Ond tid

Skynd deg, skynd deg, skynd deg! Du er for sen, du er for treg, du må skynde deg! Løp! Fortere! Løp, løp, løp! Dårlig tid! Dårlig tid! Dårlig tiiiiiid!

Phew. La meg få pusten tilbake nå – phew – så skal jeg forklare deg – phew – hva jeg egentlig snakker om. Phew… Altså:

Dårlig tid. Man ser det hele tiden; tvers igjennom, ren skjær, dårlig tid. Dårlig, som i «ond»? Ja, jammen meg, – phew, det kan vi veldig gjerne kalle det.

Man ser ond tid hele tiden. Tid som lusker rundt i tilværelsen med høygaffelen sin for å stikke deg i rumpa helt til du skriker «åneeeei, nå har jeg skikkelig dårlig tid, altså!» – og så jager den deg rundt i ring til du ender opp som et vrak med galskap i blikket, hurtigmat i munnviken og genseren på vranga. Du vet det ikke, nei, er du gal; folk har ikke en gang den fjerneste anelse om når det er akkurat skinka deres som har havnet på den onde tidens fat. Det eneste de vet, er at de må finne på nye hjelpemidler, dingser og verktøy for å la det gå enda fortere! Fortere, fortere, fortere!

Det finnes begre av papp med lokk som du kan drikke av i farta uten å søle, hurtigtaster på mobilen som kobler deg til andre nervevrak på null komma niks, rulletrapper og rullegulv som gir deg vinger som flyr deg gjennom tiden, fort og gale, – snart ruller det vel folk oppetter veggene og over taket også. Folk som lever på gryteretter og Fjorland og jeg vet ikke jeg, så godt, så enkelt, stapp, rør, hiv innpå og mmmmm Mils! Er det ikke godt? Er det ikke flott? Går det ikke fort? Er du ikke glad?

Nei, vet du hva. Dette er ikke noe liv. Jeg prøvde et sånt pappbeger en gang, fra kaffepalasset Starbucks i stressbyen London, og etter en liten stund vasset jeg mer eller mindre i koppens innhold. Kaffen spratt ut og jeg brant og irriterte meg både grønn og blå. Og så måtte jeg kaste hele driten i nærmeste søppeldunk. Så; nei, nehei, neinei. Men jo. Faktisk. Ja. Det finnes folk der ute som drikker kaffen sin slik. De drikker den mens de løper rundt med den onde tidens djevelgaffel i rompeskalken. Men det er ikke dermed sagt at det hjelper dem så mye. Jeg tror egentlig det bare gjør alt verre. Brannsår i tillegg til hull i kreaturets ømmere region? Nei, ellers takk, du. Jeg vil heller drikke kaffen min fra en kopp av keramikk, jeg, mens jeg sitter og ser tiden sprinte rakt forbi, et hestehode foran de oppjagde galningene som iherdig sprader etter i ren fortvilelse, gratinert i koffein og sine klamme fingre om et sylinder av gjennomvåt papp.

Galskap, ondskap og dumskap i øynene – vet de i det hele tatt hvor de skal? Vet de? Og vet de hvorfor de skal dit? Kanskje noen av dem sprader hjem for en gangs skyld – hjem; forresten, hvor er det nå igjen? – og så kaster de middagen i været i håp om å score på mikrobølgeovnen. Hvis de bommer, går de uten mat. For det er det de gjør. Men hvis de treffer, så spiser de i taushet med sine avkom og sine maker, gomler i seg vomfyllet og grapser og smatter og sikler. Smaker det godt? Hæ? Smaker det godt? Godt… Ø. Hæ? Godt? Fornøyelse? Nytelse? Smak? Neinei – ikke tid. Åpner munnen i et nytt gap, og så er det på’n igjen – de skriker; «åneeeei, nå har jeg skikkelig dårlig tid, altså!» Og så sprinter de videre og plukker opp nye pappbegre på veien.

De går aldri. Nei, nei. Enten så flyr de, eller så ruller de bortover jordoverflaten. De ruller opp, og så ruller det andre ned igjen, men hvor blir det av de som rullet opp? Kommer de ned igjen? Pirker de høygaffelen ut av baken mens de er der oppe, og kommer ned igjen som nye og bedre mennesker?

Kanskje. Kanskje ikke. Eller kanskje den eneste måten å finne noe som helst ut på er å trykke på den runde knotten ved foten av trappen som ruller. Den det står stopp på. Stopp.

Og hva skjer nå?