Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Hundreogtjue dager har takketaler på kassett

Jeg husker en gang da jeg såvidt så et intervju med et band som heter The Beautiful People. De mente de hadde døpt seg sådan på bakgrunn av sitt gode selvbilde. De sa nemlig at de synes de er vakre og har god selvtillit. Psjjt, tenkte jeg umiddelbart over det hovmodige bandet, og var heller ikke spesielt begeistret for den intetsigende ny-rocken deres som jeg følte bare dinglet der, utilgjengelig på den dårlige måten, meningsløs på ei grein, sånn midt på treet.

120days.jpg

Det var da det skjedde noe – uten at jeg fikk det med meg. Det gikk mange flere dager enn hundreogtjue, og etter det, så måtte det til og med en dundende annerkjennelse fra musikkpressens kåring av årets beste plater til for å vekke min oppmerksomhet og rette den tilbake mot kristiansundmusikerne. Denne gangen med mye mer positive øyne.

Selv om mine ustabile musikkoppdagelsesantenner var unormalt sløve da det selvtitulerte albumet kom i oktober 2006, ble det like etter nyttår et faktum også for meg at The Beautiful People var blitt 120 Days. Det passet bra. For siden sist gang var jeg blitt eksperimentell-Binka; yrende nysgjerrig på indietronika, tydeligvis spesielt av den typen som danser seg opp til denne mørkere dimensjonen som nettopp 120 Days befinner seg på.

Jada, her strør jeg rundt meg med superlativer, men det er slettes ikke for mye må du tro, neida, for ved dags dato er jeg mer enn noen gang overbevist om at 120 Days muligens kan karre seg opp til en status ved siden av Mew som ett av mine favorittband.

Med meg (og kanskje alle andre også – det vet jeg ikke noe om, men fortell gjerne om det i en kommentar) er det gjerne sånn at jeg må se et intervju eller en musikkvideo fra et band i tillegg til å høre på musikken deres for virkelig å få den store opplevelsen av at dette er en gruppe som det er noe interessant med. I tillegg skulle det vise seg at det også kan åpne for litt større innsikt å se dem på Spellemannsprisen. For sånn beleilig, men slettes ikke ufortjent, dukket de nettopp opp der i kveld. Ikke bare for å koste inn noen priser, men også for å snu takketaletradisjonen litt på hodet.

120 Days stakk nemlig av med både prisen for «Årest rock» og «Årets nykommer». Da de skulle komme opp (eller egentlig ned) på scenen for å hente den første, forventet mange da en takketale på lik linje med rockeband flest. Men 120 Days er ikke som rockeband flest, og dukket heller opp med en småkul kassettspiller som frontmannen dyttet inntil mikrofonen før han trykket den på play.

Takketalen var genialt nok spilt inn på forhånd hvor bandmedlemmene på gjomende kristiansundsk ropte og hoiet om hvor flott denne prismottakelsen var og hvor uforbredt de følte seg og diverse andre fraser om hvor lykkelige dette hadde gjort dem.

Salen fniste. Men litt usikkert. Noen fniste ikke i det hele tatt, men så bare alvorlig på de fire luringene som sto der tause på scenen bak vokalisten som var like taus, bare at han hadde denne pratsomme kassettspilleren i hånda, dyttet mot mikrofonen.

Senere på kvelden, da alle trodde at takketalespilloppen ferdig og begravd, ble 120 Days jammen ønsket velkommen opp (eller ja, ned, var det visst) på scenen igjen for å hente enda en pris, da de gjentok den tvilsomme suksessen med en flunkende ny takkekassett.

Nå var salens reaksjon enda mer delt, og for eksempel Kurt Nilsen så ikke helt henrykt ut over 120 Days’ takketalesprell.

Selv synes jeg det var enestående.

Med den festlige takketalemetoden klarte de veldig bra å opprettholde en viss magi med seg selv som artister, og ikke bare forvandle seg til ydmyke spellemenn akkurat sånn som de andre. Godt mulig at dette påfunnet er noe av det gode som har kommet ut av den store selvtilliten de uttrykte som The Beautiful People.

Men selvsikre eiier ei; 120 Days-musikken skiller seg utvilsomt ut med sin magi. Og med det synes jeg det var veldig passende av de kreative karene å holde seg språkløse for heller å gjøre noen tilhørere oppgitt av sin pikante og barnslige humor.

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS