Slik vil jeg ha det

Det er fredags natt, tampen av vinterferien, og det begynner å gnage i bakhodet mitt at det var et par småting jeg skulle, burde ha gjort, utført og tenkt på til mandag; bokanmeldelse, refleksjoner, spørsmål, oppgaver, øving på piano, samfunnsfagoppgaver, psykologioppgaver og selvvalgt prosjekt til en medieoppgave der vi typisk nok skal gjøre akkurat det vi vil. Bla, bla, bla, mas, mas, mas.

Og så blir det stillhet i maset. Ah.
Vinterferie. Jeg liker sånne små-ferier som vinterferien, jeg, selv om de fleste anstendige folk er i fullt arbeid disse dagene og irriter seg grønne over oss som bare er hjemme og daffer. Okei, det er litt drøyt, jeg kjøper den, men det som er så fantastisk, er vinterferiens ypperlige anledning – i motsetning til den uuuuurlange sommerferien – til å leve ut min store drøm om hvordan jeg vil ha det, hvordan jeg vil at livet mitt skal være, og hvordan det sansynligvis også vil bli hvis jeg, du vet, kanskje, muligens, i mine drømmer, sånn rent hypotetisk sett skulle bli en sånn, liksom… forfatter.

Jeg vandrer rundt i pysjamas hele dagen lang og ser på film og baker sjokoladekake, lar kreativiteten spire, skriver en liten snutt i notatboka og er fullt beredt om jeg rent plutselig, mot formodning, skulle få en strålende skriveidé og bli nødt til å sitte oppe dag og natt for å foreviggjøre den. En liten surfetur over Wikipedia er tilbakelagt før jeg stikker innom det nye Platekompaniet på Kvadrat (etter jeg har kledd på meg, vel og merke). Så vender jeg tilbake til fugleredet, hvor jeg sovner på sofaen og drømmer om sjokolade. Det er helt sant, – det skjedde faktisk i går.

Jeg er ikke en person av typen som må ha oppgaver og bli organisert hele tiden, og på den måten virker det jo prinsipielt sett som om selvvalgte skoleoppgaver er midt i blinken. Men det er det ikke, og jeg klarer ikke å finne ut hvorfor. Kanskje har sammenheng med misnøyen av å gjøre ting på kommando.

Før jul leste jeg en vitenskapsbok som heter «Hva er kreativitet?». Jeg har lånt den fra biblioteket helt siden desember 06 og forlengt og forlengt og forlengt lånetiden for å få lest den igjen. Det er en flott bok. Nesten som en Binka-bruksanvisning. Snakker om kompliserte greier når man må lese sin egen buksanvisning for å skjønne hva som foregår. Kanskje jeg skriver et innlegg om den boken der når jeg har lest den igjen. Eller kanskje jeg også skal skrive en oppgave om den til psykologilæreren min som er den mest forvirrende skapningen jeg noen gang har møtt. «Ikke stress», står det på arket når vi får en ny innleveringsoppgave. Ikke stress? «Her er en oppgave, skriv bra, vær kreativ og finn på noe lurt, lever den før sommerferien, men ikke stress»? Jeg skjønner ingenting. Takke meg til vinterferie.