50mm f./1,8

Mange millioner trillioner billioner regndråper drypper ned i fjorden ved Skagen brygge i Stavanger. Jeg er på reklamebyrået og gjør research i Google og brosjyre i InDesign. Det er grått, tomt og stille på den andre siden av ruta, månelandskap, ringer i vannet, de triller over i hverandre og ruller vekk i evigheten, eller til fløte: vannet blir til fløte når jeg ser på det, så merkelig, til badeskum, til badevannet til et brølende sjøuhyre, hva er det som skjer, – blikket spretter nærmere, inntil glasset for å se hva som skjer.

Et GIGANTISK cruisskip tauer i land like ved og jeg innser for alvor hvor bitteliten jeg egentlig er, et lite komma i en lang setning, en stor tanke i et lite hode:

Oi…
Det der var et svært skip…
Skipp ohoi…

Klokka fire går jeg ut. Jeg går ned trappa som knirker som et gammelt spøkelsesslott og føler meg som en elefant. Nede ved døra stikker jeg hodet ut og kjenner regnet dryppe på nesa mi. En dame med paraply står på fortauet og driver med ettellerannet som hun stopper med da jeg dukker opp. Hun ser på meg og jeg ser på paraplyen, oppdager at jeg har glemt noe, drar hodet tilbake og lukker døra igjen.

Da jeg lister meg ned trappa for andre gang, slår jeg opp paraplyen min og går ut i regnet – retning fotobutikk, jeg går og går til en ny dør, som sier pling når jeg åpner den, og alle stirrer på meg når jeg kommer inn, jeg prøver å ikke stirre tilbake og ruller istedet sammen paraplyen min mens jeg ser igjennom dørene i de låste skapene, blir klissvåt på hendene, tørker meg på jakken.

Gutten i butikken spør om jeg trenger hjelp, det er mange som trenger hjelp i verden, tenker jeg, med forskjellige ting, knytting av skolisser, kurering av alkoholisme, men i fotobutikker skjønner vi hva vi mener, og jeg forteller ham hva jeg vil.

Gutten strekker opp armen og klør seg i nakken, kikker bekymret inn i skapet med lignende dingser, jeg har kikket der jeg også uten å finne det jeg leter etter, og han sier at de ikke har det, noe jeg egentlig visste.
– Prøv på Stavanger Foto, sier han.
– Eee… Hvor er det? sier jeg.
– Der med Posten, svarer han.
– Åjaaa, der, ja, svarer jeg og tar meg på hodet. Jeg vet hvor det er.

Akkurat da jeg har klart å rulle sammen paraplyen, går jeg ut i regnet og slår den opp igjen. Jeg går videre.

Hva jeg skal? Jeg skal kjøpe attenårsdagspressang til meg selv! Ingen skal beskylde meg for å være vanskelig iallfall! Jeg er like praktisk som et flatpakket Ikea-møbel, og bursdagsgaver er best når de er praktiske, og ikke bare symbolsk tull og tøys. Derfor følte jeg meg ikke urimelig i det hele tatt da jeg strukturert la frem et gjennomtenkt presangforslag for foreldrene mine for noen dager siden:

– Folkens, jeg har lyst på et 50mm-objektiv til kameraet mitt, kan jeg få det til bursdagen? Jeg kan kjøpe det selv, det koster 995,- og det er bare å gi meg penger, så kan det være bursdagspresangen fra dere, ok?
De så på hverandre og hevet skuldrene likegyldig, senket dem og så på meg igjen:
– Okei.
Greit for dem, greit for meg, greit for alle, gratulerer med dagen.

Jeg står i butikken og ser igjennom de låste glasskapene de har her, står og ser på alle prislappene og millimeterne, finner det jeg leter etter og stiller meg opp for å få det med meg hjem, står og venter i kø bak en dame med vintage-veske og grønn stikkelue som snakker rebrokken norsk; hun altså, ikke lua.

En middelaldrende mann bak meg sier et høyt HEI og jeg letter noen millimetre fra bakken før jeg sier hei tilbake og at jeg skal ha et sånt 50mm-objektiv, det som koster 995. Jeg har tatt bankkortet ut av kortholderen og holder det i motsatt hånd som paraplyen, det drypper fra den og det dannes en liten dam på gulvet.

– Til Nikon da, eller?
– Ja, sier jeg, litt bekymret for dammen jeg har etterlatt meg, eller neineinei, Canon! retter jeg meg selv sekunder etter, det var ikke for sent.
– Canon, ja, okei, sier mannen, plukker opp noen nøkler fra lommen sin og forsvinner inn i et rom ved siden av disken. Mens jeg ser bakhodet hans gjennom det sylinderformede vinduet, merker jeg at mannen synker nedover gjennom gulvet, helt til han forsvinner helt, og det er da jeg innser at det lille rommet ikke bare er et lite rom, men også en heis.

Dama med språkproblemer prøver fortsatt å hente noen spesielle bilder som ikke skal være klippet opp, ellernoesånn. Nå har blondina bak disken slått over til engelsk, for dama med lua forsto henne ikke når hun snakket på norsk. Jeg betrakter situasjonen, men om dama med lua og uten riktig svung på norsken noen gang vil få den lille posen sin og bli klar til gå, får jeg aldri vite, for i samme øyeblikk stiger mannen opp fra gulvet inni det lille rommet igjen før han åpner døra og kommer ut med en liten boks.
Det er snart min boks.

Jeg betaler med kort og maskinen kremter idet jeg trykker på «klar», det vanlige ordet vises på skjermen og alt er som det skal. Mannen reagerer likevel mistenksomt på kortleserens gurgling og undersøker den usikkert mens han spør meg:
– Hva sa den?

– Den sa «godkjent», svarer jeg mens jeg putter kortet oppi holderen. Mannen bryter ut i høy latter og jeg kjenner en boblende følelse av å ha vært en regndråpe morsom.

Da jeg gikk ut husker jeg ikke om døra plingte. Jeg var bare opptatt av å vokte over den lille boksen i den lille posen med det lille objektivet med den lille prisen. Det kan ikke zoome, men det tar skarpe macrobilder med dybde og liv. Jeg gleder meg til å vise frem bildene jeg skal ta med det.