Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Mitt livs soundtrack er tilbake

Ingenting er som å surre et varmt, loddent, nyvasket, vaskemiddelduftende skjerf rundt halsen og putte iPod-ørepluggene inn i hjertets to vinduer.

arcadefireheis.jpg

Det var på denne tiden da det var lenge siden jeg hadde hatt dette lille retualet før jeg steg ut i offentligheten. iPoden min hadde vært sykemeldt i flere måneder. Bassen i ørepluggene hadde dødd. Eller, reist på ferie til en stooor gård med maaassevis av høner og sauer og kuer og … elefanter. Så da jeg endelig fikk meg til å gå til anskaffelse av et par Skullcandy-in-ear-øreplugger – jeg har det med å utsette selv det mest uproblematiske ærend – reoppdaget jeg hvor viktig det faktisk er for meg å høre på musikk. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var! Glemt hvordan det var å høre på musikk…

Jeg mener ikke det å lytte til musikk i slik alminnelig forstand – musikken er jo rundt oss hele tiden; i larmen fra en trafikkert vei, i sukkene fra en traktende kaffetrakter – eller en gammel bestefar, fra den mumlende bakgrunnsstøyen fra teven, eller den høyrøstede naboen, som snakker i telefonen.

Det er heller den typen musikklytting som går ut på å høre på ordentlig musikk overalt jeg tenker på; når du vandrer, når du sitter på bussen, når du er på skolen, når du later som om du er tilstede – selv om du egentlig ikke er det. Det går an å late som. Det ér faktisk mulig å gjemme seg under usynlighetsteppet fra Harry Potter-filmene – selv i virkeligheten. Hør på musikk – og du er borte.

Sånn sett er de nye in-ear-øyepluggene mine veldig fancy. Prinsippielt sett er jeg egentlig ikke så glad i å drive og dytte ting inn i ørene mine. Men liberal og improvisatorisk som jeg er bestemte jeg meg for å gi dem en sjanse. Én ting var jeg iallfall sikker på: Jeg skulle IKKE ha et slikt poppis, digert, skrikende hype-headset fra skullcandy – særlig ikke grønt. Så det ble et par skullcandy-øreplugger, noe jeg fortsatt vurderer om var et godt valg eller ei. Det er som de sier: litt rart.

Men da de enda var vakumpakket og lå i posen sin som jeg bar igjennom Stavanger, var jeg fornøyd. Da så jeg nemlig en ung kvinne, uviss alder, som gikk med slike svære, uvelkledende hodetelefoner. Grønne! Svære! Slående! Skrikende! Å, det så så dumt ut! I tillegg ødelegger de sveisen … som om det skulle ha noe å si. Folk sier forsåvidt at jeg er rufsete rar på håret hele tiden, så kanskje det ikke er det jeg skal bekymre meg mest over, jeg sparte iallfall penger, ørepluggene kostet bare 199.
– Bruker du i det hele tatt hårbørste, Binka…?
– Ja, jeg gjør det…

På baksiden av pakken sto det at de ørepluggene jeg hadde kjøpt stenger ute all omkringflytende støy; en kjekk men skummel finesse. Farlig i trafikken men samtidig deilig når du bare skal gå uforstyrret langs fortauet, eller i et skravlete område, for eksempel på en sliten formiddag gjennom kantina i matfriminuttet. Ulempen er helt klart at selv om du skrur ned lyden på mp3-spilleren din så hører du likevel ikke bæret av det han stakkaren som står ved siden av deg brøler. In-ear-plugger fungerer nemlig på en måte som ørepropper. De former seg etter øregangen og slipper intet annet forbi enn det som systematisk fortoner seg gjennom elektronikken i ledningene. Noe som forsåvidt er greit i de fleste tilfeller. Brukes slik:
Ta dem ut: snakk, lytt, smil.
Putt dem inn og get ready for take-off.

Jeg har savnet dette. Det å slippe å overhøre tomme samtaler på bussen; for det er ikke noen som sier noe interessant uansett (selv om jeg fortsatt lever i håpet). Jeg er lei av å koble de lite velklingende mobil-pluggene til mobilen for å høre på skravleberter og mannelige bimboer på fm ditt komma datt. Men nå er jeg bare fornøyd. Fornøyd med at iPoden min endelig er tilbake på jobb! Hurra!

Nå skal jeg høre på musikk enhver stund der anledningen byr seg. For det er jo ikke alltid det passer å bli usynlig og stenge omverdenen ute. Som for eksempel når det er forventet å være på vakt, eller når idéer skal samles til et blogginnlegg, en novelle eller kanskje et teaterstykke. Samtidig er det bemerkelsesverdig hvor annerledes tilværelsen blir med musikk i ørene, hvor fantastisk den blir, hvor mye varmere det føles å stå ute i kulda, og hvor flytende lydløst trailerene suser forbi til Sigur Rós, eller Édith Piaf.

Nå som jeg har reoppdaget verdien ved det å høre på musikk – altså det å virkelig, virkelig høre på musikk – har jeg også visjoner om å begynne å skrive om musikk igjen. Savner det. Like subjektivt som alltid. Det er liksom litt lenge siden sist. Det er også lenge siden jeg har kunnet sitte alene med meg selv på en buss, bare sett ut vinduet med hele mitt nydelige musikkbibliotek mellom fingrene.

I like the peace
in the backseat,
I don’t have to drive,
I don’t have to speak,
I can watch the country side,
and I can fall asleep…

(Arcade Fire: In the Backseat)

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS