Tid

Det er noen som bare har det. Tid. De har tid til alt. Tid til å gå på skole, tid til å gjøre lekser, skaffe seg venner og
kjæledyr og
kjærester og
eks-kjærester,
tid til å holde vennskapene ved like
kjøpe bursdagspresanger og
julepresanger og
valentinespresanger og
morsdagspresanger og
farsdagspresanger og
CDer og
DVDer og
bøker,
tid til å høre på CDene og
DVDene og
lese bøkene og
følge med på Lost og
24 og
Prison Break og
Hotell Cæsar og
Frusterte Fruer,
lese avisa
være politisk aktive
ha meninger
være uenige
gå i demonstrasjonstog
sende SMS
snakke i telefonen
ta bussen
gå på besøk
gå på kafé
gå på kino
tjene penger
bruke penger
ta lappen
rote
rydde
støvsuge
hente posten
betale regninger
tømme bosset
lage mat
spise maten
slanke seg
trene på treningsstudio
svette
dusje
være sunn
lukte godt
ta vitaminer
drikke tran
flytte hjemmefra
pusse opp
rive ned
pusse opp
rive ned igjen og
pusse opp igjen
kjøpe klær
pynte seg
sy klær
strikke
brodere
skrive blogg
lage podcast
ta bilder
synge i kor
spille i band
være med i Idol
i Dansefeber
i Vil du bli millionær
i Farmen
i 71 grader nord
i Deal or no deal og
reise Jorda rundt
farge håret
klippe håret
ta hairextentions og
klippe håret igjen
få unger
gifte seg
skille seg
gifte seg og
få noen flere unger
skille seg igjen
flytte
flytte tilbake
reise på ferie
komme tilbake
bygge hus
skifte jobb
kjefte
krangle
bli venner igjen og
krangle igjen
kjede seg
skrive bok og
hoppe i fallskjerm.

Alt det de får tid til! Men får de egentlig tid til å tenke over tiden, og hvor den blir av? Har de tid til å fange tiden oppi et syltetøyglass, og sette lokket oppå og studere hvordan tiden sitter fast inni der og ikke kommer seg løs? Tar de seg tid til å stoppe tiden på den måten – og drøse litt med tiden for en gangs skyld?
Det har jeg tatt meg tid til.