Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Min egen skrivefest

skrivefest.jpg

Jeg leser Skrivefest av Tove Nilsen i skyene på vei til Polen, på kafé i Krakow, i korte perioder i løpet av den fem timer lange bilturen på vei til besteforeldrene mine, og på sofaen deres, hvor jeg leser boka ferdig, pocketutgaven, god og slitt er den blitt, en bra bok. I vaskeseddelen heter det at den handler mest om det å lese, men for meg handler den kun om det å skrive. Min egen skrivefest.

Så, hvorfor skriver jeg egentlig dette? Prøver jeg å begi meg ut på en slags bokanmeldelse nå kanskje? Gjør jeg? Nei, er du sprø, jeg vet jo ingenting om litteratur. Og det er ingen løgn. Jeg leser ikke bøker. Jeg har ingen erfaring med bøker. Selv om jeg drømmer om, og vel egentlig er litt i startfasen av, å lage mine egne bøker, har jeg aldri verken hatt vane med eller trang til å lese andre sine bøker. Andre sine bøker er som andre sine truser; etter at de har brukt dem! Så personlige at de blir ufyselige. Fysj!

Men nå har det skjedd noe her. Jeg har nemlig begynt å snuse litt rundt i skittentøykurvene til diverse forfattere, helt av meg selv. Av helt eget initiativ. Ja, faktisk. Det er ingen som har tvunget meg. Og det er heller ikke å stikke under en stol at jeg faktisk har funnet noen velduftende truser oppi der; deriblant denne skrivefesten til Tove Nilsen, en bok som tiltrakk oppmerksomheten min med det samme jeg så tittelen: Nettopp fordi den begynte på «Skrive-«.

Jeg skriver jo, og når jeg først leser, liker jeg å lese om folk som gjør det samme som meg. Gjør det meg tørr og anti-eventyrlysten? Jeg håper virkelig ikke det. For årsaken er jo bare som Tove Nilsen skriver det selv: «Når forfattere ser seg selv i speilet, ser de andre forfattere». En forfatter hun nevner, sa en gang at han hadde blitt gal hvis det ikke hadde vært for følelsen av å ligne på andre forfattere. Det er da det går opp for meg at jeg også føler det slik. Jeg har alltid følt det slik. Og enda mer spesielt: Det er ved å lese Skrivefest av Tove Nilsen at jeg oppdager at jeg føler det akkurat slik!

Er det for en gangs skyld en positiv leseropplevelse jeg kjenner på kroppen?

Jeg tror det er nettopp det, den følelsen av å lese noe i en bok og tenke: «sånn føler jeg det også», som er grunnen til at folk leser. Det er dette som er grunnen til at de sluker bok etter bok, at de begynner på en ny bok med det samme de er ferdige med den gamle. De gjør det for å finne denne følelsen igjen, på nytt, i nye bøker. Noen ganger finner de den ikke på en stund, og da går de tilbake til gamle bøker og leser dem igjen og igjen for å kjenne på den samme følelsen, følelsen av å kjenne seg igjen i fremmede personer. Det er derfor de leser.

Vel, dette er bare noe jeg tror. For hva vet vel jeg? Jeg er langt fra en erfaren leser. Minnebrikken min er tom. Det var ikke før jeg kom i 17-årsalderen at jeg begynte å finne gleden i det å studere andre sine truser, bøkene de skriver. Jeg plukker dem opp og bretter dem ut på tilfeldige sider, leser et tilfeldig avsnitt, kjenner på språket, på setningene, på «tonen», på omslaget. Smatt, smatt, tja.

For å være litt nostalgisk, slik som Tove Nilsen er i Skrivefest, vil jeg fortelle om en bokepisode jeg husker fra min tidlige ungdom, jeg husker da vi gikk rundt på skolebiblioteket, jeg og den superskumle norsklæreren min på ungdomsskolen, som fortsatt, etter alle disse årene, vandrer hvileløst rundt i underbevisstheten min, venter på den dagen jeg trenger en figur til en guffen spøkelseshistorie. Vi var på biblioteket for å finne en bok jeg kunne lese i les-en-bok-prosjektet. Jeg klarte ikke å bestemme meg. Ikke fordi det var så mange bøker jeg ville lese, men fordi det var så få. Så hun anbefalte noen; ikke med hjertet, men med hjernen. Hun så på meg som en hvilken som helst potensiell lesegal ungjente og pekte ut tafatte bøker om jenter som er forelska, jenter som skifter skole, jenter med skilte foreldre som flytter til et spøkelseshus og får en ond stemor, om drager og gutter som spiller fotball, ungdommer som er brevvenner, om detektiver, drap, etterforskning og om mobbing.

«Den?» «Den da?» Jeg ristet blindt på hodet og ville ikke lese noe av dette vrøvlet – jeg ville skrive selv. Hun syntes ikke jeg var så flink til det. Hun ville heller at jeg skulle lese, lære av de ordentlige forfatterne, men det ville ikke jeg.

Derfor er det så rart at jeg nå, helt plutselig, begynner å kjenne dette behovet for såvidt å titte på hva andre skriver om, hvordan bøkene deres er, ikke nødvendigvis disse klisjeaktige bøkene jeg nettopp har nevnt, men bøker generelt. Jeg føler at jeg begynner å takler dem bedre nå. Det har aldri vært slik før.

Det å lese har lenge gitt meg følelsen av å løpe 1000-meter i gymmen på skolen. Selv om jeg var rask med det å lære å lese, og selv om jeg har vært hos optikeren og fått beskjed om at jeg har syn som en ørn og ikke trenger briller; når jeg leser, løper ordene fra meg. De hopper opp og ned, spretter rundt omkring, og alt jeg får er høy puls og smerter i både hjerte og sinn – alt jeg klarer å tenke på når jeg leser, er hva jeg selv skal skrive, om jeg kunne skrevet noe like bra som det jeg leser, og hvilke triks jeg skal plukke med meg for å bli like god som – nei, bedre! – enn forfatteren jeg leser. Lesing har alltid gitt meg denne følelsen. For meg har aldri lesing vært noen form for vindu til en annen verden, ingen muligheten til å drømme seg vekk – å, nei! – bare et realt slit. Gi meg heller en penn, da snakker vi nøkkel til å drømme seg vekk.

Vi hadde en «lesetest» på den samme ungdomsskolen en gang, hvor det var om og gjøre å lese fortest – og huske mest mulig. Min store skrekk og svakhet. Da jeg fikk vite resultatet, slapp hun bomben; hun hadde grått hår, spisse øyne og sa like strengt som oppgitt at jeg hadde på grensen til lesevansker. Jeg svelget tungt. Skrivevansker, da? Man skulle trodd at de to tingene går hånd i hånd. Men jeg har vel større problemer med å la være å skrive, enn å faktisk gjøre det. Aller best var det å skrive uten å være bevisst på hva jeg egentlig drev med. Men det var nøyaktig det motsatte lesingen gjorde med meg: bevisst. Bevisst på det å skrive.

Lesing har vært noe dritt så lenge jeg kan huske.

Nå derimot, har jeg virkelig begynt å like bøker. Jeg har begynt å kjenne en kriblende følelse av å se plakater for boksalg og av å være i biblioteker. Plukke ut en tilfeldig bok fra en tilfeldig hylle, lese den første setningen, lese den siste setningen på den siste siden, og kanskje gå tilbake til den første setningen igjen, lese den om igjen, sammen med den andre setningen, og den tredje. Det er slik jeg finner ut om jeg vil lese en bok. Kanskje det også er slik andre mennesker vil finne ut om de vil lese mine bøker en gang i fremtiden. Kanskje de vil stå i biblioteker eller bokhandlere den dagen boken min også står der, og de vil lese den første setningen, den andre setningen og den tredje setningen. Kanskje de vil ta med seg alle setningene hjem. Eller kanskje ikke. Kanskje alt står på akkurat de første setningene der. Jeg vet ikke. For jeg vet jo ingenting om litteratur. Jeg går rundt og smaker og prøver å lære noe om bøkene, bøkene som jeg på en eller annen merkelig måte vet at jeg hører hjemme i. Jeg vil skrive bøker. Bøker som skal leses og bety noe. Ikke bare nå. Men også om hundre år. Jeg er ambisiøs og vet at jeg skal få det til. Vel – det er iallfall det jeg pleier å føle, andre dager river jeg meg i håret og hyler: WRÆÆÆ jeg mestrer ikke dette i det hele tatt! Men det går over. Det er alltid skrivingen som vinner til slutt. Jeg kommer alltid tilbake til det å skrive.

Likevel – som en kontrast – har jeg absolutt ingen minner fra leseropplevelser i barndommen. Da jeg var liten var det ingen som leste for meg. Og vi har aldri hatt bokhylle. Jeg vet ikke om det er uvanlig eller om det er helt normalt, men jeg er iallfall et slags levende eksempel på at pedagogene tar feil: Man trenger slettes ikke lesererfaring for å føle det slik; for å kjenne denne trangen til å skrive, denne lengselen etter å bli lest. Man trenger ikke å ha lest en bok for å vite at det er slike man vil bruke livet sitt på å lage. Det eneste man kanskje trenger å oppleve, er å se en person som leser. Om det er meningen, settes skrivekløen i gang. Det handler ikke om å innbille seg at man er flink, heller ei at man skal bli rik og forandre verden. For skribenter som føler at det å skrive virkelig betyr noe for dem, er det hele bare enkelt og naturlig; den dukker bare opp – skrivingen, skrivetrangen spretter opp like etter behovet for oksygen og den blir en helt naturlig del av hverdagen. Ikke noe glitter og glamour. Sånn er det bare, jeg skriver, det er det jeg gjør, slik har det alltid vært og sånn er det med den saken.

Det er dette Tove Nilsen også beskriver i Skrivefest. Men det hun i tillegg forteller om, er hvordan hun slukte bøker som barn og ungdom; hvordan hun leste flere bøker på en dag. Jeg glor måpende i boka og mistenker henne for å lyve, hun skal visst være ganske god til akkurat det. «Sju henrykkelser», kaller hun de mest minneverdige leseropplevelsene sine, kun de sju viktigste, hele SJU henrykkelser knyttet til bare det å lese, og hun har enda flere! Jeg holder på å dette av sofaen, for den eneste henrykkelsen jeg kan relatere meg til, er henrykkelsen hun beskriver ved det å skrive.

Jeg har alltid hatt jevnaldrende bekjente som leser bøker, trofaste medlemmer i diverse bokklubber, men ellers passive når det gjelder ideen om å skrive sine egne – enda spiser de bøker, overalt! Bruker ethvert ledig øyeblikk til å følge sin fantasifigur gjennom de uavlatelige mengdene med sider. De leser og leser og leser og jeg har aldri forsått hvordan de gidder: aller minst har jeg forstått hvordan de får det til, hvordan de klarer å holde tålmodigheten. Det har vært stunder der jeg har misunt dem for dette, og jeg beundrer dem – jeg vil bli kjent med dem, vil at de skal bli kjent med meg, for jeg vil skrive ordene de leser og være en del av dette. Men jeg har ingen erfaring med å lese. Jeg får vondt i magen av å lese. Hvorfor får jeg det? Og ikke Tove Nilsen?

Tove Nilsen vokste opp med bøker. Ved å lese essayene hennes virker det hele så naturlig. Det at hun ble forfatter. Men idet jeg gjør det enhver leser ville gjort, belest eller ei, nemlig å prøve å kjenne meg igjen, merker jeg at min egen Skrivefest er langt mindre logisk enn Toves.

I min bokløse, men til gjelgjeld ekstremt pratsomme, kreative og meningsytrende oppvekst, har jeg reist mye til syden. Jeg har alltid reist mye til syden, helt fra jeg var bitteliten har det vært holá, Kanariøyene, here we come!, turister fra Tyskland, Sverige og Frankrike, de har ligget strekk ut på solsengene i alle år og slurpet i seg disse TYKKE bøkene som de drar med seg fra hjemlandet, trenger de en ekstra koffert for å få dem med seg frem og tilbake eller, haha?

Fra jeg så smått begynte å forstå hva det å lese egentlig innebærer, er jeg blitt lært opp til at lesing er bortkastet tid. Jeg fikk høre at man heller bør skape istedet for å absorbere alt det alle andre skaper. For hvorfor skal man egentlig det? Hvorfor skal man lese? Det er tidkrevende og det er kjedelig! Man skal heller skrive selv! Skrive og ikke lese. Prinsippet jeg vokste opp med var: Den som leser mye, blir god til å lese, og den som skriver mye, blir god til å skrive.

Ikke det at jeg har blitt nektet å lese, min mor slukte bøker som Tove Nilsen da hun var ung, likevel har hun ikke blitt forfatter, og jeg kunne lese så mye jeg ville, hvis jeg ville. Men jeg ville ikke lese, og jeg har aldri lest – hittil. Jeg møtte Karius og Baktius kun da jeg var hos tannlegen. Og Emil i Lønneberget og Pippi Langstrømpe så jeg bare på teve. For det var vel heller det som var tingen her i huset. Det å være åtte år og se på teve, på Sesam Stasjon, på Alfa, Bjarne og Max Mekker, for så å se på nyhetene, ikke skjønne hva de babler om, men likevel lytte til ordene, se på bildene, se folk som skyter og andre som gråter, hvorfor gråter de? Hvorfor gjør de sånn? Hvor skjer dette? Hvor lenge har det foregått?

Med melketennene vokste nysgjerrigheten. Men i motsetning til melketennene, falt den ikke ut. I oppveksten har jeg vært så heldig å fått tilfredstilt nysgjerrigheten min: jeg har vært enebarn og alltid vært nødt til å få utløp for min egen nysgjerrighet og kreativitet alene, eller sammen voksne, som jeg har hatt mye kontakt med. Jeg har alltid lyttet og blitt lyttet til, stilt spørsmål, og jeg har fått svar, blitt forklart hvorfor kompliserte ting er som de er og fått masse tid til å tenke over saker på egen hånd, den tiden man får til overs når man ikke har søsken.

På den måten har nysgjerrigheten, ved siden av kulepennen, alltid vært mitt viktigste skriveverktøy. Uten den har skrivingen min ikke en sjanse. Mange irriterer seg grønne og blå og gule og lillaaa over alle spørsmålene mine, men det er slik jeg gjør research. En forfatter gjør research hele tiden, dette står det også om i Nilsens Skrivefest. Det å strukturere researchen, avtale møter for å hente faktabasert bakgrunnsstoff til et spesielt bokprosjekt, kan komme til å drepe litt av fiksjonsgnisten, gleden ved å ikke følge fakta, men hjertet, fantasien, og likevel, etter dyp konsentrasjon og innsikt, klare å skape et reelt univers, nettopp fordi skribenter, og forsåvidt også andre kreative kunstnere, har denne egenskapen som gjør at de er på jobb hele tiden.

En ferie i syden da jeg var mindre var ikke bare en mulighet til å bade, spise is og sole seg. Mest av alt var det et nytt sted med nye ting å lure på. Og det samme gjelder nå: En vill ungdomsfest er ikke bare en sjanse til å slå seg løs. Aller mest er det et sted å kjenne på en ny stemningen, lure på og undre seg over hvorfor vi har dette behovet for å gjemme oss i et mørkt lokale, helle i oss alkohol og vise oss fra helt nye side enn vi er kjent for. Hvorfor gjør vi dette? Og hvor kommer de skjulte sidene fra?

Fordi jeg ikke leser, eller ikke har lest – hittil, har kanskje all denne trangen til alltid å lure, alltid undre og alltid ville vite mer, enda ikke oppdaget at den også kan lese for å finne seg nye ting å lure på, spionere på ordentlige forfattere og undre seg over hvorfor de egentlig skriver dette, hvem er det egentlig de skriver for, og om, og om jeg kjenner noen som er slik. Hvordan kan jeg bruke det jeg nå har lest? Vil jeg kunne gjenkjenne romanfigurer i virkeligheten og vite hva de tenker, vite hva de skal si allerede før de har sagt det?

Noen tror jeg stiller spørsmål fordi jeg er dum, men da sier jeg som Sokrates: Den som vet at hun intet vet, er vis.

Jeg skriver ikke for å bevise at jeg er vis, altså. Men fordi det bare er det jeg gjør. En ytterligere utbrodering av lidenskapen min tror jeg kanskje jeg er litt for ung til å skrive akkurat nå. Tove Nilsen måtte tross alt ha levd i 52 år og gitt ut 25 bøker før hun fikk til Skrivefest slik den kom ut i 2005. Her skriver hun med en gnist som, for en av de første gangene i mitt liv, gir meg følelsen av å kjenne meg igjen, samtidig som hun i de mindre gjennkjennelige øyeblikkene sprer rundt seg med stjernestøv fra litteraturens verden, et sted jeg ikke tror jeg kan holde meg unna stort lenger nå.

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS