Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Justice: †

– Sikkert ikke helt Binki-style, men…, sier elektronikagutten Andreas Skoglund da han forteller meg om den nye plata. Han er helt gira på Justice for tiden og spør om jeg har hørt dem, sier at jeg må høre dem, sier at de er sykt bra, helt sinnsykt bra, sier at VG har trillet sekser på terningen og at musikken deres vokser, den vokser og den er helt sykt bra.

justice.jpg

– Okei, sier jeg. Hvaslags musikk er dette da?
– Elektronica/house.
– Javel… okei…, drypper det skeptisk ut av meg. Han kan ha rett i at dette ikke er helt «Binki-style» (hva nå enn det er). Men så linker han meg til førstesingelens video på Youtube, og jeg ser på alle t-skjortene, hører det skrale jentekoret hylle dansegulvets gleder, og jeg får ikke akkurat lyst til å skru av, jeg får lyst til å høre videre, jeg får lyst til å danse (jeg hater å danse!) og jeg hører videre og videre og om og om igjen så mange ganger at jeg bestemmer meg for å spre det glade budskap og dele videoen videre med mine lesere her på Elefantzonen.

Jeg publiserte nyheten for dere sist mandag og ventet spent på entusiastiske kommentarer til den lettvinte posten uten akkurat å få den helt store responsen…
Ingen hadde noe å si.
Musestille.

Synes dere Justice er for krevende?
For uforutsigbare?
Hva skal man egentlig mene?
Er det i det hele tatt noe å si?
Er det slik dere tenker?

– Da forstår jeg dere godt.

Er det noe Justice ikke er, så er det nemlig forutsigbare.

Justice opererer uten ord. De er stumme og instrumentale på plata som er blitt døpt til noe så ordløst som †.

Her taler musikken for seg selv, lydene og beatsene, harmoniene, plingene og dingene og damdidam’ene. Det er bare på førstesingelen D.A.N.C.E., Tthhee Ppaarrtty og DVNO at vi får servert noen ordentlige ord, ord med betydning, men i sammenheng egentlig bare banale strofer for lydens skyld, ikke for ordenes.

Jeg myser og klør meg i nakken.

Ordløse Justice går den ordelskende skribenten en høy gang her.
Men jeg har ikke gitt meg av den grunn.
Ikke i det hele tatt.
Rett skal være rett. Justice betyr rettferdighet. Og jeg har tatt et hardt grep om nesa for å dykke ned i rettferdighetens ordløse akvarium.

Og her har jeg møtt mange rare fisker.
Fisker som er nonner og munker, og som danser, de danser og hyller kristendommen like mye som dansegulvet blant låttitler med tydelige religiøse referanser, titler som Genesis, Let There Be Light og Waters Of Nazareth. Sammen med korset er det symbolsk sett rene juleplata.

Og hvor mye housemusikk kan man egentlig si det om?

Nei, man kan så si.
Når jeg tenker på housemusikk, har jeg hittil bare fått opp indre bilder av shabby diskoteker med maniske blinkelys, extacypiller og narkotikapåvirkede mennesker med ørsmå pupiller som tar seg frem i krampeaktige rykninger til housemusikkens amputerte beats.

Harde, stygge beats som er så rå og nådeløst støyende at de utløses i ren musikalsk befrielse, en skruppelløs sans for lysten, nytelsen og det som er fengende.
Ikke akkurat kirkemusikk.

At Justice derfor setter lyden av det som i livsfornektene religiøs sammenheng ofte blir sett på som djevelens verk, urenhet og synd, opp mot korset – symbolet på selve kristendommen, er som Gaffas gode anmelder så sant skriver det; et interessant ledd i debatten om hvorvidt kristendommen virkelig er så streng og blottet for nytelse som enkelte ikke-kristne hevder.

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS