Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Tiden du ikke vet om

Morgenene i søreuropeiske byer tror jeg er fantastiske! Når jeg tenker på det kan jeg nesten kjenne croissantlukten langt inn i bihulene. Duften av ferske bakevarer! Og hva er klokka? Den er ikke en gang åtte! Men likevel er vi der, – og det er du også, du og jeg, min kjære leser, – og vi spaserer gjennom den helt spesielle stunden der tiden er i ferd med å våkne til en ny dag. Morgenstunden! Jeg skal fortelle litt om morgenstunden, jeg. Dette er nemlig en tid som ikke så mange vet om.

På mandager forlater jeg skolen allerede i de sene morgentimene, for da skal jeg til Ensign reklamebyrå i Stavanger, hvor jeg er utplassert. For å komme meg dit, må jeg først vente i Sandnes sentrum i en tjue minutter. Det er da jeg observerer. Jeg observerer morgenstunden. Den tiden som skjer om morgenen. Og jeg føler meg ganske priviligert, faktisk. Ja, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; akkurat denne tiden er det ikke mange som får snuse på og synse om. De fleste er jo så opptatt med skole eller arbeid når denne tiden dukker opp i byene. Det er ikke mange som vet om denne tiden. Men den finnes.

Jeg har denne forestillingen om morgenene i Montmartre i Frankrike, hvor bakerier på rekke og rad sender ut fortryllende aromer om kapp! Butikker åpner og folk ønsker hverandre en god morgen, selv om de aldri har sett hverandre før. Fuglene er fullt igang med sitt, en skolegutt rusler forbi et svært epletre og napper av en frukt, vinduer pusses og bordene på kafeene tørkes av, gitrene fra nattens usikkerhet rulles opp og skilt og stativer trilles ut dit vi er vant til å se dem. Litt lengre nede i gata selger de aviser og kaffe til morgenmenneskene, som er akkurat de samme menneskene som de som ellers rusler rundt her, men likevel er morgenmennesker noe helt for seg selv.

Morgenmennesker er usedvanlig myke og milde, de smiler istedet for å glise, og de humrer istedet for å le. De er ikke sure, det er bare morgen, og det er helt greit, for morgenene i Montmartre er så tilrettelagt for myke folk som nettopp har stått opp fra sine myke senger, og myke bakevarer som nettopp har kommet ut av ovnen, at det ikke blir noe ubehagelig eller hardt, ingen stikkende vekkerklokkelyder eller kalde baderomsgulv. Det er bare tidlig om morgenen. Tid for å trille mykt ut i dagen og inn på en kafé, drikke en kopp rykende fersk kvalitetskaffe fra en liten kopp, og beskue hverandre på vei til steder, eller kanskje ikke på vei til noen steder i det hele tatt. Kanskje noen morgenmennesker har stått opp såpass tidlig bare for gleden av å være en del av tiden. Morgentiden!

I samme sekund, i Sandnes, er det også morgen. Men her er det ingen duft av ferske bakevarer. Her er det ingen butikker som åpner dørene, pusser dem med en kjælende klut, og triller stativene sine ut i gatene før klokka er ti! Og når klokka er ti i Montmartre, ja, da er croissantene kalde!

Mens croissantene i Montmartre er kalde, er det fortsatt ingen bykafeer i Sandnes sentrum som har åpnet. De tjue minuttene av de sene morgentimene jeg er der for å vente, er det ingen sjarmerende kaffebrenner som tilbyr meg en kopp kaffe, ingen som gjesper hjertelig og strekker seg i samme bevegelse som de blar avisa om til neste side. Ja, for det er jo nesten ingen morgenmennesker her i det hele tatt. Hvor er de? Er de på Narvesen, kanskje? Jeg bestemmer meg for å se etter, så jeg drar ned det ene jakkeermet og hykker tak i det mistenkelige dørhåndtaket. Jeg krysser dørkarmen, og så stiger jeg over en fyllikk som ligger på gulvet. Det lukter pølse.

Narvesen er ikke noe koselig sted. Ja, altså – det har et veldig koselig navn, da. Narvesen. Han der Narvesen. Skal vi gå og kjøpe noe godt hos han der Narvesen? Det høres egentlig riktig så morgenaktig ut. I motsetning til det fancy «Seven Eleven». Morgenstemning hos Seven Eleven? Morgenstemning hos Narvesen? Morgenstemning hos Narvesen! Det er jo klart det er morgenstemning hos Narvesen!

Men hos Narvesen er ikke det noe morgenstemning likevel. Her lukter det ikke nybakt brød eller croissanter, eller kaffebønner som er så flott traktert i massevis av fine biter. Det lukter pølse! Rett og slett en skikkelig tung og fettete pølselukt på morgenkvisten. Og hvis du vil, og hvis du har litt småpenger på deg, så kan du få lov til å tappe litt kaffe fra en automat på et pappbeger med lokk. Men den må du forbrede deg på å nyte stående, for det er ikke noen steder å sitte. Du kan også ta deg en masseprodusert brus fra kjøleskapet. Eller en avis. Ja, du kan godt få kjøpe deg en avis også. De står der i stativet. Det er bare å ta. Men hvis du ikke gjør det, så er det ingen som bryr seg likevel. Ingen bryr seg om hva som står på forsiden, og det er iallfall ingen som bryr seg om hva som står på innsiden! Det er ingen som prøver å få deg til å kjøpe en avis, selv om avissalget stuper, og det er ingen som reklamerer for kaffen, selv om den bare koster en tier. Det er ingen som bryr seg. Av og til henger det en kaffereklameplakat på veggen. Men ellers er det hysjjj hysjjj.

Og det virker ikke som om noen bryr seg om at ingen bryr seg heller. Inne hos Narvesen er det en stram stemning. Det er ikke bare lukten som er stram. Folk står stramt som sild i boks, og de beveger seg stramt for å ikke rase ned stabelen med dropsesker når de forflytter seg fra avisstativet til pølsegrillen. Han som står bak disken og snur en ensom pølse på den vesle grillen sin har fortsatt blikket plantet på pølsa når vi rusler inn. Er det dette som er Narvesen? Nei, jeg tviler på at det er Narvesen selv som står der. En skjelden gang kikker han kanskje på oss og passer på at vi ikke nasker en sjokolade, men så ser han fort ned på grillen igjen. Han sier ikke god morgen, og iallfall ikke til de morgenmenneskene som entrer morgenkiosken hans. Og morgenmenneskene i Sandnes, ja, de er tragiske. De er ikke myke og milde som morgenmenneskene i Montmartre. Nei, istedet er de ALTFOR myke og milde! De er daffe og seige, og snart faller de fra hverandre i ren mistrivsel av å ha stått opp denne morgenen. Ingen av morgenmenneskene på Narvesen vil egentlig være her. Noen kikker på avisene og sjokoladene og hverandre, men så stirrer de bare olmt tilbake. Noen venter på en pølse som skal stekes, andre står bare og slår tiden ihjel. Men ingen bryr seg, og ingen bryr seg om at ingen bryr seg heller. Jeg stiger over fyllikken på gulvet og går ut igjen.

Nordeuropeere er visst mindre kravstore enn søreuropeere. Nordeuropeere har sånn sju typer bakervarer i en ordinær matbutikk. Søreuropeerne har femti! Og de femti er i tillegg nybakte og ferske og smelter på tunga! Du kan sikkert få en hel sekk med rykende ferske croissanter til samme prisen som én inntørket croissant i Sandnes, hvis de selger croissanter i Sandnes, da! Er det ikke merkelig? «DZZZZZZZZZZZZZZZ…» Er det ikke dumt at vi skal ha det sånn?! HALLO? «DZZZZZZZZZZZZZZZZZZ…» KAN DU HØRE MEG?! «DZZZZZZZZzzzzzz…» Åh. Endelig stoppet det. Det er den der søppelopprydningsmaskinen som bråker. Den durer alltid over her på denne tiden, ja, selv om jeg står her og prater med deg. Er det ikke ukoselig? Han som kjører rundt i den der farkosten vil sikkert bli fort ferdig sånn at han kan gå hjem og sove. Ingen vil være ute om morgenen i Sandnes. Men kanskje det ikke er så rart. For hvor skal man egentlig gå?

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS