Albuereparatørene

Takk og pris for at det var venstrearmen! sa den høyrehendte skribenten som hadde fått albuen ut av ledd.

- Så, hva driver du med? spurte legen. Hun lå på benken. Han hadde allerede spurt om hun hadde begynt å føle seg litt susete i hodet etter de bedøvende greiene hun hadde fått i seg, rett inn i blodet, rett inn, og det hadde hun. Hun var så susete at hun hadde vært nødt til å legge seg ned. Så hun lå. Vannrett på Stavanger Universitetssykehus. Dette måtte være ille.

Hun hadde allerede båret armen sin inn gjennom de blanke dørene og gått sakte forbi noen tomme rullestoler og vært glad for at hun slapp å sitte i en slik, fullt så kritisk var det ikke. Eller var det bare hun som lekte tapper? For et ørlite sekund hadde det ikke noe å si, som en tilsideskjøvet bagatell da hun fikk øye på et helt nytt, litterært univers: Sykehusverdenens fantastiske mystikk og mysterier. Her dør folk, og her blir det født nye. Er det ikke grusomt – og vel så fascinerende og assosiasjonsrikt på akkurat samme paradoksale, groteske, fabelaktige tid? Hun satte opp store øyne. Kanskje også et ørlite smil. Hun var inspirert. Hun hadde fått albuen ut av ledd, men det visste hun ikke enda, det var derfor hun var her, på sykehuset, en oase for fortellinger om livet og døden, for ekte følelser og inspirasjon. Hun holdt armen sin fast og gled sakte videre over det blanke gulvet. Oppdagelsesferd. At hun ikke hadde vært her før.

Til høyre fikk hun øye på hyller med bamser, halvparten var rosa og resten var lyseblå, blomsterbuketter i allslags farger, blader og bøker. Til venstre gikk det forbi en daff kvinne med et slitt, lykkelig smil i en blek, rosa t-skjorte, trillende på en lav, gjennomsiktig plastbeholder på høye hjul med en stor, lyseblå dyne i. Idet de krysset hverandres vei fikk hun glimt av et ørlite hode under alt det lyseblå. En gang var hun også så liten. Hun lå også under noe lyseblått, et lyseblått teppe som farmoren hennes hadde kjøpt til henne fordi hun trodde hun skulle bli gutt, men det ble født en jente. Farmor døde på dette sykehuset, men da det blå teppet ble kjøpt, var alt fint. Den lille jenta under det blå teppet ble større. Hun ble russ. Ja, og du vet hva slike driver med. De er noen tullinger. De tror de vet alt, de tror vi har full kontroll, men denne gangen ble det kanskje litt for mye, denne gangen var det hun som var tullingen, ulykkesfuglen, ja, mest ulykkesfugl, for i tillegg til at det var litt for glatt, var det litt for mørkt, for ikke å snakke om litt for mange trappetrinn der trappetrinn sist er forventet. Iallfall av henne. Så hun falt. Hun falt. Og nå lå hun. Lå på Stavanger Universitetssykehus. Lyden av krøllet papir knistret idet hun slengte seg oppå. Papir til å skrive på. Dette skulle hun skrive om.

Hun hadde mistet stødigheten, ikke vettet, aldri vettet. Vettet hadde alltid vært på plass som det skulle, selv om hun satte det på lydløs i et par sekunder akkurat denne kvelden, hun hadde det jo så gøy, hun var jo russ. Det var lov. Noen slår. Noen slår og andre skriker, noen hyler; mens hun ramler. Og hvor ille er egentlig det å ramle? Hvor ille kan det egentlig være? Hun var ikke til fare for andre enn seg selv, og det var ingen fare, for hun tenkte alltid at hun ikke skulle plage andre med sine problemer. Det var kanskje derfor hun hadde holdt ut så lenge. En skulle aldri havnet i slike situasjoner. En skulle bare ha vært like søt og uskyldig som den babyen der for alltid, tenkte hun og snudde seg sakte med et bedårende blikk. Eller kanskje det bare er slikt som skjer. Kanskje det bare er farlig å leve. Ja, det er faktisk det. Livet er livsfarlig. Kanskje dataen din kan eksplodere når som helst mens du leser dette? Kanskje Jorda plutselig blir tilintetgjort av en komét fra en fjern galakse før du våkner i morgen tidlig? Kanskje albuen hennes aldri ville bli frisk igjen? Kanskje du våkner i morgen og oppdager at du ikke lenger er i live?

Stavanger Universitetssykehus duftet godt, det første som møtte henne i tillegg til blomster og bamser var en skranke og en kafé, koselige bord hvor en kunne sitte rett ved vinduet, nesten som på en flyplass. Hun følte seg som på en flyplass. Alt handlet om henne. Hun skulle på ferie. Hun var skadet, og nå skulle hun bli reparert. Hun ventet mye i mellomtiden. Og hun hadde ventet mye i fortiden. Legevakten. Venting. Kjøring til sykehuset. Venting. Røntgen. Venting. Røntgen. Venting. Og så, da røntgenbildet endelig dukket opp foran dem og et forferdet gisp lød fra mors munn i bakgrunnen, var den der. Albuen hennes, skjelettet, på skjermen. En surrealistisk opplevelse. For et sekund, ja, faktisk flere sekunder, føltes det som å være i en tegnefilm og sitte på den blå plaststolen og betrakte skjelettet til Tom og Jerry, eller iallfall Tom, katten altså, det er han som får gjennomgå, slik det ville sett ut hvis slike fantasiskapninger hadde hatt skjelett. Det har de ikke. Likevel gikk hun rundt og trodde hun var en tegneseriefigur. Men det var hun ikke. Søren óg.

Hun visste lite om skjeletter. Hun brydde seg ikke. Ga blaffen i skjelettet, det var der uansett. Nesten for fjernt til å mene noe om, likevel så nære, enda mindre ante hun at hun var i stand til å demontere knoklene sine på denne måten helt på egen hånd. Men det var hun altså. Og nå var det full action.

I den ene hånda hadde hun et rør som ledet inn i en blodåre hvor det var fritt frem for doktor-dama å sprøyte inn hva som helst av neddopende medikamenter. Likevel sa hun «auuu» da legen skulle til å dytte knokkelen tilbake, nok en gang. Og hun ble hørt. Legen sa «litt til», og som han befalte; Litt til strømmet inn i årene hennes, hun var susete. Litt til, hun kunne ikke i ettertid beskrevet hvordan det føltes, hun prøvde bare å føle minst mulig. Hun var som en deig. Hoven og doven lå hun og prøvde å ikke tenke på den venstre lemmen sin som hadde hovnet opp. Den hadde hevet. Også den var som en deig. Hun var som en bolle. Hun følte seg som en flaske. Veien inn til sitt kostbare blodomløp var forseglet med en plastkork. Det var nesten på grensen til ydmykende. Og motsatt albue var ute av ledd. Hun var overlatt til dem. Hvite frakker og nerver laget av noe helt annet enn poesi. Hva trodde han hun drev med? Legen. Hvem trodde han hun var? Lurte han i det hele tatt på det? Eller spurte han bare for å unngå å se henne svime av på papirduken foran seg?

- Jeg skriver, svarte hun. For det er det hun gjør. Hun skriver. Selv om albuen er ute av ledd, så skriver hun. Og når hun skal til å få den dyttet tilbake på plass igjen, tenker hun på hvordan hun skal skrive om det. For det er det hun gjør. Hun skriver.

- Å, hva skriver du da? spurte legen videre. Som om han brydde seg om det å skrive. Han brydde seg vel bare om hvordan skjeletter henger sammen, hvordan ben og armer plutselig går fra hverandre og hva alle disse væskene som ble skutt inni henne som raketter kalles på latin.

- Jeg skriver teater, svarte hun likevel, og merket samtidig hvor fint det lød, hvor bra det egentlig var å ligge her på benken og se opp på de fire øynene som gikk litt frem og tilbake og ga hverandre raske doktor-tegn, satte sprøyter, dyttet på knokler og spurte om skrivingen hennes.

Hun lå.

Og hun hadde ligget før. Hun lå da hun falt. Men da lå hun ganske mye verre, det skal være sikkert, hun husker at hvis det ikke var for deg, du som kom og løftet henne opp, så hadde hun kanskje ligget der enda. Du spurte om det gikk bra, og hun sa jada, jada, det gikk bra. Du lo og det gjorde noen andre også. Hun lo kanskje litt selv til og også, hun prøvde iallfall, prøvde å late som om det ikke gjorde så veldig vondt, bare litt, samtidig som noe sa henne at det var noe mer, det var ikke bare det, det var ikke bare et fall – det var noe galt. Selv om alle andre sa noe annet, de sa at det gikk bra, og hun hørte på dem, hun hørte ikke på seg selv, vettet var satt på pause, men da, akkurat nå, skrudde det seg på play igjen. En auto-funksjon tilegnet krisesituasjoner.

Ikke før litt senere, da fallet allerede var glemt av alle de andre, men ikke av henne, kjente hun at armen ikke kunne røres. Frykten spredte seg i kroppen, men om den nådde fingertuppene var vanskelig å si. Diskré trakk hun seg derfor tilbake, krøp inn i en toalettbås og låste døra, satte seg oppå dolokket og satt der lenge, lurte på hva hun skulle gjøre. Hun satt der lenge og bare satt. Stemmer utenfor pratet om hvor rart det var at akkurat denne døra, den døra som hun satt bak, var låst hele tiden. Hun tok føttene opp og støttet dem mot døra slik at hun var helt usynlig, ikke bare litt. Men helt. Usynlig. Hun trengte dette. Måtte ha litt fred til å tenke – nå kunne ingen se henne, enda de hadde bøyd seg ned for å titte, noe de ikke gjorde. Hvem driver vel med slikt på et offentlig toalett?
Og dette tenkte hun, som satt oppå dolokket med beina opp fra gulvet, mot døra, bare for at de ikke skulle se henne, bare for hun skulle få litt tid, bare litt; litt tid til å tenke.

- Jeg tror jeg må gå nå, sa hun til venninna si.
- Jeg følger deg! sa hun.
En god venninne.

Med albuen ute av ledd, og uten å vite noe om det, gikk de innom Shell og kjøpte mat, noe godt, varmt, pizza-aktig, hun satte seg på gulvet og hadde det ikke så verst akkurat nå, med mat i høyre hånd og den andre hvilende langs gulvet. Hun satt på gulvet. Litt sånn hippie. På gulvet på natten på en bensinstasjon med albuen ute av ledd, alt bortsett fra at sistnevnte fortsatt var noe hun ikke ante. Noe hun ikke ville få vite om før over 15 timer senere.

Over 15 timer senere, etter en lang, søvnløs natt med mye dårlig natt-tv og massevis av pur tapperhet, etter å ikke kunnet ligge fordi det rett og slett ikke gikk an, og etter at hennes mor hadde fått greie på at «den lille skaden» var langt verre enn antatt, dro de til legevakten på morgenkvisten. Til albuereparatørene. 15 timer senere. Men etterpå, da de 15 timene var gått, var det som hennes far sa det så flott: – Armen ble limt på igjen, og det er det viktigste.

Nå skifter armen farge hver dag. Noen dager er den blå, andre dager lilla. Hun beveger den. Det går forover. Om to uker skal hun tilbake. Tilbake til det blanke gulvet ved inngangen, til bygningen med de grå krokene som ikke er blanke og koselige, men triste og traumatiske, og alle fortellingene om livet og døden, for ekte følelser og inspirasjon.