Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





hei, harmoni

Toget har stanset på din stasjon, og jeg blir sittende.

heiharmoni.jpg

Jeg ser deg gjennom vinduet, du går langs veien med den lille hunden. Det kunne vært en perrong, jeg kunne ha sittet på et tog og det kunne vært mandag, men det er tirsdag. Dagene går i surr. Du prøver å holde ut. Du prøver å være usynlig, men du skal vite at jeg ser deg, jeg holder øye med deg hele tiden. Du er hun som alltid smører hendene med krem når hun sitter på toget, hun som alltid har på seg blomstrete støvler, selv om det ikke regner, og som har et blikk, så fortvilet, at det ser ut som om hun hvert øyeblikk skal bryte ut i gråt. Jeg holder øye med deg. Hele deg. Til og med de nyutsprungne, grå hårstråene som henger nedover den slitne, rynkete pannen din. Jeg legger merke til det når du dytter dem krampeaktig til sides med de tørre, kalde fingrene dine. De er ikke så varme som de en gang var. De har tatt i det meste nå, strekker seg aldri etter noe lenger, klamrer seg bare fast til hundebåndet slik de gjorde denne tirsdags morgenen – som om du ville falt om på asfalten og dødd hvis den lille kjøteren ikke hadde vært der for å dra deg gjennom den siste biten av livet.

Så kommer du hjem. Hver formiddag vrir du om nøkkelen, opptrer som om det ikke er noen her. Kanskje ikke så rart, for det virker ikke sånn heller. Du skrur ikke på lyset, ikke ovnen, drar ikke gardinene til sides, ikke fra hverandre, ikke en gang litt. Du lar dem holde sammen. Kanskje du heller burde sluppet lyset inn. Jeg mener, for din egen skyld. Kanskje du hadde hatt godt av det. Men du våger ikke skille dem, du bare slipper taket og lar hunden pile rundt omkring mellom mørklagte hyller fra IKEA med ting du ikke trenger, blant livets bagasje, over lenestoler og sofaer hvor det aldri sitter noen andre enn deg selv, mellom høye tårn og sammenveltede bunker av gamle blader og aviser fra de siste åtteogtjue årene, forbi det støvete pianoet som har stått taust i flere år, og bort til den stengte døra til rommet til Lennart, den lukkede kupeen, ikke en lyd, ingen tegn til liv.

Det er en slik tirsdags morgen. Jakken henger på knaggen i gangen. Billettene er kontrollert. Den har hengt slik i flere år nå, jakken; den er ikke blitt rørt en millimeter siden sist han var ute på et alminnelig ærend. Heller ikke de støvete skoene i størrelse 46 er blitt flyttet siden den gang, det er ikke sikkert de passer lenger, de bare står der, og jakken bare henger: livløs, men i det minste som en håndgripelig påminnelse om det som en gang var.

Toget går videre. Skoene står tett inntil veggen og tett inntil hverandre. Stadfestende; som om de nikker til både deg og hverandre når du går forbi; bekreftende; som om de opplyser at Lennarts føtter ennå er nakne og at han fortsatt ligger der inne, eller sitter lent over skrivebordet.
At HAN ikke lenger trenger dem, er én sak. At DU fortsatt trenger dem, er en annen.
Han hadde vel ikke orket å ta dem på seg en gang, skoene, han er fortsatt trøtt; så utslitt at han har sovet i åtteogtjue år. En lang, lang natt.
Ørsmå pauser der han ligger på sengen og tenker, eller reiser seg opp og blir sittende på sengekanten og ser ut på det forbifarende landskapet, er den største, lille variasjonen i tilværelsen. Han blir sittende like før han detter ned på puta igjen. Han er så sliten. Slitnere for hver dag som går. Trøtt bak den stengte døra. En lang, lang reise. Utmattet.

Om du bare hadde nærmet deg den formiddagen, om du for en gangs skyld bare hadde lagt øret ditt tett inntil døra og lyttet, ville du hørt langsomme skrapelyder sive ned i et lite stykke papir på den andre siden av veggen. Langsomme kutt som fikk arket til å blø ørsmå elver og hav av iskaldt, blått blod. Det dirrende håndleddet ledet til en kropp; Lennart befinner seg inni, inni der et sted, inni rommet, inni kroppen, inni toget, utenfor livet. Han er ikke så gammel som en skulle tro. Likevel har han satt seg på helt feil tog, han er ikke i stand til å ta vare på verken seg selv eller hunden sin lenger, han har sluttet å snakke, så og si også å spise; han tåler verken lys, lyd eller berøring og kommer bare ut når han skal på do. Så forsvinner han inn i den lille kupeen sin igjen. Han setter seg ved skrivebordet eller legger seg på senga. Hviler.

Men hva med deg?
Du pleier å innbille deg selv at det ikke er noe merkelig vet det. Du klamrer deg fast til tanken om at alt er normalt, at dere skal klare dere gjennom dette, holde ut, ikke bare på tirsdager, men også på onsdager. Noen ganger forestiller du deg at ingenting har hendt. Men du vet at det ikke er sant.
Er det din feil?

Med øret presset mot døren kunne du ha hørt lyden av små løkker og prikker, streker og tegn, hakkete former danne seg til en stusselig setning fra det vaklende håndleddet: «Nå er det så stille at jeg kan høre fluene sukke».

Den lune bordlampen slukker seg med et stikkende klikk. Så legger han seg ned på senga. Det blir mørkt.

En varm vind.

