ha forberedt seg godt nok på forhånd, men likevel trøttheten etter å ha anstrengt seg for noe en absolutt ikke har tro på.
Du skulle ha jobbet mer. Du skulle ha gjort det, du skulle ha gjort bedre. Smerten av å sitte der i det virkelige øyeblikket, og bare sitte der, på matteeksamen, titte seg rundt omkring, rundt omkring på de gråhårede eksamensvaktene, på det tomme papiret, alle eksamensvaktene var pensjonister. Alle hadde grått hår. Hvor inspirerende er det? Hva gjorde jeg her? Hvordan skal jeg klare å regne ut arealet av et skeivt gulv ved hjelp av regresjon og integrat og kvadratrøtter og statistikk? Og ikke minst: Hvorfor? Jeg skal jo bli forfatter. Eller, det er det jeg er nødt til. Iallfall nå. Jeg duger ikke til annet.

Jeg hadde funnet en viss glede i å gløtte ut fra den lille sprekken i gardinene og tenke på fremtiden. Nå MÅ jeg bare bli forfatter. Det er ikke mer å dvele med. Karaktersnittet mitt kommer til å dale, fraværet er allerede på vei opp Mount Everest, og hva skal det bli av meg? Kommer jeg noen gang til å få meg en jobb? Det er godt mulig at jeg må skape min egen jobb, det er sånn slike som meg gjør. Kanskje dette også vil være tilfelle fordi jeg aldri vil komme til å klare å være ansatt uansett. Jeg vil ikke tolerere en sjef. Jeg ville for alltid ha sittet igjen med lengselen etter å bestemme over meg selv. Drømt om å være oppe til halv fem om morgenen, og jobbe, for så å stå opp klokka to om ettermiddagen, for å jobbe videre. Jeg vil ikke ha en åtte til fire-jobb. Jeg vil jobbe med noe som gir meg noe. Om enn ikke stort til penger, så i det minste følelsen av å ha fått oppfylt drømmen sin.

Alle disse tankene tenkte jeg etter matteeksamen. Men det var ikke før jeg nå sitter søvnig over ressursheftet «Gåter» denne fredelige norsktimen i slutten av den samme uka at jeg klarte å skrive om det. Sammen med den tomme isoporkaffekoppen. Som sto og så på meg.
Det kommer så mange ideer når man er opptatt med andre ting. Jeg er ofte sur på skolen fordi den tvangssysselsetter meg slik at jeg ikke kan leve ut min skribentdrøm og leve i min egen verden uten forpliktelser og uten ansvar. Men på en annen side opplever jeg at det å begå feil, det å ha det vondt, være opptatt, eller rett og slett det å ikke lykkes, er den største inspirasjonen en kunstner kan få.

Men igjen, hvis det er slik, hvorfra kommer da næringen til det å få mot nok til å realisere sin tanke, sin visjon om en fortelling? Hva er det som temmer feighet? Hva er det som øker mot og samtidig bidrar til sunn selvkritikk og kvalitet?

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS