Den som frykter…krimbøker

Vi har en oppgave på skolen i norsken nå, der vi skal lese og skrive anmeldelse av Karin Fossums «Den som frykter ulven». I utgangspunktet skulle dette vært en oppgave som passet meg bra, iallfall skrivemessig. Lesingen derimot, den går det nok litt verre med.

Og jo dårligere det går med lesingen, jo verre blir det med skrivingen. Ærlig talt er jeg ikke helt sikker på hvordan man skriver en anmeldelse av en bok. Særlig ikke hvordan man skriver en subjektiv omtale om en roman i en sjanger som skribenten selv ikke liker i det hele tatt. Krim. Ugh! Dette er akkurat som om jeg skulle skrevet en musikkanmeldelse av en hip-hop-plate. Det hadde vært tungt.

Hittil har jeg skummet meg frem til side 25. Bare 230 igjen nå. Jeg fått med meg at en eller annen lumsk skogsbeboer har vært i fare for å miste innvollene sine gjennom et hull i brystet. Han ble nødt til å presse dem inn igjen og holde huden fast, noe som ble beskrevet på en høyst udelikat måte. Senere skal han ha funnet en pistol i en madrass. Den skal han sikkert bruke til å skyte noen med, jada, bla bla bla, krim, krim, krim, kjedelig.

Det er ikke det at Karin Fossum ikke er en god skribent. For det er hun. Boka er lettfattelig, velformulert og har veldig mange gode personskildringer. Men jeg føler meg bare ikke på noen måte relatert til et såpass naturskjønt innhold med lumske undertoner og psykologiske hemmeligheter. I tillegg er det haugevis av vaklende karakterer å holde styr på, noe som ikke blir noe lettere når de har merkelige navn som Halldis og Errki.

Lurer på hvor kritisk man kan være, og hvordan man balanserer det på en subjektiv måte. Lurer på om disse avsnittene jeg har skrevet nå faktisk kan brukes til bokmeldingen min. Eller om jeg må skrive en omtale som kunne gått inn i bokklubbens medlemsblad. Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke denne boka. Jeg er totalt bortkommen. Håper jeg ikke går meg vill.