Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Trafo-svar fra Bjarte Breiteig

Jeg tør ikke lese.

bjartebreiteig2.jpg

Klokken er 16:04. Det er onsdag og jeg sjekker mailen. Mye spam, lite ordentlig mail – men der er noe annet. Noe jeg ikke får så ofte. Noe som nesten får meg til å miste pusten. Hjertet i halsen. Mail fra Trafo.no (tidligere nevnt i innlegget hei, Bjarte Breiteig).

Trafo.no-mentor Bjarte har svart på din forespørsel om mentorhjelp.

Jeg trykker på linken, hopper bakover i stolen mens den laster, som skjermen er en tiger som skal hoppe ut og bite meg i nesa. Jeg tør ikke se. Tør ikke lese. Skal innrømme at jeg har lest noen av setningene, de i begynnelsen. Jeg tror de var positive, men var det de eneste som var positive? Var det pålagt positivitet? Eller var den ekte? Er det bare slik de skriver til alle håpefulle, kreative ungdommer som sender inn arbeider? Prøver de å trekke frem det positive i det mest negative, sånn at ingen skal finne på noe sånn som å gå og ta selvmord rett etterpå?

Dette er skummelt.
Binka er redd.

Så nå legger jeg bare tilbakemeldingen ut her, slenger den ut, allerede før jeg har lest den selv.
Jeg har altså ikke lest det som kommer under her. Kanskje jeg leser etterhvert. Kanskje ikke. Jeg vet jo at jeg burde. Jeg spurte jo om tilbakemelding frivillig. Jeg ville høre hva en profesjonell syntes. Men nå er jeg bare skikkelig nervøs. Det føles som om tilbakemeldingen forandrer seg hvis jeg leser den. Som om et eller annet fælt vil skje hvis jeg gjør det. Innerst inne vet jeg jo at det ikke er tilfelle, men dere vet jo hvordan det er med fantasien min. For ikke å snakke om skriveangsten. Jeg trenger litt tid til å summe meg nå. Manne meg…eeeeh…kvinne meg opp. Binke meg opp.

Så les først, dere.
Skriv gjerne kommentar om det er trygt for meg å gjøre det samme.

Hjelp.
Jeg mener det.
Jeg er redd.

Novellen det er snakk om: hei, harmoni

Mentor: Bjarte Breiteig

Bjarte Breiteig (f. 1974) har tidligere utgitt novellesamlingene Fantomsmerter (1998) og Surrogater (2000). Begge utgivelsene er kritikerrost og Surrogater ble innstilt til Brageprisen i 2000. Hans tredje novellesamling, Folk har begynt å banke på, kom i fjor. Han har også redigert antologien Levende om døden sammen med Tonje Tornes.

Svar på søknaden
Du skriver godt. Setningene flyter rytmisk av sted, den ene bygger elegant opp til den neste. Du har blikk for detaljer og skildrer dem presist, enten det er et skopar som står inntil en vegg eller døde fluer i vinduskarmen. I tillegg har du følelse for det sanselige: varme/kulde, tørre fingre, fornemmelse for støv, lyden av en penn mot papir, etc. Disse egenskapene er uhyre viktige når man skriver, for gjennom det sanselige blir de oppdiktede hendelsene troverdige for leseren.
Språket ditt er malerisk, fargeleggende. Med ordene tilfører du det beskrevne noe ekstra, som i dette fine eksempelet der «du» smører brødskiver:
brer over dem dyner av ost
Eller her:
bordlampen slukker seg med et stikkende klikk
Og i stedet for et generelt ord som «gå», nyanserer du og skriver «subber». Teksten er full av slike eksempler.
Men det er ikke alltid du treffer like godt. Noen ganger synes jeg beskrivelsene forstyrrer, som når du kaller lyset som slipper inn gjennom gardinene for «naivistisk». Eller når du kaller de grå hårstråene som henger ned over den rynkete pannen for «nyutsprungne». Stemmer dette?
Fortellingen er åpen og underfundig. Den tar for seg tre personer, et «jeg», et «du» og Lennart. Hvem de er og forholdet mellom dem, er uavklart, men det er tydelig at «du» har sterke følelser for Lennart, og at «jeg» har sterke følelser for «du». Du åpner effektivt for en spenning mellom «jeg» og «du» allerede i åpningslinjene, men ut over i fortellingen skjer det liten eller ingen utvikling mellom de tre. Som leser får jeg heller ikke noen utvidet forståelse gjennom fortellingen. Og dette er hovedinnvendingen min: Jeg synes du må gi litt mer. Ikke at du bør fortelle alt om dem, snarere tvert imot, det er fint at noe forblir uavklart, men denne teksten blir så åpen at den blir mer vag enn gåtefull. I stedet for å få nysgjerrigheten pirret, føler jeg meg utestengt. Jeg får en følelse av at fortelleren vet noe som hun nekter å si meg.
Enkeltvis er mange av avsnittene nydelige. Jeg liker hvordan «du» blir beskrevet i åpningen, der hun går med hunden sin. Og jeg liker den mystiske fornemmelsen av en skrivende mann bak en dør. De hverdagslige beskrivelsene av «du» i det støvete hjemmet, hvordan hun stapper brødet inn i brødboksen, er også tydelige og fine. Og ikke minst liker jeg «jeg»s reise med tog i rushtiden, trangen hennes (hans?) til å sitte tett inntil andre.
Men det er altså som om avsnittene ikke virker sammen i en helhet. Du forflytter deg på nokså forvirrende måter fra tog/kupé til hus/hjem, og du skrifter flere ganger mellom nåtid og fortid (fra presens til preteritum).
Likevel tror jeg du har et grunnlag for en fin fortelling her, hvis du er villig til å jobbe med stoffet. Hvis du utfordrer deg selv til å tydeliggjøre, tror jeg du vil finne ut at du må dikte videre på fortellingen, og kanskje vil det da oppstå noe du ikke hadde tenkt på før?
Håper dette var til hjelp. Jeg anbefaler deg å lese mye ved siden av skrivingen. Sett deg gjerne litt inn i den norske samtidslitteraturen. Lån for eksempel bøkene til Mirjam Kristensen på biblioteket: Enkle, tydelige og svært vakre. Hanne Ørstaviks Kjærlighet er også en bok du bør ha lest. Håper snart å høre fra deg på Trafo igjen.
Bjarte Breiteig

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS