Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





10 dager senere

MOTEBLOGGER, FILOSOFI, SKOLETRØTTHET, LIVET OG DØDEN: Hvorfor er det alltid slik at bloggere beklager seg for leserne sine når de ikke har skrevet på en stund? Jeg synes det er idiotisk. Du blogger når du blogger, og når du ikke blogger så blogger du ikke. Nå har jeg ikke skrevet på en stund fordi jeg har gjort andre ting, men nå skriver jeg igjen. Ferdig med det. Det er heller til meg selv jeg skal unnskylde. Fordi jeg forsømmer min egen glede ved det å skrive og være så heldig å få kommentarer fra de fantastiske leserne som jeg faktisk har! Alle bloggere som gjør noe annet bør tenke litt igjennom hvor selvgode de virker, som om de forventer at noen har savnet dem, selv om det sikkert ikke er en sjel som har merket at de har vært borte, som om de tvangsblogger for å tilfredstille andre – og ikke seg selv. Hva er det de driver med? Tenk litt på dette. Jeg nevner ingen eksempler.

Jeg skriver bare dette nå som en liten oppvarming for meg selv. Som en oppfriskning av skrivemusklene. Det er lørdag 13. oktober og jeg har ikke skrevet på 10 dager. For tiden er jeg politisk forvirra og har printet ut 50 sider om liberalismen, Immanuel Kant, Humanismen og Opplysningstiden som jeg skal kose meg med men som jeg idiotisk nok ikke kan starte på riktig enda fordi jeg har en del skolearbeid å ta igjen.

Er det ikke noe riv ruskende galt når skolen står i veien for meg når jeg vil sette meg ned på en lørdags kveld og lese om Immanuel Kant? Skolen vil kanskje at jeg skal lese om Immanuel Kant når skolen får bestemme når jeg skal gjøre det. Men da har nysgjerrigheten forsvunnet. Og da blir det en plikt. Jeg prøver å unngå slikt.

Så.
Kan jeg ikke bare slutte på skolen?

Jo.
Nei.
Jo?

Jeg tenker denne tanken hele tiden. Tenker at jeg tross alt har holdt ut lengre enn Tove Nilsen gjorde. Hun sluttet på skolen i 2. klasse på gymnaset og jeg er tross alt i 3. nå, og det er på en yrkesfaglig linje, og jeg har enda ikke sluttet.

Framføringer og tidsfrister og konkrete klokkeslett der vi skal møte opp, der vi skal ha pause, der vi skal spise og tisse og ha prøve og lære og reflektere og skrive og lese og huske og gå hjem igjen. Alt på konkrete klokkeslett, bestemte datoer, nærmest på sekundet. Diskusjoner hvor vi skal skravle om ting vi absolutt ikke har peiling på. Jeg har problemer med dette. Likt som når en gjeng friske, glade ungdommer sitter i en sofa og bestemmer hvorvidt vi skal legalisere aktiv dødshjelp eller ei.

Hvordan kan vi vite noe om døden? Vi vet jo ikke en gang noe om livet.

Helt på tampen må jeg bare nevne alle de identiske motebloggene som spretter opp overalt for tiden nå, hvordan alle plutselig har begynt å ta bilde av hva de har på seg og legger dette ut på nettet, hvordan alle har alle på seg akkurat det samme. Trangen til å skille seg ut blir desto hardere når det å være annerledes blir helt normalt, helt banalt. Hva skal vi da ha på oss?

Men dette er emne for en annen tekst.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS