Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Skrive for teateret?

Jeg er tilbake på skolen. Jeg går rundt i korridorene med honning-Doc i veska og et knall oransje skjerf rundt den groggy halsen som er på vei til å komme til hektene igjen, og jeg tenker at det er merkelig hvor hyggelig det er å være på skolen når man ikke er der så ofte.

Først var jeg borte hele den siste uka i kommunevalgkampen for å farge fylket og nærkommunene blå sammen med Unge Høyre. Tirsdag, onsdag og torsdag i forrige uke, og mandag og tirsdag i denne, hadde jeg fått en frekk, liten halsbetennelse på besøk. Viruset nektet å dra hjem og etterhvert begynte de i klassen min å skrive til meg på Facebook og spørre om jeg hadde sluttet på skolen. Om jeg fortsatt var i live.

Selv lærerne begynte å lure på hvor jeg var blitt av. Jeg har aldri fått så mye oppmerksomhet i hele mitt liv! I dag tidlig, da læreren kom til den første timen, sa hun hei spesielt til MEG, spurte om jeg var blitt frisk, og hvordan det gikk med meg, hvordan det gikk med MEG, et merkelig, lite previlegium særs forbeholdt de som har vært syke, av en eller annen grunn. Jeg er vanligvis livredd for lærere, jeg, jeg hakker tenner av tanken på dem, føler at de bestandig er ute etter å ta knekken på meg, denge meg i bakken og smuglese på Elefantzonen uten å si et ord, uten å skrive så mye som en kommentar. Men nå stopper de opp og titter på meg med ømme blikk, de pakker meg inn i lommetørkler og halspastiller og synger nååå, har du vært syyyk? Uff, så syk du har vært, som om jeg fortsatt er syk.

– Men hallo, jeg er jo frisk nå!

Og takk og lov for det! Hadde jeg ikke vært på skolen i dag ville jeg nemlig gått glipp av store saker. Og jeg snakker ikke om fri i mattetimen eller gratis kaffe i kantina. Neida: jeg snakker om skriving. En skrivekonkurranse. Kjenner du hårene reise seg? Det gjør jeg…

Det hele startet i går tidlig (da jeg fortsatt var litt syk). Jeg gløttet innom It’s Learning for å finne ut om det skulle skje noe jeg burde få med meg, og fikk opp denne beskjeden:

Skrive for teateret?
Har du skrivekløe og ønsker å få satt opp et stykke på Rogaland Teater? Nå har du sjansen – møt fram i dramarommet i lunsjen onsdag 26. sept. for info om konkurransen.

Jeg vet ikke om halsbetennelsen hadde kommet fra et virus eller fra et pittelite fragment fra skjebnen eller hva det var for noe. Men etter å ha lest dette, i visshet om at jeg MÅTTE på skolen på onsdag og at det ville bli utrolig spennende, var det som om en hær hvitkledde, skjebnesvangre immunforsvarere stormet halsbetennelsen, og de fektet og dengte hverandre med sverdene og skjoldene sine og hoppet og spratt og slo motstanderne i svime. Og plutselig følte jeg meg fint.
Jeg følte meg helt fint!
Så jeg gikk på skolen.
Jeg gikk til dramarommet i lunsjen.

Like før hadde en lærer vært inni klassen og sagt, er det noen her som er skrivelystne, det skal være informasjonsmøte om å skrive for Rogaland Teater på dramarommet i midttimen, kom, kom! Og en i klassen svarte, næ, tror ikke akkurat det er noen i denne klassen som er så interessert i sånt. Og jeg, som allerede var pakket og klar for å vandre i vei med Doc-posen i veska og skjerfet rundt halsen, pep alt jeg kunne, jooo, jeg skal, jeg vil, jeg er interessert, jeg har tenkt å gå og høre på!

Makan.

Men iallfall. Så var jeg der. Og det var også en dramalærer som jeg, som går på medier og kommunikasjon, sist var borti da jeg lagde plakat for skolemusikalen som hun hadde koreografien på, og hun husket meg, utrolig nok, og da sa hun, å hei, der er du også, det var bra du kom.

Hva er det i kaffen på lærerrommet for tiden?

Etter en stund kom det flere og flere folk og vi satte oss på gulvet og jeg satt på gulvet jeg også, men så sa hun dramadama at jeg skulle reise meg opp og komme hit og jeg snudde meg og så tilbake på de rundt meg som jeg ikke kjente og smilte nervøst, hæ, skal jeg, hva skal jeg, spurte jeg, hvorfor meg, hva skal jeg gjøre, og de fniste litt over min forvirrethet og jeg fikk beskjed om å sette meg på en svart kasse sammen med fire-fem andre og plutselig var det en fotograf fra avisa der og han sa smiiil og det var sterke lys og jeg smilte og jeg tenkte: hvorfor sitter jeg her og smiler?

En danske fra Rogaland Teater var kommet for å bable litt om konkurransen og hva dette egentlig var for noe. Og budskapet var, utrolig nok til tross for det danske språket – klart som dagen: Skriv i hvilken sjanger du vil! Vinnerbidraget vil bli utgangspunktet i en forestilling som barne- og ungdomsteateret i Rogaland Teater skal sette opp og reise rundt med på turné.

Jeg sitter med øynene på stilk.
Dette er så utrolig spennende.

Så spurte teatermannen, på rungende dansk, om noen har skrevet noe som helst utenom skolen, om noen har skrevet noe de synes er bra, og om noen har skrevet noe de har vist til noen andre.

Jeg prøvde diskré å løfte den plutselig blytunge armen min, men heldigvis var dramadama der og hjalp meg med å kaste den i været og alle så på meg, dansken også, han smilte og han sa noe som helt sikkert var veldig dansk og hyggelig men som jeg verken husker eller forsto helt.

Etterpå, da dansken var ferdig med sitt, sa dramadama, som er en sånn person som snakker veldig høyt og tydelig, i motsetning til meg, til journalisten at, ja, han skulle vel snakke med et par, og journalisten svarte ja og så på meg, jeg visste ikke om det bare var noe jeg innbilte meg men plutselig tok han sats og spratt rett foran meg med blokka si og jeg fikk plutselig hjeneteppe.

Hva er det du har skrevet, hvor mange noveller har du skrevet, når begynte du å skrive, skriver du mye, hvor mye da?

Jeg burde ha nevnt Elefantzonen.com og at jeg synes det er utrolig vanskelig å snakke om skriving, det er så privat og hemmelig og det bare skjer, jeg bare skriver, jeg spiser middag og sover og puster og går på do og skriver, og at jeg har sinnsykt lyst til å bli forfatter før jeg har fylt tjue og at jeg egentlig ikke har skrevet så mange konkrete noveller men heller små snutter her og der som jeg kanskje skal bruke i en roman en dag, kanskje jeg holder på med en akkurat nå, men at jeg aller mest gjør det høyteknologiske kunststykket å blogge og at alle må besøke Elefantzonen.com.

Men så mye smart klarte jeg ikke å si. Det er så typisk meg å være et sånt surrehue, alt jeg klarer å tenke når jeg blir intervjuet er «hjelp, akkurat nå blir jeg intervjuet, dette må jeg skrive om når jeg kommer hjem», og jeg er bombesikker på at jeg ikke kom med så veldig mange lure replikker, sansynligvis kom jeg ikke med noen, jeg bare svevde på en sky av skriving og teater og så på alle de uleselige krussedullene som dukket opp på blokka til journalisten etterhvert som noen teite fraser rullet ut av den tidligere halsbetente halsen min, det oransje skjerfet surret rundt og det falt meg ikke en gang inn å spørre hvilken avis han kom fra og når det kommer på trykk, men jeg antar han var fra Rogalands Avis, Sandnesposten eller Stavanger Aftenblad. Jeg skal følge med!

Men aller mest skal jeg tenke så inni granskauen på hva jeg i alle dager skal skrive, eller hva jeg har skrevet fra før av som kan egne seg å sende inn. Dansken sa at vi ikke må tenke sånn, åhååhå, jeg må finne ut hva Rogaland Teater er interessert i sånn at de velger teksten min. Det måtte vi ikke gjøre. Vi måtte tenke på oss selv, på våre egne holdninger, vi ble rådet til å tenke på noe vi ville formidle; innholdet. Det var et godt råd. Jeg tror det kom frem at temaet skulle være «mangfold», hva nå enn man velger å legge i det. Det kan jo være nesten alt mulig! Men en ting er sikkert: det måtte være dem i hende innen mandag.

Mandag.
Oi.

Dere som følger med på Elefantzonen husker kanskje hun jenta i klassen, hun som jeg skrev om i «Outsideren«, hun som av en eller annen grunn har sluttet å snakke med meg, hun satt på den andre siden av rommet, hun skulle visst ikke prøve seg i konkurransen, hun bare var der, vet ikke hvorfor, men jeg følte at hun skulte nifst på meg da jeg svevde på denne skriveskyen og prøvde å svare håndsopprekkende på den danske dramamannens spørsmål og det var da det slo meg: Jeg kan jo sende inn «Outsideren» – den teksten min som jeg skrev en gang og fikk så utrolig mange fantastiske kommentarer for fra dere som leser på Elefantzonen. Etter å ha tenkt på dette i nesten hele dag begynner jeg å bli ganske sikker på at temaet i «Outsideren» er ganske passende i denne sammenhengen. I tillegg passer budskapet veldig bra for ungdommer, for ikke å snakke om at det matcher temaet perfekt, «mangfold», nemlig når man er ung og faller utenfor dette mangfoldet som alle tror er en selvfølge, og nettopp det som skjer da, det man blir, nettopp en outsider.

Justeringer må kanskje gjøres. Kanskje jeg også virkelig slår på stortromma og samler og legger ved massevis av andre tekster jeg har skrevet og bare trykker dem inn i hendene på Rogaland Teater og ser hva som skjer?

Etter informasjonsmøtet var jeg så utrolig lykkelig at det føltes som om jeg ikke var på skolen. Tenk at skolen for en gangs skyld tilbyr noe som er midt i blinken for MEG. Det er som om skolen er en restaurant som bare serverer brød med gulost. Hver dag tørt brød med gulost. Men i dag fikk vi varme rundstykker med blåbærsyltetøy og jeg ble bare så utrolig inspirert og glad av dette.

Det at jeg måtte ha matteprøven i den siste timen, den matteprøven som de andre i klassen tok i forrige uke, og at den for mitt vedkommende gikk krisedårlig, den gikk megaelendig, helt grusomt, det gjorde absolutt ingenting! For, misforstå meg rett, jeg tar ikke sikte på å vinne noe som helst, jeg tror strengt tatt ikke jeg har det som skal til i film- og teaterverdenen, det samme gjelder for denne konkurransen, egentlig vet jeg ikke hva som skal til for å nå noe som helst, jeg håper bare på det beste, klamrer meg fast til den store drømmen, men det er jo alltid noen andre som vinner, slik er det alltid, så jeg vinner nok ikke, men jeg kommer iallfall i avisa! Og hele denne bittelille begivenheten i den korte, korte lunsjpausen i dag, den første dagen jeg var mer eller mindre ordentlig frisk etter den halsbrekkende halsbetennelsen, ga meg så utrolig mye inspirasjon og fart i skrivekløen og -suget og -instinktet at bare dét var en seier i seg selv.

Og her burde jeg egentlig avsluttet med en eller annen saftig punchline som jeg ikke kommer på akkurat nå fordi jeg er så glad og glisende at jeg bare må trekke pusten så jeg ikke kommer helt bort!

…pust.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS