Billettgutten

tirsdag
juni
16:03

Billettgutten har sommerjobb på togstasjonen, runde kinn og ber meg vise frem ungdomskortet mitt hver gang jeg skal ta toget hjem fra min egen sommerjobb. Kjenner han meg aldri igjen? Kjenner han aldri ungdomskortet mitt igjen? Klarer han aldri å huske at jeg er meg og ungdomskortet mitt er det samme, enda han treffer oss hver eneste dag? Jeg holder det opp foran ansiktet hans, og han ser at det går ut den trettende, den trettende, og ikke en dag før den trettende, klarer han ikke å huske Binka og ungdomskortet som går ut den trettende?

Jeg er ikke den eneste som tar toget, mange andre ansikter og mange andre kort. Den skjeggete mannen som drikker melk, stønner og hører på høy musikk, tar en slurk til, og kortet hans, dama som alltid smører hendene inn med krem, som alltid har blomstrete støvler, selv om det ikke regner, og ser ut som om hun snart skal bryte ut i gråt, og kortet hennes. Jeg husker dem, men billettgutten husker ikke meg. Er jeg virkelig så gjennomsnittlig, så uten særpreg og personlighet, så bleik og personlighetsløs at det ikke en gang for en billettgutt, som ellers aldri trenger å huske noe som helst, klarer å kjenne meg igjen?

Er det slik det er? Eller er det akkurat slik det ikke er? For kanskje den eneste grunnen til at billettgutten sier – Har du billett? og stirrer på meg med det samme, tomme blikket, er at sjefen hans har sagt at det er slik det skal gjøres, og Billettgutten ikke klarer å være fleksibel nok til å tenke selv?

– Det er greit, sier han og nikker til meg og kortet mitt som en robot og jeg rusler inn i toget, til min faste plass (hvis den er ledig).
I morgen skjer akkurat det samme.

torsdag
juli
16:23

Det er en ny dag. Togstasjonen er tom og Billettgutten sitter og slækker i uniformen sin, det er bare oss to og jeg bestemmer meg for å prøve noe nytt, vifter med kortet, viser at jeg har det med meg i dag også, og sier:
– Skal du se på det i dag også, eller?

Vi har aldri hatt en ordentlig samtale, enda vi samtaler hver eneste dag, alltid med de samme setningene og ordene. Likevel føler jeg at jeg kjenner ham, og endelig virker det som om han kjenner meg også:

Han ser ikke på kortet, han ser meg bare inn i øynene og han kjenner dem igjen. Billettgutten samler opp nok luft i lungene til å si:

– Det er greit.