Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Nå vet jeg hvem du er, Devendra Banhart

(Eller: «Jeg er ikke alene, del II«.)

holga.jpg

La oss kalle deg Devendra Banhart, for det var det du kalte deg selv. Devendra Banhart er egentlig navnet på en sær, amerikansk indie/freak-folk-singer-songwriter. Kanskje like sær som meg og deg. Eller iallfall deg. Du er den av oss som oppdaget sin egen særhet for lenge siden. Du har hatt tid til å fordøye den. Tid nok til å lære å forstå deg selv. I tillegg har du vært heldig nok til å havne i de riktige miljøene, slik at har fått nok mot til å kunne stå for den du er. I motsetning til meg, som fortsatt går rundt med noe som minner om dårlig samvittighet for at jeg elsker å skrive disse merkelige tekstene og legge dem ut på internett.

Hvis jeg i egen person treffer på noen som har oppdaget at jeg skriver, eller hvis de i verste fall har lest noe av det, stirrer jeg fort ned i bakken og rødmer. Prøver å tiltrekke meg så lite oppmerksomhet som mulig. Rister på hånda og bruker den som vifte. Og alle ler. Ler av rare Binka. De ler sikkert med meg av og til også, ikke bare av meg. De er ikke onde akkurat. Jeg er ikke et mobbeoffer. Tror jeg. De morer seg bare når jeg blir flau, noe jeg gjerne blir, ofte av litt for mye oppmerksomhet, eller bare oppmerksomhet i det hele tatt. Jeg blir flau av oppmerksomhet selv om jeg på en annen side ROPER etter den på Internett ved å blottlegge mine personlige tanker og dype følelser for alle som vil lese, alle som vil snoke. Det er rart det der.

Jeg kommer aldri til å få vite noe som helst om de som har vært innom, med mindre de gidder å skrive en kommentar, som jeg forresten lever på resten av dagen, kanskje resten av uka. Hvis leserne lister seg lydløst forbi, vil jeg aldri få vite hvem de er, hvem DU er, du som kjenner meg når du kjenner det jeg skriver, du som leser det jeg forteller deg, alt jeg forteller om meg selv. Hvem du nå enn er. Likevel fortsetter jeg å skrive og dele og fortelle.

Du er ikke den ordentlige Devendra Banhart. Egentlig er du en jente i klassen min. Jeg har tidligere uttalt at jeg ikke tror noen i klassen min leser Elefantzonen. Det er iallfall ingen på skolen som kommer bort til meg og sier, hei, jeg har lest hva du føler, og jeg føler det samme. Før nå. På en måte. Det skjedde iallfall med en gåte. Jeg hadde blogget at “jeg tror ikke så mange i klassen min leser Elefantzonen.” Og så svarte du:

der tar du feil:)

Dette var Devendra Banhart. Og hvem i klassen liker Devendra Banhart? Hvem i klassen har egentlig hørt om Devendra Banhart? Devendra-hva? ville de sagt hvis jeg spurte, og ikke at det er noe galt i det, men dette er folk flest, og folk flest er best, ingen protest, slik er det i verden, det er slik det er. Det kunne ikke være noen annen enn deg. Eller var det virkelig deg? Tok jeg feil? Hadde jeg egentlig så mange å mistenke?

Eller, mistenke er kanskje et litt negativt ord å bruke her, det var ikke akkurat som om du hadde begått en forbrytelse. Du hadde bare gitt meg en nøtt, og jeg følte liksom at jeg var iferd med å knekke den ganske lett. Det måtte være deg. Du er den rareste jenta i klassen, og jeg trenger ikke en gang å forklare tørt og kjedelig her at det ikke er noe galt i å være det, for du ville ikke brydd deg uansett. Du står for den du er! Du har tatoveringer. Du er den utadvente outsideren, og jeg er den innadvente. Hvordan går det egentlig når to outsidere starter en samtale?

Vi hadde jo pratet før, selvsagt hadde vi det, vi gikk jo i samme klasse i fjor også, du prater dessuten med alle, hele tiden, men jeg var ikke sikker på om noe noen gang ville bli som normalt igjen etter at jeg hadde oppdaget at du, den særeste jenta i klassen, hadde lest mine dypeste tanker. Hva ville du si? Hva ville du tenke i ditt tankefulle hode? Jeg var ikke sikker på om jeg noen gang kunne se deg inn i øynene igjen! Hvor pompøst det enn måtte lyde… Eh. Jeg opplevde et stikk av skam. Som om jeg var flau over å ha blogget denne zonen… Ikke det at jeg kan ta den tilbake… ikke det at du hadde kritisert den, men det er slik jeg tenker. Jeg tenker om alle uteforstående mennesker: Oi, noen har lest, hva har de tenkt, hva har de ledd av? Jeg er ikke gal, jeg er ikke gal! Ikke tro jeg er gal for jeg er ikke det! Vær så snill, ikke se så rart på meg, nei, ikke gidd, gå vekk, lalala!

Men jeg var ikke så redd at jeg ikke svarte tilbake.

Så jeg skrev:

Jeg tror jeg vet hvem du er.

For det trodde jeg.

– Selvfølgelig burde du vite det, sa du.

Hadde jeg rett?

***

Tirsdag morgen, i timen før lunsj, snakket vi sammen på skolen, på biblioteket, i norsktimen, jeg leste i en bok. Du kom bort til meg og satte deg, spurte om jeg hadde funnet ut at det var deg. Og for å si det sånn: Jeg er ikke særlig høy i hatten når folk konfronterer meg med bloggen min i «virkeligheten». Så da nøtta var knust og løst en gang for alle, nå som du faktisk hadde stått frem som en lokal Elefantzonen-leser i full person, var det som om jeg kunne slippe noen hemninger og slappe av, endelig kunne jeg snakke åpent til en klassevenninne om rare ting, kreative tanker, idéer og om mennesker som ikke er som oss, i tillegg til de som bare er ute etter å ødelegge.

<- Jeg har lest Outsideren, sa du fort. Og jeg skvatt til.

Outsideren! Hva skjer med den teksten, da? Det er som om akkurat dét blogginnlegget lyser opp i folks øyne, som om den teksten er annerledes enn mine andre tekster. Kanskje det er fordi den er så grusomt ærlig? Det er ALLTID den teksten som kommer frem. Når noen har vært på Elefantzonen og i ettertid konfronterer meg med hva de har gjort (ikke at det er noe galt i å ha vært inne på Elefantzonen…), er det bestandig Outsideren de har lest og kjent seg igjen i. Det er sært. Bare sært og rart og alt ble bare litt mye denne norsktimen da vi egentlig skulle lese i en utdelt bok men som istedet, for mitt vedkommende, førte til en indre leksjon i personlig filosofi; Hvem er jeg og hvor kommer jeg fra… Jeg kom liksom nesten litt nærmere svaret. Beklager pompøsiteten, men slik er det. Det er bare slik det er.

Folk forstår ikke. Våre felles klassekamerater hadde moret seg fælt der de fra den andre enden av sofakroken på biblioteket hadde sittet og sett på mine store, blanke, nysgjerrige øyne og overhørt mine fascinerte «Oi» og «Wooow» da min likesinnede «Devendra Banhart» og jeg hadde utvekslet tanker om foto og skriving, om en mulig engelskoversettelse av Elefantzonen.com, og om Flickr og holga-kameraer fra Ebay. Jeg har alltid villet lære mer om slike kameraer, og nå MÅ jeg bare ha et slikt…

Holga er unikt. Og etter denne tirsdagsnorsktimen gikk det litt opp for meg at det kanskje også er noe jeg kan være. Unik, istedet for merkelig, eller som noen kanskje ville tenkt en dårlig dag; på grensen til de gales underverden.

«Devendra Banhart» fikk meg liksom til å senke skuldrene litt.

Det er ikke noe galt i å være meg. Jeg er som et lomografi! Og nå har jeg og Devendra Banhart avtalt at hun skal prøve å skaffe meg et slikt på Ebay slik at jeg også kan skape litt magi!

– Du skulle vært i Montmartre sammen med alle de andre bohemene.

Takk.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS