Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Unnskyld, Karin Fossum

Dere med elefanthukommelse husker sikkert innlegget der jeg var litt fortvilet over en skoleoppgave der jeg måtte lese og skrive anmeldelse av en krimbok. Hvordan skulle jeg klare å skrive en bokanmeldelse av en bok i en sjanger jeg direkte misliker? Dessuten, hvordan skulle denne oppgaven gå overens med min kresne litteratursmak?

Vel. Nå er det gjort. Det er levert, det er fått tilbake, og nå slipper jeg uhyret løs. Uhyret, som etter min egen mening river stakkars Karin Fossum i fillebiter. Og det må jeg bare unnskylde min hissige krimbokanmelder-personlighet for. Det gikk litt over styr da jeg fomlet febrilsk natten før deadline. Nederst får du vite hvordan læreren reagerte.

DEN SOM FRYKTER ULVEN

Hele Norges Karin Fossum har hersket over den litterære dronningtronen siden 1972 da hun debuterte med diktsamlingen «Kanskje i morgen» og fikk Terje Vesaas debutantpris. Men hva skjer egentlig i dette refererte «i morgen» når den moderne ungdom i en verden lagd av stål tar opp kriminalromanen fra 1997?

Det handler om det å være annerledes, det å skille seg ut, og samfunnets reaksjon på dette. Den unge mannen Errki er psykisk forstyrret, fryktet og sett ned på, – og en dag rømmer han fra sykehjemmet og ut i skogen; romanens ulmende ramme. Samtidig, ikke langt unna, begås det et fryktelig drap på den eldre damen Halldis Horn. Og hvem er hovedmistenkt? Jo – Errki. Etterforsker Sejer er på saken.

I samme område vanker den tykke, tungpustede, skvulpende guttungen Kannick. Det var han som fant henne først. Det var han som så det grufulle synet før alle de andre, og dabbet gjennom skogen, forbi ulvene og ned til politistasjonen for å raportere det. Den gamle enka Halldis; ranet og drept med en sylskarp hakke skjebnesvangert plassert i øyegropen. Hvem kunne ha utført denne grufulle handlingen? Samtidig begås det et bankran, og Errki blir tatt som gissel av den høyst ubegavede bankraneren Morgan som sliter med galningens utradisjonelle gisseloppførsel. Errki sier ikke et ord, virker dum og tom, og når han først sier noe, er det kloke visdomsord som aldri vil kunne motsies. Morgan sliter.

Konflikten i begge hendelsene strider mellom fordommene og det du simpelthen nekter å tro.

Den som frykter ulven en fyldig og god historie, foreløpende i kun litt over ett døgn og bygget opp under to lovbrudd og en armé av gjennomarbeidede karakterer som hver og en har sitt å slite med; sine ulver i skogen som de fryker å møte ansikt til ansikt. Fossum viser en utmerket evne til å forstå seg på andre menneskers sinn, og demonstrerer her en leksjon i psykologi likefullt som krimsjangeren selv. Om enn ikke bedre.

Det må nemlig sies, at over en god historie og imponerende intuitive karaktertydninger, ligger det et tungt lag med intetsigende fortellerteknikk. Forfatteren lykkes riktignok i å skape et prinsipielt sett dynamisk språklandskap der synsvinkelen byttes fra det ene til det andre, – og tilbake igjen. Men språket er monotont. Det består av alt for mye dialog. Og du er ikke tilstede. Du er ikke deltakende. De snakker sammen, men du bare ser på. Det skal vanskelig gjøres å kjenne lukta av gran i nesa og smaken av blod i munnen av de sparsommelige skildringene, som på den gode siden forsåvidt skaper et både er lettfattelig og greit språk. Likevel blir fortellergnisten for kald og reservert til å heve romanen til et høyere nivå der man kan flyte gjennom den som ned en pulserende elv, – side etter side.

Sant nok innledes det hele svært lovende hvor forfatteren i større grad leker seg med landskapet, skaper flotte krusseduller av stemning, og faktisk tyder på å igre etter å fortelle denne historien – like mye som vi lengter etter å høre den. Men etterhvert synker intensiteten – og det gjør interessen óg.

Romanens redning er utvilsomt den psykologiske forståelsen og karakterenes troverdighet. Temaet om frykt og det å være annerledes kommer også frem, til en viss grad. Men det skranter litt i horisonten da budskapet ikke har den tidløsheten som trengs til et slikt universelt budskap. Vi er i et fremmed skogsunivers. Den moderne ungdom har litt problemer med å relatere seg til det.

………………

Og så var det dommens time:

Du starter friskt, men bommer litt: Karin Fossum kan ikke kalles Norges litterære dronning siden 1972 for det første fordi hun debuterte i -74, for det andre fordi hun ikke ga ut noe mellom 1978 og 1992… Det er også noe vanskelig å forstå hva du mener med den siste setningen i det første avsnittet. For å ikke gå i altfor mange detaljer, vil jeg generelt si at bokmeldingen din veksler mye mellom et veldig bra språk og et til tider for oppfinnsomt språk som grenser til uklart/ukorrekt. Men stort sett en god og kreativ bokmelding med mange gode poeng. 5

Egentlig så sto det 5- på It’s Learning. Men så sjekket jeg det igjen. Og vet du hva? Der var minustegnet bortevekk. Dette var da så alt for meget, jeg aner ikke hvordan læreren kunne være meg så nådig… Dette møljet av en anmeldelse fortjener jo skam og fordergelse. Ja, kremt, kremt, jeg skylder delvis på denne her grusomme krimsjangeren som jeg motvillig måtte stikke nesa mi i. Men at min litteratursmak skulle gå så hardt ut over Karin Fossum føler jeg meg litt ekkel for. Jeg vil jo ikke si at jeg akkurat har tilstrekkelig med erfaring, verken innen krim eller boklesing, til å være såpass skarp i leppa og høy i hatten.

Alle ordene bøyer seg sjenert og innrømmer at de ikke vet hva de prater om. De bare stilte seg opp slik for å se kule ut…

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS