Jeg er ikke alene

- Hei, vet du hva, atte, du vet den skrivekonkurransen jeg sendte inn til, den til Rogaland Teater, ja, den ja; jeg kom videre! Ja, de ringte meg og tre andre, nå skal vi skrive manus for Rogaland Teater og vi får til og med penger for det, ordentlige penger, haha, men det er jo ikke det viktigste, det største er jo at stykket vi ender opp med virkelig skal settes opp, kuuult?
- Åja.
- Ja… TEATER liksom! WOW! Stykket skal bli satt opp og reise rundt på turné og sånn, jeg ble valgt ut til å være med å skrive! Snart ser du meg sikkert på teve sammen med Tore Renberg og sånn vet du, hehe, Tore og meg henger på teaterkaféen og diskuterer manusforfatteri, woho! Neida, jeg kommer sikkert aldri til å møte ham, men det er faktisk sant da, jeg og noen andre skal skrive ordentlige manus og jeg har møtt de andre som også skal skrive noen ganger nå og det er helt rart å snakke sammen med andre som også liker å skrive, jeg var så spent, lurte sånn på hvem de var, og så møtte jeg dem og jeg ante virkelig ikke at slike eksisterte, og i tillegg får vi en gratisbillett til alle forestillingene på teateret så nå kommer jeg sikkert til å gå supermasse på teater, vet du, det er ganske interessant faktisk, jeg vet jo ingenting om teater vet du, og…
- Jeg var på kino i går.

- …javel…vardetgøyda…

Det slår meg at jeg ikke har skrevet noe nytt om teater-greiene etter den teksten som het «Vi vil ha deg med videre!, og det må jeg jo gjøre noe med, for det har så absolutt skjedd noe nytt. Jeg har jo møtt de andre skribentene og teater-folkene som skal veilede oss gjennom manusskrivingen hele to ganger nå. Må jo skrive om det her. Jeg må jo det. Hallooo.

- Har du fortsatt skrivesperre?
Den ene dramaturgen eller scenografen eller hva han er for noe, teater-mannen, han danske, møter meg utenfor Rogaland Teater for å gi meg billetten før jeg og de andre skribentene skal inn i den flotte teatersalen og se Det Tusende Hjertet.
Jeg forstår ikke helt hva han mener. Men det føles ikke som om det gjør noe. Jeg tror han er vant med surrete skribenter som vrenger hjertet sitt i skrivingen sin og etterpå glemmer det alt folk faktisk kan lese.

- Jeg har fulgt med på bloggen din! sier han.
- Åjaaaa, ooihoi, joda…kremt…eh.
- Det går nok bra! Vi finner nok ut av det!
… takk. Så forståelsesfullt! Jeg tror på det. Dette er ikke tull.

Jeg synes alltid det er merkelig når folk sier de har lest på Elefantzonen. Som om de har sett meg naken! Det er jo min egen skyld, det er jeg som skriver dette her og legger det ut. Hvorfor gjør jeg det? Jeg tjener ikke penger på det. Jeg får bare vist hvem jeg er. Kanskje det er derfor. Ja, jeg tror det er derfor. Når folk har vært innom her, funnet ut hvem jeg er, hva jeg tenker på, hvordan jeg tenker; og hvis de respekterer det, hvis de i tillegg er litt fascinert, litt imponert; da er atmosfæren allerede et par gram lettere, da kjenner de meg; og det er en bra ting.
Jeg, Binka, er som et IKEA-møblemang. Du må lese bruksanvisningen for å håndtere meg. Og bruksanvisningen, den ligger på Internett. Den ligger på Elefantzonen.com. Den ER Elefantzonen!

Dette skjedde den andre gangen jeg var på Skrivelyst-møte på teateret. Noe av det samme skjedde også på sett og vis den aller første gangen jeg var der, da den andre teater-fyren, sjefen for Barne- og Ungdomsteateret på Rogaland Teater, startet med å slenge ut følgende:

- Her har vi jo hele det politiske spennet; fra SV til Høyre!

Teater-mannen (han som ikke er dansk), startet med å rette hendene pekende mot gutten med palestinaskjef, som også har blogg, så mot meg, som kjent ikke er noen sosialist, men det kunne jo ikke han vite.

- Hvordan visste du det? spurte jeg fort. Og han svarte like raskt:
- Jeg har lest på bloggen din.
- Å, sa jeg.
Å.
Jeg blir litt sånn… å, når folk sier de har lest bloggen min. Jeg vet ikke hvordan jeg oppfattes når jeg svarer sånn. Å. Det er ikke meningen å virke sjokkert. Selv om jeg ganske ofte er det.

Det kom frem at de to teater-folkene allerede visste litt om meg fra før, litt mer enn de visste om de andre, mer enn jeg visste at de visste. Jeg satt litt og tenkte på dette, sendte visst ut signaler som jeg ikke mente å sende ut, jeg så kanskje litt bekymret ut, og han ene brøt ut;
- Jeg kan godt slutte å lese bloggen din.
- Nei, nei, bare les! svarte jeg fort. Det er jo derfor jeg legger det ut!

For det er det jeg gjør.
LES!
For all del…

Men dette var forrige gang. Nå satt vi i teatersalen med det røde teppet. Vi er tre jenter og én gutt, men nå satt vi spredt utover salen mellom skuespillertilskuere fra Barne- og Ungdomsteateret for å se på denne prøveforestillingen, og jeg satt ved hun ene skrivejenta, hun som jeg hadde tatt toget hjem sammen med sist gang, og som virkelig overbeviste meg om at dette er en ny type personer enn de jeg har vært borti tidligere; Hun ble kjempefascinert da jeg begynte å snakke om personlighetspsykologi og hvorfor noen, slike som oss, har så mange tanker, mens andre bare ser på ting fra overflaten. For eksempel et fly, sa hun. Når hun ser et fly, tenker hun på de som er inne i flyet, hvor de skal, hvor de har vært, hvem de er, hva de tenker. Andre tenker bare: Fly. Og ferdig med det. Vi er så nysgjerrige, mens andre er ikke. Jeg kjente meg så absolutt igjen. Og hun kjente seg igjen i meg.

Det ble plutselig pause i teaterforestillingen og vi gikk i butikken, snakket om Yade sjokolade, selv om vi kjøpte Stratos. Så kom vi tilbake. Da sa hun:

- Jeg leste forresten på bloggen din. Så utrolig bra du skriver!
- HVA, og det sier du først NÅ etter vi har sittet her SÅ lenge?!, hyler jeg og klarer nesten ikke å se på henne, har hun LEST på Elefantzonen, på ELEFANTZONEN, wæææ, så flaut. – Så flaut, sier jeg. Wæææ.
Og så husker jeg ikke helt hva hun sa, om hun forsto det var flaut, eller om hun trodde jeg var gal. Nei, jeg tror ikke hun trodde jeg var gal, hun synes merkelige folk er like fascinerende som jeg synes, det har vi allerede pratet om, så det tenkte hun ikke. Jeg spurte likevel hva hun hadde lest, og hun husket ikke helt, hadde lest så mye, men så sa hun;
- Ja, jeg leste den der «Outsideren«.
- HVA?! fortsatt jeg hylingen min, nå holdt jeg meg foran ansiktet og hadde mest lyst til å gjemme meg under det røde teppet i teatersalen. Outsideren! Hvorfor driver jeg med denne bloggingen, hvorfor, hvorfor, hvorfor, spurte jeg meg selv, hjelp…
- Jeg gråt da jeg leste det!
Jeg stoppet opp og stirret.
- Oi… Gråt du…
- Ja, ikke fordi … ikke … liksom … Jeg kjente meg så utrolig igjen! Jeg har opplevd akkurat det samme!

Jeg forsto at hun mente at hun ikke gråt fordi det var så vanvittig bra skrevet, for det vet jeg at det ikke var. Det var bare en helt følelsesladd smørje jeg klasjet ned på tastaturet for å bearbeide, prøve å glemme, kanskje for å få litt forståelse, kanskje for å finne noen som forsto. Tydeligvis fungerte det. Hun følte at innholdet var så skremmende likt slik hun har følt det selv, som om hun kunne fortalt sin egen historie og den hadde vært den samme.
- Jeg har opplevd det selv. Jeg kjenner meg igjen. Jeg forstår hva du mener, sa hun.

Jeg forsto hva hun mente. Og vi forsto hva vi mente. Jeg er ikke alene.

…jeg er ikke alene…