Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Uflaks

Nei…nei, ikke si… Nei, vær så snill… Nei, neeeeeei… // Klokka var blitt ni idet hun kom ut med listene, kom for å henge dem opp på tavla, en etter en. Vi så på det første arket, alle speidet etter navnet sitt, og da jeg ikke så mitt eget, var det som om jeg drog meg ut av folkemengden i en triumferende jubelrus, jeg hadde nesten lyst til å ta meg en julebrus: Jaaaa!!! jeg visste det! Jeg visste det! Woho!
Du skjønner: Jeg og skjebnen hadde en avtale.

Nei, nei, nei, det er mer! sa hun og jeg dundret nærmest rett ned i betonggulvet idet hun grep etter nye tegnestifter; nye lister som skulle henges opp ved siden av. Flere? Ja, flere! Æsj! Det var ikke til å ta feil av. Der sto navnet mitt. Navnet, som heller skulle stått på forsiden av en roman eller noe sånn, ja, det hadde vært noe, det! Det skulle stått på en klokke, eller på en ring, eller på en penn. Ikke på en liste over de som har kommet opp i skriftlig eksamen i matte. Æsj! Jeg gjentar: ÆSJ!

Nå går all min forakt og styggeste tanker til de drittsekkene, hvem de nå enn var, som en gang bestemte at eksamen skulle trekkes tilfeldig på denne måten, på tvers av faglige forskjeller, som om matte og engelsk er fag som kan sammenliknes: Det kan de ikke!
Jeg er en språkperson. Jeg tenker gjennom følelse, filosofi og fantasi, ikke gjennom logikk og fakta. Riktignok er det helt ok at vi skal lære begge deler, jada, det er bare rett og rimelig – faktisk litt fint og mangfoldig; men fakta og følelse (språkfølelse!) settes opp mot hverandre på denne måten, er det noe som er feil – hallo! – det skal ikke være opp til tilfeldighetene om jeg får en egen, dårlig matteeksamenskarakter dasket ned på vitnemålet mitt som kommer til å dra ned snittet mitt sånn at jeg kanskje ikke kommer inn det jeg vil. Jeg vet ikke hvilket snitt jeg trenger for å gjøre nettopp det, jeg vet ikke om jeg trenger et snitt i det hele tatt. Jeg må undersøke, for jeg er ikke så sær at jeg vil ha et godt snitt bare for å ha et godt snitt, bare fordi det ser godt ut, et fint snitt, bare for å brese seg. Jeg forlanger ikke et høyere snitt enn at jeg akkurat kommer meg dit jeg vil. Da har det ikke lenger noe å si.

Mandag er dagen.
Egentlig burde jeg ikke ha vært så redd. Jeg tilegner meg kunnskap ganske fort. Jeg kan forstå matte hvis jeg klarer å leve meg inn i det. Men slik det har vært i år, har det vært som å gå gjennom 1X-landskapet med bind foran øynene. Som om vi er på båttur og kapteinen viser seg å være lastebilsjåfør. På mandag møter vi isfjellet. Samtidig er jo de kommende dagene gledelig nok også de siste jeg kommer til å bruke på matematikk i hele mitt liv; noe som er bra. Det er bra! Men jeg har bare så lyst til å komme best mulig ut av det, noe jeg vet ikke vil skje. Ikke det at jeg ikke skal prøve! Men det går ikke bra. Det går aldri bra.
Lesedag i morgen, fredag – da skal jeg spisse min logiske hjerne, jeg skal gjøre mitt beste. Men jeg føler meg bare snytt! Snytt for undervisning i skolesystemet hvor de svakeste lærerne, de svakeste leddene, som gjerne også er litt oppi årene, passes på av systemet slik at de svakeste matteelevene, det vil si – MEG – ikke kommer noen vei. De elevene som sliter, tenker slike tanker som dette, mens lærerne som gjør det samme, pakkes inn og dulles med, selv om de ikke gjør det de blir betalt for. Det er jeg som må betale! Betale med de dårlige resultatene det fører til for meg.
Det er ikke det at mattelæreren min er et dårlig menneske. Han kunne sikkert ha blitt en koselig onkel eller noe sånn, en spennende person å skrive om i en novelle med utgangspunkt i det ubevisste sjelelivet. Men han egner seg bare ikke til det å undervise, særlig ikke i matte, særlig ikke til ungdom som ikke bryr seg om tall, særlig sånne som meg, som vil vite hvorfor tall i det hele tatt skal skrives, og hvordan jeg vet hvilken formel som brukes i hvilket problem?

Hvorfor trenger jeg å vite dette? Hvorfor kunne jeg ikke bare kommet opp i engelsk, fått 5 og ferdig med det? Hvorfor er jeg så utrolig uheldig for tiden? Eller er jeg virkelighet det? I det store og hele, er jeg egentlig ikke ganske heldig? For hva er egentlig virkelig uflaks? Hvem har rett til å kalle seg selv uheldig? Har jeg rett til det? Har de som sulter i Afrika rett til det? Har de som så lykkelig solte seg på stranda 2. juledag i Thailand da flodbølgen skylte over dem, da de ble dratt på havet sammen med alle andre form for liv? Har de rett til å kalle seg uheldige? Har du lagt merke til at de som overlever, de som opplever store tragedier og skader, brannskader, som får hele kroppen sin ødelagt men som likevel prøver å leve livene sine videre så normalt som mulig, aldri kommer med så mye som et negativt pust?

De er positive! Og det skal vi også være! Vi får ikke lov til å si at vi er uheldige, for det er vi ikke. Vi er heldige alle sammen, uansett! Heldige! Jeg er også heldig, matteeksamen, juhuuu! Hører du?!

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS