Nå vet jeg hvem du er, Devendra Banhart
onsdag, 5. desember, 2007 av Binka
(Eller: “Jeg er ikke alene, del II“.)
La oss kalle deg Devendra Banhart, for det var det du kalte deg selv. Devendra Banhart er egentlig navnet på en sær, amerikansk indie/freak-folk-singer-songwriter. Kanskje like sær som meg og deg. Eller iallfall deg. Du er den av oss som oppdaget sin egen særhet for lenge siden. Du har hatt tid til å fordøye den. Tid nok til å lære å forstå deg selv. I tillegg har du vært heldig nok til å havne i de riktige miljøene, slik at har fått nok mot til å kunne stå for den du er. I motsetning til meg, som fortsatt går rundt med noe som minner om dårlig samvittighet for at jeg elsker å skrive disse merkelige tekstene og legge dem ut på internett.
Hvis jeg i egen person treffer på noen som har oppdaget at jeg skriver, eller hvis de i verste fall har lest noe av det, stirrer jeg fort ned i bakken og rødmer. Prøver å tiltrekke meg så lite oppmerksomhet som mulig. Rister på hånda og bruker den som vifte. Og alle ler. Ler av rare Binka. De ler sikkert med meg av og til også, ikke bare av meg. De er ikke onde akkurat. Jeg er ikke et mobbeoffer. Tror jeg. De morer seg bare når jeg blir flau, noe jeg gjerne blir, ofte av litt for mye oppmerksomhet, eller bare oppmerksomhet i det hele tatt. Jeg blir flau av oppmerksomhet selv om jeg på en annen side ROPER etter den på Internett ved å blottlegge mine personlige tanker og dype følelser for alle som vil lese, alle som vil snoke. Det er rart det der.
Jeg kommer aldri til å få vite noe som helst om de som har vært innom, med mindre de gidder å skrive en kommentar, som jeg forresten lever på resten av dagen, kanskje resten av uka. Hvis leserne lister seg lydløst forbi, vil jeg aldri få vite hvem de er, hvem DU er, du som kjenner meg når du kjenner det jeg skriver, du som leser det jeg forteller deg, alt jeg forteller om meg selv. Hvem du nå enn er. Likevel fortsetter jeg å skrive og dele og fortelle.
Du er ikke den ordentlige Devendra Banhart. Egentlig er du en jente i klassen min. Jeg har tidligere uttalt at jeg ikke tror noen i klassen min leser Elefantzonen. Det er iallfall ingen på skolen som kommer bort til meg og sier, hei, jeg har lest hva du føler, og jeg føler det samme. Før nå. På en måte. Det skjedde iallfall med en gåte. Jeg hadde blogget at “jeg tror ikke så mange i klassen min leser Elefantzonen.” Og så svarte du:
der tar du feil:)
Dette var Devendra Banhart. Og hvem i klassen liker Devendra Banhart? Hvem i klassen har egentlig hørt om Devendra Banhart? Devendra-hva? ville de sagt hvis jeg spurte, og ikke at det er noe galt i det, men dette er folk flest, og folk flest er best, ingen protest, slik er det i verden, det er slik det er. Det kunne ikke være noen annen enn deg. Eller var det virkelig deg? Tok jeg feil? Hadde jeg egentlig så mange å mistenke?
Eller, mistenke er kanskje et litt negativt ord å bruke her, det var ikke akkurat som om du hadde begått en forbrytelse. Du hadde bare gitt meg en nøtt, og jeg følte liksom at jeg var iferd med å knekke den ganske lett. Det måtte være deg. Du er den rareste jenta i klassen, og jeg trenger ikke en gang å forklare tørt og kjedelig her at det ikke er noe galt i å være det, for du ville ikke brydd deg uansett. Du står for den du er! Du har tatoveringer. Du er den utadvente outsideren, og jeg er den innadvente. Hvordan går det egentlig når to outsidere starter en samtale?
Vi hadde jo pratet før, selvsagt hadde vi det, vi gikk jo i samme klasse i fjor også, du prater dessuten med alle, hele tiden, men jeg var ikke sikker på om noe noen gang ville bli som normalt igjen etter at jeg hadde oppdaget at du, den særeste jenta i klassen, hadde lest mine dypeste tanker. Hva ville du si? Hva ville du tenke i ditt tankefulle hode? Jeg var ikke sikker på om jeg noen gang kunne se deg inn i øynene igjen! Hvor pompøst det enn måtte lyde… Eh. Jeg opplevde et stikk av skam. Som om jeg var flau over å ha blogget denne zonen… Ikke det at jeg kan ta den tilbake… ikke det at du hadde kritisert den, men det er slik jeg tenker. Jeg tenker om alle uteforstående mennesker: Oi, noen har lest, hva har de tenkt, hva har de ledd av? Jeg er ikke gal, jeg er ikke gal! Ikke tro jeg er gal for jeg er ikke det! Vær så snill, ikke se så rart på meg, nei, ikke gidd, gå vekk, lalala!
Men jeg var ikke så redd at jeg ikke svarte tilbake.
Så jeg skrev:
Jeg tror jeg vet hvem du er.
For det trodde jeg.
- Selvfølgelig burde du vite det, sa du.
Hadde jeg rett?
Tirsdag morgen, i timen før lunsj, snakket vi sammen på skolen, på biblioteket, i norsktimen, jeg leste i en bok. Du kom bort til meg og satte deg, spurte om jeg hadde funnet ut at det var deg. Og for å si det sånn: Jeg er ikke særlig høy i hatten når folk konfronterer meg med bloggen min i “virkeligheten”. Så da nøtta var knust og løst en gang for alle, nå som du faktisk hadde stått frem som en lokal Elefantzonen-leser i full person, var det som om jeg kunne slippe noen hemninger og slappe av, endelig kunne jeg snakke åpent til en klassevenninne om rare ting, kreative tanker, idéer og om mennesker som ikke er som oss, i tillegg til de som bare er ute etter å ødelegge.
<- Jeg har lest Outsideren, sa du fort. Og jeg skvatt til.
Outsideren! Hva skjer med den teksten, da? Det er som om akkurat dét blogginnlegget lyser opp i folks øyne, som om den teksten er annerledes enn mine andre tekster. Kanskje det er fordi den er så grusomt ærlig? Det er ALLTID den teksten som kommer frem. Når noen har vært på Elefantzonen og i ettertid konfronterer meg med hva de har gjort (ikke at det er noe galt i å ha vært inne på Elefantzonen…), er det bestandig Outsideren de har lest og kjent seg igjen i. Det er sært. Bare sært og rart og alt ble bare litt mye denne norsktimen da vi egentlig skulle lese i en utdelt bok men som istedet, for mitt vedkommende, førte til en indre leksjon i personlig filosofi; Hvem er jeg og hvor kommer jeg fra… Jeg kom liksom nesten litt nærmere svaret. Beklager pompøsiteten, men slik er det. Det er bare slik det er.
Folk forstår ikke. Våre felles klassekamerater hadde moret seg fælt der de fra den andre enden av sofakroken på biblioteket hadde sittet og sett på mine store, blanke, nysgjerrige øyne og overhørt mine fascinerte “Oi” og “Wooow” da min likesinnede “Devendra Banhart” og jeg hadde utvekslet tanker om foto og skriving, om en mulig engelskoversettelse av Elefantzonen.com, og om Flickr og holga-kameraer fra Ebay. Jeg har alltid villet lære mer om slike kameraer, og nå MÅ jeg bare ha et slikt…
Holga er unikt. Og etter denne tirsdagsnorsktimen gikk det litt opp for meg at det kanskje også er noe jeg kan være. Unik, istedet for merkelig, eller som noen kanskje ville tenkt en dårlig dag; på grensen til de gales underverden.
“Devendra Banhart” fikk meg liksom til å senke skuldrene litt.
Det er ikke noe galt i å være meg. Jeg er som et lomografi! Og nå har jeg og Devendra Banhart avtalt at hun skal prøve å skaffe meg et slikt på Ebay slik at jeg også kan skape litt magi!
- Du skulle vært i Montmartre sammen med alle de andre bohemene.
Takk.
Wow:)
Hehe, wow selv for en LYNRASK kommentar. :D
Oi, så gøy :)
Og angående Holga, så er det faktisk ikke så dyrt på lomographic.net. :)
“gikk det litt opp for meg at det kanskje også er noe jeg kan være.”
rettelse; du ER unik!
for et spennande innlegg. eg kjenne meg igjen når det komme te konfrontering om blogging, forresten!
har du sitt white stripes special edition holga? di e ganske så fine, me snaisne linser! http://www.whitestripes.com/lomography/lomography.html
eg lese og bloggen din
TAKK FOR KOMMENTARER, ALLE SAMMEN! :D
Rina: Vet! :)))
Miss Banhart: Awh ;D
Henrik: SUPERDIGG! Men ser dyrere ut enn på lomographic.net…
Og til du anonyme til slutt:
Hjelp! DU vet jeg IKKE hvem er! :O Helt seriøst. Men hvis du føler for å avsløre din identitet vet du hvor du finner meg… :p haha. Du kan gi meg et hint. Wow, dette er jo skikkelig spennende da. :)
Takk for at du nevnte Outsideren, så jeg fikk lest den! Man trenger blogger man kan kjenne seg igjen i.
Eg velger å skrive under sånn falskt navn denne gangen. Du vet kem eg e. Eg ville bare si at dette var sterkt å lese, og hadde eg opplevd dette så hadde eg ikkje en gang klart å skrive om det. Og du formulerer deg så bra at eg har lyst til å bli kjent med din nye venninne. Eg lurer på korti romanen din kommer i bokhyllen, eg. Lykke til med Banhart og Holga!
Takk, Siri! Hyggelig å høre! :)
“Nina”: Hei! Jeg skjønte ikke først hvem du var, men så brukte jeg administrator-rettighetene mine til å se hvilken mail du har oppgitt, og da fant jeg det ut ganske fort. Skjønner ikke hvorfor du plutselig skal være anonym. Du har jo kommentert her før… Men… Som du vil. Setter stor pris på de flotte ordene du kommer med her! :) Tusen takk!
Du skriver så bra, Binka! :-)
Banhart virker interessant, akkurat som deg.
Hvis du ikke skulle komme over et Holga på Ebay, så har jeg et liggende som bare trenger å bli brukt, så si ifra hvis du er interessert i å kjøpe det.
Rina sa det ikke er dyrt på lomographic.net, men ikke kjøp der: svindyrt. Jeg kjøpe mitt der, og jeg angrer. Sjekk ut bhphotovideo istedet. :-)
Jeg har massevis av filmer også, både positiv, negativ og b/w.
Men nok om det. Herlig blogg, B! Jeg sjekker stadig innom.
^^
Glem forrige kommentar om Holga, jeg tenkte Lomo. Holga er ikke så dyrt. :-) Og det vil jeg forresten ikke selge. ;P Lykke til med kjøp!
Hei på deg, Elin! For en glimrende kommentar! :D Det er godt å høre at du stadig sjekker innom. Det kommer jo noe nytt hver eneste dag nå, vet du! :)) Alltid noe nytt! wo-ho!
Lomo/Holga er vel samme greia? Er ikke Holga et slags Lomo? Eller er jeg på bærtur…? Jaja. Finner du ut at du har noe du vil selge meg så bare send mail. :) Hvis ikke: okidoki…
Ja, det gjør det. Men gleden blir jo bare større jo lenger man venter, siden det da er mer å lese. :D Jeg tror ikke du så den siste kommentaren min. :-/ Beklager at jeg gjorde deg glad først, jeg tenkte helt feil. Men altså, en Holga får du til en skikkelig billig penge uansett! :)) Håper du finner et.
Og så håper jeg at, når du har fått Holgaen i hendene og har hatt masse geniale bilder, så legger du de ut her, så vi får se. Hehe.
Holga er et mellomformatkamera, serru, og absolutt ikke like dyrt som Lomo, iallfall ikke LC-A+, den klassiske lomoen. Jeg vil veldig gjerne selge Lomo, men selv om jeg har tatt noen bra bilder med det, vil jeg ikke anbefale deg å kjøpe det. Mellomformat er så mye artigere! Men aberet er at du må sende det til en lab som fremkaller 120 film. Eller, der du bor har dere kanskje bedre fotolaber enn her. ;D
Si ifra hvis du vil kjøpe Lomo, da. Bare send mail. Alt av tilbehør følger med, og masse film.
for et fint innlegg :) jeg liker spesielt godt det du skriver når det er personlig.
forresten (og dette er litt flaut siden det kan virke som om jeg er en smule gal), men jeg hadde en drøm her om dagen hvor DU var med! jeg skjønner ikke hvordan det kan ha seg siden vi ikke engang har møttes, kanskje fordi jeg leste så mye på Elefantzonen dagen før den natta.
Uansett, du kom til bokhandelen der jeg jobber og jeg kjente deg igjen fra bildene på elefantzonen og jeg fortalte at jeg leste alt du skrev, og du var veldig hyggelig. Det var den drømmen. Merkelig!
Elin: Selvsagt skal jeg legge ut! Jeg skal dusje dere i holgabilder fra en annen verden. Jeg gleder meg!
Astrid: W0000000W! :D Så utrolig fantastisk!! Jeg ble helt satt ut nå. Først trodde jeg du HADDE sett meg i en bokhandel, på ordentlig, eller noe sånn. Ble litt stressa nå. Hater tanken om at folk kan se meg uten at jeg ser dem, uten at jeg vet hvem de er. Supernifst. Men heldigvis var det bare en drøm. :p Å, jeg hadde blitt så sinnsykt flau hvis noen kom bort og sagt at de leser alt jeg skriver. Tror jeg. Men samtidig veldig glad. Men mest flau… :p Uff, nei, jeg vet ikke. Jeg hadde iallfall blitt satt ut. Det er helt sikkert!
Helt utrolig at jeg faktisk klarer å påvirke folks underbevissthet og trenge meg inn i det som utløses i tankene deres i dype søvnen. Det betyr MASSE! Jeg er helt satt ut. Takk for at du fortalte meg det. Det gir meg masse! :D
hehe, nå ble jeg overraska. Jeg trodde nesten du skulle bli skremt, men det virka som om du ble glad. Og det er bra :)
[...] ved siden av (som er laget av resirkulert papir!). Idet jeg sitter slik og pusler med mitt, lener Devendra Banhart seg mot meg og hvisker, til da, dagens mest spesielle utsagn: «Tenk, når du er død, vil de [...]
[...] Linn Heidi (eller Devendra Banhart som hun har døpt seg selv her på Elefantzonen), drog meg med ut i fritimen på skolen i dag, i [...]
[...] jeg har bidratt med heter «Nå vet jeg hvem du er, Devendra Banhart». Jeg har tidligere publisert den [...]
hei, eg sakne deg slik på ein sundagsmorning, og eg gjekk inn hit for å lese denne teksten på nytt sidan det er ein stund sida sist. men no sakner eg deg berre endå meir:)
eg kjem virkelig aldri til å gløyme den dagen eg endelig tok sjansen for å bli kjent med deg<3