Dei identitetslause. Litt ditt
mandag 29. oktober, 2007 kl. 23:16 av binka
OPPGÅVE 2: ESSAY.
«Nesten halvparten av alle nordmenn kjenner seg sterkare knytte til lokalsamfunnet enn til nasjonalstaten», står det i teksten «Heime best» (sjå ressursheftet side 11). Føler du deg knytt til lokalsamfunnet ditt eller landet du bur i, eller passer nemninga verdensborgar betre på deg? Skriv eit essay eller eit kåseri.
You may say that I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will live as one
John Lennon – Imagine
Nokon drøymer om at verda skal vere ein. Andre ser helst at nasjonane og tradisjonane lever vidare i generasjonar. Verda hengjer liksom ikkje saman når det gjelder dette her. Verken i seg sjølv, med kvarandre eller i nasjonane. For kva er det eigentleg som skjer? 17. mai blir ein fridag kor vi kan sove lenge. Og nasjonalsongen, kor mange vers kan vi eigentleg av den? Kan vi i det heile tatt det fyrste? Hugsar vi i det heile tatt melodien?
Gjer vi?
Ja,
vi elskar dette landet
som det stiger fram
furet, værbitt over vatnet
med dei tusen heim.
Kanskje er det ikkje så farleg, det der med å kunne, eller ikkje å kunne, melodiar og gammaldagse fraser. For det er jo kva vi føler innvendig som verkeleg teller. Korleis vi kjenner oss knytte til Noreg. Kvar enkelt, for oss sjølv. Ikkje sant? Er ikkje det sant? Eller seier eg dette bare for å skjule min manglande nasjonalfølelse? Eg veit nemlig ingenting om det å være norsk. Korleis kan eg vite det?
Vi går heim. Heim att til eit av desse tusen heim, kor vi bur. Vi tar av oss på føtene før vi tar et steg inn, eit lite steg for verdensborgaren, men et stort steg for nordmannen. For heimen er viktig for oss. Likevel seier ungdommane til seg sjølv at dei ikkje føler seg heime i Noreg. Dei føler seg ikkje heime nokon stader.
Vi skrur på ei amerikansk tv-serie som vi lastar ned frå internett, kastar noko frossent inn i omnen og kjenner med oss sjølv, i underbevisstheita, at vi bur her, her i dette kalde landet, men at vi eigentleg drøymer om å bu heilt andre stader. Varmare stader. Ein stad med varmere menneske.
Men kor kom denne kulden frå med det første? Kom den frå oss?
Somme gonger tar vi oss ein rask tur på Rema 1000 for å kjøpe sukker eller ein visp eller melk eller fløte, fordi vi har gløymd det. To ting ligg det i dette: 1, den norske disiplinen mjuknar og vi er ikkje like stive som før og 2, den er ennå ikkje mjuk nok til at vi slepper stoltheten og spør naboen om ein kopp. For det er nemlig tabu. Kva ville han trudd om oss da? At vi ikkje hadde råd til å kjøpe det sjølv?
Samtidig som vi lurer på dette, tenkjer vi at Noreg ikkje er verda. Vi veit jo at den er det. Men ikkje på ordentleg. Bare som ein liten smule dryssa ned frå ein anna øde fjellknaus. Frå månen.
Menneska her er ikkje menneske, men folk. Det norske folk. Heile befolkninga er eit einaste folk, enda ingen av menneska føler seg som ein del av det. Ein øde fjellknaus oppi nord. Folk, ikkje menneske, men patriotar med bunadar, longt vekke frå det verkelege livet. Fordreidd i sin naive hverdagssyklus. Dradd frå den egentlege verda. Eit parallellt univers.
Er det ikkje slik vi alle tenkjer? Er det ikkje slik vi alle føler det inni oss sjølv der vi spiser Fjordland ferdiglaga juleribbe frå mikrobølgovnen vår og lengtar etter å finne identitetet i oss sjølv? Kven er eg? Og kor kjem eg frå? Kva er eg? Og kvifor føler eg meg ikkje som en nordmann? For kva er eigentleg ein nordmann? Kva er det for ein merkeleg skapning? Kva er det eg utgjer meg for å vere?
Vi må vekk herfrå. Reise til dømes til New York, for å få kjenne smerta, fattigdomen og elendigheten svi mot den kvite, sarte huda vår. Så vel som gleda. Gleda av dei små tinga. Ein mynt som treffer gitarkassa til ein fattig trubadur. Han har ikkje fridomen til å kjøpe seg en iPod, og speler derfor sin egen musikk. På ei annen side har han fridomen til å være annleis uten folk snur seg etter han på gata og gir han et stygt blikk. For i New York er alle venner. I New York er alle annleis.
Har du denne fridomen?
Vi har begynt å bli gode på å sjå på oss sjølv med andre sine auge. Toleransen blomstrar, iallfall i de unges verd, og det ser vi på som ein god ting. På skulen lærer vi at vi skal vere tolerante mot kvarandre, for nye kulturar og for menneske. Det er ein vakker tanke. And the world will live as one. Og vi taklar han godt. Ein idé i ei ny tid der nordmannen ikkje alltid er norsk, men gjerne gul eller svart, polsk eller arabisk, er å sleppe litt av oss sjølv og motta litt av deira.
Kom inn! seier vi og slepper kulturen vår, som vi holder i hendene våre. Her er det godt å vere, synger vi ut, utgir oss for å vere noregspatriotar, sjølv om vi eigentleg er litt skeptiske til om vi vil vere her sjølv. Vi er litt redd for at dei nye landsmennene skal flytte på ting. Forandre på saker. Sette gale spor etter seg. At dei skal sette spor etter seg i det heile tatt. Vi er engstlege. Usikre på om vi eigentleg er så norske som vi burde ha vore, enda vi drøymer om å bu andre stader. Og likevel ender vi opp med å gjere ingenting med nokon ting. Vi flytter ikkje. Kvifor gjer vi ikkje det?
Kanskje vi er litt redde óg.
Det å vere norsk er å vere redd. Og det eineste som er verre enn å bu i Noreg, er det å ikkje gjere det.
Månelandinga
I det herrens år 1969 ga månelandinga til Neil Armstrong og Buzz Aldrin, som iallfall ikkje var redde, ei heil verd kjensla av å høyre saman. «Det er eit lite steg for eit menneske, men eit stort sprang for menneskja.»
Kineserar så vel som islendingar vart foreina som verdensborgerar. Vi følte oss så små og samensveisa. Som om vår eineste eksistensielle verdi var isaman som medeigerar i den kvite klumpen på nattehimmelen. Nå var han endeleg blitt mogleg å reise til. Som om vi alle kom heim.
Eit månedlandskap. Det er noko med dette billedet som minner om vårt eget Noreg. Vår egen måne. Vårt eget lokalsamfunn. Månen som du ser igjennom stovevinduet ditt. Hadde nokon sagt at dei skulle reise hit til bydelen din og granske, flytte på ting, forandre på saker, ville du vært redd for at dei skulle sette gale spor etter seg. Ville du ikkje? Du ville blitt involvert. Dykk ville fått ei felles sak og mogligens blitt knytta saman i lokalsamfunnet. Som om vi har ei evne til å føle ei sterkare tilknytning til månen, som vår egne kvite klump, den utenfor stovevinduet, enn vårt eget Noreg.
For det er vår måne. Alle eiger Månen.
Så kvifor kan vi ikkje holde på denne kjensla?
And the world will live as one.
Oj, det var lenge siden jeg leste nynorsk. Ikke har jeg for vane å lese nynorsk med «lærerbriller» heller, så du får ta mine kommentarer med en klype salt.
Innholdsmessig syns jeg du klarer deg ypperlig. Du trekker kreative paralleller, bruker referanser til andre på en fin måte og kombinerer dette med egne observasjoner og tanker i teksten.
Språkmessig, når deg gjelder nynorske ord og uttrykk finner jeg noe smårusk. Misforstå meg rett… Du har et flott språk, det flyter lett og ledig. Det har nok skjedd mye med nynorsken siden jeg gikk på skolen, nå tillates jo flere sideformer og mer samnorsk, men likevel… Jeg kjørte teksten gjennom Words stavekontroll… Den fanger opp slikt… For eksempel heter det vel fortsatt «song» og ikke «sang», «kvar» og ikke «kver», «frå» og ikke «fra», «heim» og ikke «hjem». Tror jeg, da, om ikke alt er tillatt… ;-) Slike småord er vanskelig å få kontroll på, jeg vet, for jeg har forsøkt å lære meg å skrive svensk. Det ligner jo ganske mye på norsk, selv om jeg oppdager flere og flere forskjeller. Eller nyanser. Men det er fort gjort å skrive til med to ll-er (till), eller «och» i stedet for og, for det sitter i fingrene… ;-)
Så får vi se hva læreren sier… ;-)
Tusen takk for god kommentar, hobbyfilosofen! :D
Jeg er jo så utrolig lur at jeg kliner til med teite slurvefeil (som det der med heim og hjem og frå og blabla…). Det er en så stikkende følelse å få en tekst tilbake med masse røde streker og prikker fra læreren….det stikker i hjertet. Særlig når man ser at disse feilene kunnes unngått! Spesielt synd er det at jeg ikke har Words stavekontroll på Macen min. Jeg har ikke Word en gang. :(
Men det varmer at du synes innholdet var ypperlig! Det liker jeg. :) Takk.
Du er flink til å flette hendelser inn i hverandre. Referanser som gjentas og forsterkes. Du beveger deg mellom stort og smått, mellom store begivenheter og små hverdagshendelser, du kontrasterer og belyser. Og det funker som f….! :-)
Perspektivskiftene og undringen er med på å gjøre teksten stor. Spenningen og meningsutvidelsen ved at du trekker inn intertekstualitet er også med på å løfte teksten opp til dette du til slutt avrunder med. Spørsmålet som egentlig er svaret.
Jeg er imponert, jeg, Binka. Enda en gang.
Okei. Nå vet jeg ikke hva jeg skal si, Leselama. Du er virkelig en god og trofast kommentator! Må bare takke for at du kommer med disse fyldige innspillene dine gang på gang og tar deg tid til å lese og lese og lese og kommentere og kommenteeeeere; lange, tilsynelatende gjennomtenkte kommentarer! (Vet dere, folkens, Leselama er faktisk en klok, voksen dame, hun! Jaha! :)) Jeg vet dessverre ikke så mye om hobbyfilosofen ennå, som klatrer høyere og høyere på Elefantzonens beste kommentatorer. Håper på å finne mer ut om vedkommende etterhvert.
(Digresjon: Kanskje jeg skulle starte en spalte her på Elefantzonen: Elefantzonens lesere… Portrettintervju… Hadde vært utrolig spennende (for meg iallfall! :D).)
PS: Har forresten rettet på noen av skrivefeilene hobbyfilosofen pekte på nå. Takk.
Ha, ha. Jodda. Voksen. På utsida. ;-)
Okei. Hvorfor er jeg – på utsida – voksen leser av en – på utsida – ung blogg?
Tid er knapp faktor, som man sier. Man må velge. Velge hva man skal bruke tida på. I alle fall må jeg det. Og at jeg bruker tid på tekstene dine, Binka, betyr bare at jeg føler jeg har noe igjen for det. Det gir meg noe å lese det du skriver. Og det vil jeg at du skal vite. Derfor kommenterer jeg også. Setter avtrykk. Så du skal se at du har lesere – uavhengig av alder – som liker det de leser. Og også hvorfor de i det enkelte tilfelle liker det.
Tekstene dine fortjener liksom noe mer enn at jeg sier de er fine. For de er det. Riktig fine. :-)
«Jeg har ikke Word en gang. :(» Det må gjøres noe med :p
I’m using Mac, my friend. :)
Jeg er ikke flink i nynorsk, og skal dermed ikke si noe på gramatikken. Men jeg liker å lese nynorsk. Vakkert – og du bruker det ikke minst på en vakker måte.
Jeg vet ikke om jeg skal gå i detaljer i hva jeg synes om teksten eller ikke. Om det skal bli veldig langt, eller veldig kort. Jeg er ikke veldig god til å kommentere og slikt, så jeg sier det kort:
Du skriver nydelig.
Jeg vil bare lese mer, mer, mer, fra deg.
For du er flink med språk, utrykk og – vel – det meste.
Du kan sikkert bli bedre, det kan jo alle – men du er veldig flink fremdeles.
Hva som kan bli bedre, vet jeg ikke. Jeg er ikke flink til å fange opp slikt.
Jeg vil lese mer fra deg.
Så skriv en bok. Jeg tror den ville fått gode kritikker og blitt lest av mange.
Jeg har ikke fortalt dere hva jeg fikk på denne teksten ennå!
Så nå får dere vite det:
Jeg fikk 4/5. Litt skuffa, men det var ganske mange nynorskfeil der som jeg ikke kunne forsvare så… Jeg bryr meg uansett mye mer om kommentarene jeg får her! Alle kommentarene jeg har fått av dere har hver og en mye mer dybde og er mye mer utfyllende enn den kommentaren jeg fikk på skolen.
Så takk!