Det kunne ha vært et varmt sukk, men i vinduskarmen i stua ligger fluene døde. Det må ha vært fire, fem av dem, de har alle tatt sitt aller siste sukk og nå ligger de som kalde rosiner med vinger i kulden, du tar på deg tøfler; varme, lodne tøfler og favner deg rundt den siste, lille varmen som ennå er igjen i deg, subber ut på kjøkkenet med posen fra bakeriet, tar ut brødet og kutter det i to, legger den ene biten i fryseren, i tilfelle streik, og skjærer opp noen skiver av den andre, brer over dem med dyner av ost, putter resten tilbake i posen og dytter det hele inn i brødboksen. Alt i halvmørke. Bare det svake formiddagslyset som naivistisk siver inn gjennom de halvtynne gardinene redder deg fra å kutte over din egen arm. Men du treffer brødet i dag også. På merkelig vis har du fått en slags immunitet for redselen for det motsatte. Bekymringene blir dyttet inn i boksen sammen med brødet. Og slik går dagene.

Det begynner å bli fullt nå. Det begynner å bli vanskeligere og vanskeligere å lukke den lille luka igjen. Boksen er gul, det er en billig sak fra IKEA som ikke står i stil til resten av interiøret, men det er ingen liten brødboks. Den har flust med plass. Rikelig med rom og langringskapasitet i det uendelige. Men nå er det fullt. Den er full av brød. Det er veldig mye brød inni der. Veldig mye brød. Brød som aldri har blitt spist, brød som aldri vil spises og brød som du av og til pleier å ta med deg ut til fuglene i parken om høsten når ingen andre er der. Når ingen andre ser deg. Bortsett fra meg. Jeg er der. Og jeg ser deg. Jeg holder øye med deg. Alltid.

16:41 går det et tog til et annet sted. Det går forbi i nærheten og du hopper på i fart, det er rushtid og folksomt, som i en brødboks med masse gyllne rundstykker og kringler, denne underlige varmen som trange togturer gir, følelsen av å sitte i en komfyr, lene deg til croissanten ved siden av, denne menneskelige berøringen som Lennart ikke lenger tåler, han tåler ikke lys og ikke lyd, ikke hunden sin, ikke en gang deg, så du tar toget i rushtiden, det er da det er nærest og mest intimt, det er da du kan sitte nært inntil en fremmed person uten å anses som et utskudd, kjenne de svake kroppsluktene blande seg med parfymene fra i dag morges, ingen ord, bare stirrende blikk rettet fremover, mennesker som kjenner hverandre igjen fra dagen før, ulike bakverk som husker hverandres lukt og karakter, alle prøver å tenke på noe annet selv om alle tenker på det samme, og alle tar på seg masker og er skuespillere, enda ingen husker noen replikker.

Det er som i en stumfilm, et lydløst teater, bare noen få tomme samtaler surrer rundt i luften som denne ene, lille flua som bare så vidt, enn så lenge, fortsatt flyr rundt i tilværelsen.

Først etter at du har satt deg alene ved vinduet, om det er plass, kommer jeg. 16:43 setter jeg meg ved siden av deg. 17:13 har toget stanset på din stasjon. Du prikker meg på skulderen fordi du er ferdigstekt, du skal av på denne stasjonen. Det skjer hver dag. Her er jeg. Jeg sitter ved siden av deg, hver dag fra klokken 16:43 til 17:13 på toget. Du vet det ikke, men jeg vet godt at jeg sitter her og kjenner hjerterytmen din stige i de skarpe svingene, like mye som du kjenner disse små dunkene av livstegn fra meg.

17:14 stikker det fortsatt i det ømme punktet på overarmen. Men jeg holder ut. Du er ufølsom, spiss og langt utenfor din egen selvbevissthet. Men jeg holder ut. Du går langs perrongen og prøver å holde ut du også. Jeg gjør det samme innenfor glasset, gjennomgår denne lynskarpe smerten hver eneste dag nøyaktig klokken 17:13. Først klokken 17:15 begynner smerten å avta. Jeg har blitt stikket i armen, like mye som i hjertet. Jeg reiser meg for deg, jeg reiser meg opp og ofrer mine svake bein for deg, og du setter bare opp dette falske høflighetssmilet som du har blitt så flink til å anlegge i ditt voksne liv. Kjenner du meg ikke igjen? Ikke den minste fornemmelse? Dag etter dag presterer du å lirke deg forbi meg som en annen fremmed, og deretter, i lynraske bevegelser, smette ut av de åpne dørene og tikke videre langs perrongen, for så å klamre deg fast, holde ut. Du tør ikke en gang å se meg inn i øynene når toget har stanset på din stasjon, heller ikke når jeg blir sittende, gjennom vinduet, når jeg ser på deg før jeg kjører inn mot horisonten og forsvinner helt til neste dag.
Kjenner du meg ikke igjen?
Jeg setter meg ned. Og jeg ble sittende. Dagene går, de gjentar seg, og alt går i reprise.

Toget har stanset på din stasjon, og jeg blir sittende. Toget stanser på din stasjon, og jeg blir sittende. Alt jeg trenger å gjøre, er å reise meg og gå av toget. Jeg blir sittende. Det er over.

16:43 er kupeen tom.
Skoene inntil veggen og jakken på knaggen er borte.

17:13 prikker du meg på skulderen igjen. Og jeg blir sittende. Du kremter og fikler med bæreposer og jakker, men jeg blir sittende. Du kremter. Og da visker jeg:
– Vi kremter for å klare strupen, men sukker for å klare hjertet.
I en voldsom storm river du deg løs, kaster deg ut av toget, men jeg ser deg gjennom vinduet, du går langs veien med den lille hunden. Det kunne ha vært en perrong og jeg kunne ha sittet på et tog. Og så kommer du hjem, vrir om nøkkelen, som om det ikke er noen her.

Kanskje ikke så rart, for det virker ikke sånn heller.

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS