Jeg setter altså pris på også kritikken du nevner; i dette tilfellet det om at det er vanskelig/slitsomt å lese noen steder, og jeg skjønner det. Jeg roter meg vekk noen ganger. Jeg sitter her og skriver disse vanskelige setningene når jeg er HELT inni det, og da skriver jeg sånn at jeg selv forstår det, fordi det er sånn jeg føler det når jeg på en måte skriver masse setninger «oppå hverandre»: en forvirret følelse, følelsen av mange tanker samtidig. Men jeg vet ikke. Ofte er det også slik at slike rotete deler av en tekst er et bevis på at teksten ikke er ordentlig gjennomarbeidet, at det bare er et førsteutkast, eller, at jeg egentlig ikke vet at det er en tekst jeg har skevet; jeg vet ikke at jeg har skrevet til dere, jeg har bare notert ned en beskrivelse. Det er vanskelig å vite hvaslags «tone» jeg skal legge meg på, så som regel skriver jeg bare rett ut akkurat det jeg føler når jeg tenker på situasonen jeg skal beskrive. Men uansett: Glad for at du gir meg noe å arbeide videre med!
ET STORT TAKK.

PS: Jeg digger psykolesere!!! Og jeg digger dem enda mer når de forteller meg hvem de er. Eller iallfall at de eksisterer. Jeg elsker tanken på å skrive noe bra, slik at folk lever seg ordentlig inn i det, og at de digger det, og at de blir avhengige, og må lese mer! Det er jo derfor jeg skriver. Psykolesere som digger noe jeg har skrevet, digger jeg! Det skulle bare mangle! Absolutt ingen verdens tvil om det.

Jeg ble glad nå! :D
Ser frem til å lese novellen din også!

Helt genialt når du skriver, kanskje litt mye gjentakelse. «Noen slår. Noen slår og andre skriker, noen hyler; mens hun ramler. Og hvor ille er egentlig det å ramle? Hvor ille kan det egentlig være?» Det kan bli litt slitsomt å lese slikt.

MEN ellers så skriver du fantastisk, og dette var ikke engang en novelle eller noe, bare en liten historie om hvordan du fikk albuen ut av ledd (Christ!). Og du skriver på en søt måte med nydelig fortellerstil, og hver gang det blir på grensen til å bli ekkelt og man tenker: «Orker jeg å lese detaljer om dette?», så skriver du plutselig om noe nesten helt annet, noe fint, hvis du skjønner.

Dette ble veldig langt, men jeg ble så inspirert. Legger ut min egen novelle på bloggen neste uke, så den ikke havner i plagiatkontrollen under retting. Men jeg skrev også en gang en sak om livet på sykehuset, eller rettere sagt; livet og døden, det merkelige stedet jeg ikke klarte å sette fingeren på, hvilke stemninger som tok meg. Det er et forunderlig sted. Men hadde jeg klart å beskrive det da, slik du gjorde; «…en oase for fortellinger om livet og døden, for ekte følelser og inspirasjon», så hadde kanskje min tekst blitt lengre enn bare en tiendedel av din.

Det er derfor du skal bli forfatter og ikke jeg. Jeg skal bli en sånn som skriver om andre som er flinke til å skrive, som anbefaler dem og forteller om dem. Jeg skal også skrive, bare på en annen måte, men du har lært meg at om man slutter så skrive, så slutter hjernen å produsere tekst. Det er som å slutte å amme. Det ble en veldig rar assosiasjon, men den funker. Jeg digger Elefantzonen. (Og jeg kommer definitivt aldri til å skrive en like lang kommentar som dette igjen, herregud, psycholeser, nå blir Binka livredd).