Det er ikke lett. Jeg skulle ha vært usynlig

Søndags kveld skriver hun i notatboken sin at det er vanskelig å gjøre Elefantzonen kul og fancy, ikke fordi det er vanskelig å lage websider, men fordi det er vanskelig å lage sin egen webside, et websidedesign til seg selv, det er det vanskeligste av alt.

Når hun lager websider til andre, kan hun liksom svinge med tryllestaven og etter litt arbeid komme frem til de riktige fargene og formene til de riktige menneskene og bedriftene, hvordan de er, hvordan de vil være; en blanding. Når hun skal lage websidedesign til seg selv derimot, ligger hun oppe hele natten og spør seg selv: – Hva er egentlig min farge?

Hun surfer igjennom sin egen webside med sine egne innlegg og leter etter muligheter. Scrolleren ruller nedover men kreativiteten sitter fortsatt fast. Det er nesten som i Sofies Verden: «Hvem er jeg og hvor kommer verden fra?» – Hvem er jeg og hvaslags webdesign skal jeg ha? Det er mye lettere å vite hvem andre er, hvordan andres websider skal være, enn å bestemme hvordan man skal fremstille seg selv.

For det er viktig å fremstille seg selv riktig. Dette er Internett, og Internett er farlig, som alt annet. Alt er farlig; det å være i lufta og det å være på bakken og på vannet er farlig, det å spise for mye er like farlig som det å spise for lite, det å dusje for mye og å være skitten hele tiden, det er farlig alt sammen. Internett er likevel nevneverdig skummelt det også. Det handler om personlighet; kanskje det viktigste vi har bortsett fra hjerterytme, om det å være anonym, eller ikke å være det. For når du har en webside, som alle du vet om, vet om, og som alle de du vet om som vet om websiden, vet at det er du som står bak – da er du litt ille ute (når du presterer å skrive en slik setning står det kanskje enda verre til…).

Hun føler seg litt slik. Ille ute. Føler at hun ikke kan skrive ting hun egentlig vil skrive, og at hun allerede har skrevet ting hun ikke burde ha skrevet. Gjerne fordi det er litt for personlig (hun pleier aldri å være personlig med mindre hun skriver) men også fordi det rett og slett er kjempeteit! Hun har åpenlyst, opptil flere ganger, avslørt sine språklige og personlige svakheter for allmennheten; for skolelærere, pianolærere, medelever, slektninger, arbeidsgivere og folk på skolen som vet hvem hun er – men hun vet ikke hvem de er; og det er farlig, det. Hvordan har hun fått seg selv til å offentliggjøre slike tullete tekster? Tenk at folk har LEST dem! Har de ledd? Hun later som om det ikke har skjedd, selv om hun er ubesluttsom og lar tekstene ligge der de ligger likevel, fortsatt tilgjengelige for latter og sjikane. Hvaslags tanker farer gjennom hodene til de som leser på Elefantzonen.com? Det er det som er nervepirrende.

Noen ganger har folk lyst til å være noen andre. Men det er ikke så mange som snakker om at de vil være ingen; ikke vil være noen. At de vil være usynlige men samtidig bli hørt. Det høres kanskje for fantastisk til å være mulig, men dette livet kan man faktisk leve. På nettet. I en blogg. Man kan undertegne den med et fiktivt navn som man finner på, og så kan man skrive fint og stygt om alle man kjenner, hemmeligheter, tabuemner og ubehagelige sannheter, helt anonymt, betroelser og uhyggelige tanker som man lurer på om andre også tenker.

Slik blir man hørt, kommentert og kan likevel leve som usynlig.
Hvorfor gjorde ikke jeg det?

– Har du blogg, Binka?
– Nahahaiii…

Det er slik det skulle ha vært.
Men det er usikkert hvordan det ville ha vært i lengden.
Kanskje det ville ha vært stusselig:
Ingen håp om å bli gjenkjent på gata som en kul kjendis.
Ingen håp om å få høre «så bra skrevet!» fra en klassekamerat.
Ingen håp om å kritisere lærerens norsktime i et blogginnlegg som vedkommende etterpå går inn for å lese.

Det har vel også sine fordeler å stå for det man skaper.

Når ulven i saueklær tar av seg bekledningen, kan du jo selv tenke deg hvordan resten av saueflokken vil reagere.

På en annen side:
Hva om ulven aldri har hatt på seg sauekostymet?

Alle sauene er på sletta og spiser gress. Bak en stein ligger ulven og skriver i bloggen sin. Tør sauene en gang å gå inn og lese den?