Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Store eksplosjoner med masse bobler

Binkas sentimentale kjærlighetsnovelle

Må man skrive kjærlighetsnovelle i norsken på skolen, så må man. Da har man ikke noe valg, og det nytter slettes ikke å spørre læreren pent om man kanskje heller kunne fått lov til å skrive noe sånt som en poetisk novelle, eller en samtidsnovelle. Nei. Skal man skrive kjærlighetsnovelle, så må man skrive kjærlighetsnovelle.

Men det er bare det at jeg hater å avsløre slike sider ved meg selv. Jeg blir så flaaaaau. Teit? Jada, jeg kan være så teit du bare vil. Men det at jeg fikk 6er på denne sentimentale kjærlighetsnovellen min, dét kan iallfall ingen forandre.

Hallemin, for et flott øyeblikk det var! Det å få skriveriet tilbake, altså. Før den positive responsen hadde jeg vært så usikker og flau på og over novellen min at jeg dessverre hadde vært nødt til å brånekte da læreren min ville lese den høyt i klassen som en av mange hun hadde valgt ut. Det ville vært som å pirke ut mine innerste tanker, legge dem på gulvet, og hoppe på dem, (det å legge den ut her imidlertid, er annerledes, for da kan jeg få kommentarer og samtidig bare innbille meg at ingen har lest den).

Jeg må innrømme at jeg hadde store problemer med å fortrenge denne novellen, men klarte det ikke. Hadde nesten mareritt om den om kvelden, irriterte meg ihjel over hvor klissete og sentimental jeg faktisk hadde tillatt meg selv til å være, turte nesten ikke å møte norsklærerens blikk da jeg visste hun hadde lest den og muligens himlet overfladisk med øynene. Helt til vi fikk den tilbake. Jeg tenkte sånn, enten så hater man denne novellen, eller så elsker man den. Men det så ut til å ordne seg på en høyst tilfredstillende måte. Jammen ble jeg glad! Nesten som en bør ble løftet fra mine skuldre, og jeg kunne nesten tillate meg å publisere den offentlig. Nesten som en eksplosjon med masse bobler.

Så, da begynner vi. Mine damer og herrer, la meg presentere dere for, Store eksplosjoner med masse bobler… (ikke le!):


Store eksplosjoner med masse bobler

Det finnes transportmidler som leverer kjærlighet. Det finnes mennesker som dør idet de skal levere den. Og det finnes helikoptere som er der for å ta menneskene med seg. Men ikke kjærligheten.

Jeg klapper på den tårevåte avisen og forteller den at alt kommer til å gå bra.

Men før dette skjer, er jeg innendørs ved daggry. Ja. Før dette sitter jeg ved frokostbordet. Jeg sitter alene. Han har ikke stått opp enda. Han ligger på ryggen på det varme gulvet på badet og maler. Lurer på når han vil komme frem og gi litt lyd fra seg. Frem og holde meg med selskap. Vise litt kjærlighet. Nyhetsmannen på teven har ikke mye kjærlighet å gi. Den tørre, kalde mannen med nynorsk tunge hadde sikkert brukt ordet kjærleik istedet for kjærlighet hvis leppene hans noen gang skulle uttalt ordet på nyhetene. Hvilket aldri skjer.

Kjærleik, du liksom. Kjærleik. En nuppete bondegutt synger nok om kjærleik når han vekker en eller annen heldig jente med sang og klimpring på banjoen sin et sted akkurat nå. Jeg setter den ene armen min på kjøkkenbordet, legger hodet mitt oppå, og ser det for meg. Smiler vagt. Men synker enda lengre ned idet det slår meg at når en kvinne fra byen tenker på kjærlighet, lokkes ikke en gang katten ut av badet. Nyhetsmannen hører ikke. Han kikker bare tomt ut i verdens øyne og babler og babler og babler om tidenes tilstand.

«Justisdepartementet ble i går kveld kjend med nettstader der unge gutar og jenter legger ut dristige, seksuelle bilder av seg sjølv. Dette rammar regelverkets paragra…»
ZAP!
Jeg skrudde teven av. Hah! Slå den, du, dumme, kjærlighetsløse nynorskmann. Det er stille nå. Som om det ble noe bedre. Skjønner du ikke. De unge guttene og jentene vil bare ha kjærlighet. Vil vi ikke alle det?

«Kjærleiken straumar ikkje kring meg lenger.»
Hva? Nynorskmann? Er du der ennå? Teven er bare svart og trekker på skuldrene. Jeg rister avledende på hodet og glor ned i koppen. Du lurer nok ikke lenger på hva jeg speider etter.

Ding. Ding. Ding. Kaffen og skjeen i koppen går rundt i ring. Så rører jeg den i hjerteform. Dang, ding, dang, ding, dang, ding. Sånn. Det holder. Nå er sukkeret rørt inn. Det blir ikke så mye mer kjærlighet av dette. Jeg snakker til morgenavisen som er laget av levende trær. Den svarer ikke. Men den har sannelig gitt meg mye kjærlighet denne morgenen. Mye ulykkelig kjærlighet. Men likevel. Kjærlighet. Eller kjærleik, da. Jeg oversetter sånn at den kjærlighetsløse nynorskmannen skal forstå. Hvis han fortsatt er der. Er du der? Jeg titter rundt meg. Holder pusten. Lytter. Jeg innser at det ikke er noe å holde pusten for, og puster normalt igjen mens jeg klapper på avisen. Så, så, sier jeg. Det skal nok gå bra til slutt. Det males fortsatt fra badet. Men avisen ligger bare på bordet som en deprimert kjærlighetsklut. Den må ha tørket mange våte tårer etter at den ble levert på døra mi i natt. Eller som nynorskmannen ville sagt det; Den har lege blaut i regnet.
Men jeg klapper den likevel. Så, så.

Ordene er våte. De sier at det finnes kjærester som skyter sine kjære, og fedre som dreper sine sønner. Ektemenn som banker sine koner, og unger som løper etter kjærlighetsfugler, ender opp med å tråkke på hjerteformede miner i bakken og gå opp i tusen knas. Det finnes fugler som flyr videre. Svever til hårløse barn som kommer til å smuldre opp før de i det hele tatt har rukket å få sitt første kyss.

Du kan godt få lov til å spørre hvorfor. For nå skal ikke jeg starte med å stille spørsmål ihvertfall. For det gjør jeg jo alltid. Jeg spør alle om alt, hele tiden. Kaffen. Avisen. Katten. Teven. Nynorskmannen. Det er bare en sjelden gang jeg kan sette meg ned og tenke over ting slik som nå. Jeg har vanligvis ikke tid. Det er alt for mye bråk. Bråk! Jeg klarer ikke å tenke. Hysj!
Det er mørkt og kaldt og vinduet er lukket fordi jeg fryser. Vinduet er lukket, ja. En desto større grunn til bråk, nemlig. Men når det kom til valget mellom kulde og bråk, var det bråket som måtte seire denne gangen. Jeg vifter ivrig med skjeen. Er så frustert. En kaffeskvett lander på den gjennomvåte avisen som sikkert ikke merket det en gang, så trist som den er. Bossbilen har kjørt for lenge siden og tatt med seg søppelet og kjærligheten. Det er tomt. Det blir så bråkete av sånt.

Avisen hulker. Den ber meg fortelle dere at det finnes folk som dør av hjerteinfarkt når mobilen ringer, og mennesker som elsker mat av hele sitt hjerte. De dør de også. Men det skjer først etter at de har vært lenket til sengen i årevis og ikke kunnet røre seg. Det finnes unge hjertevenner som bruker sengene sine til andre ting. Ting som setter liv til fostere som blir drept de også fordi det ikke er nok tid i verden. Nok tid til å ta vare på dem. Vise dem kjærlighet. Det er for mye bråk. Hysj!

Og så blir det stille. Helt stille. Plopp, sier det bare. Bare plopp. Først tenker jeg at pus ville gi bunnen av toalettskålen en kjærlig klem der ute på badet. Men så oppdager jeg at det bare var kaffen min som blåste en liten boble for å signalisere at den skjønner hva jeg mener. Den skjønner seg på kjærlighet. Selv om den er aldri så fattig på søtsaker. Den er bare svart. Med et lite dryss sukker bare sånn for anledningen. Men sukkeret har ikke lyst til å forandre noen, så kaffen er fortsatt svart. Akkurat sånn som den tomme teven hvor den kjærlighetsløse nynorskmannen pleier å holde til. Hadde han fått lov av sjefen sin til å si plopp på teve hadde han kanskje sagt det. Jeg skuer ut over rommet med dybde i blikket og lurer på om det jeg tenkte nå egentlig stemmer. Hmmmmm, sier jeg. Prrrrrrrr, sier pus. Jeg er glad jeg har ham.

Jeg er så glad jeg har ham. Jeg er så glad at jeg har en så kjærlig pelsklump i leiligheten min. Ikke det at vi bestandig er i kontakt sånn at jeg kan fortelle ham det, men når jeg kommer hjem etter nok en dag i den harde verden, bringer han ro i sjelen min. Ro i sjelen, ja. Jeg har fortsatt hodet i hånda og rører rundt i kaffen som begynner å bli kald nå. Kald og kjærlighetsløs. Jeg babler for mye. Jeg må ikke ødelegge nå. Jeg må foreta meg noe.

Jeg glir opp fra stolen og streifer gjennom kjøkkenskapene for å se etter om det er noe jeg trenger. Bortsett fra kjærlighet. Jeg rekker kjøleskapet og nykker det opp i fart. Står stille. Ser til at alle nødvendige næringsstoffer er på plass. Alt bortsett fra kjærlighet. Er ansvarsfull. Plutselig river jeg meg løs fra den kalde hulen. Nei. Ingen daglige gjøremål i dag. Jeg vil være spontan i dag. Gjøre det ingen andre tar seg tid til. Det jeg ellers aldri har tid til. Tenke på ting ingen andre tenker på. Tøye grenser og tenke annerledes enn jeg pleier. Ta en sjanse. I dag.

Glir over stuegulvet. Opplagt, for en gangs skyld. Vanligvis er det raske steg på vei til jobben jeg hater som tramper over her. Jobben som ikke er helt som jeg drømte om. Som jeg havnet i ved et uhell. I dag imidlertid, er det myke tøfler som kjæler med det glatte tregulvet. Det er steg som har revet seg løs fra den daglige stimen. Steg som tydelig trenger det. Gulvet hadde nikket blindt til den påstanden hvis det kunne. Gulvet vet alt om meg. Den vet at jeg sovner på det når jeg kommer hjem. Det vet alt om hva jeg vil men ikke fikk til, om karakterene jeg som gikk i grøfta da jeg gikk på skolen for alle disse årene siden, om drømmene som bare gikk i knas slik som barn som tråkker på miner, om forlaget som avviste boka jeg skrev, om stresset som drog sjelen ut av kroppen og gjorde restene helt forvirra, om lengselen etter kjærlighet. Gulvet vet at jeg kunne ønske det gikk an å bestille kjærlighet på Internett. Det vet at jeg har dype samtaler med pus. Det vet at jeg spionerer på kjæresteparet på den andre siden av gangen gjennom kikkehullet i inngangsdøra mi. Gulvet vet at jeg vasker det når jeg er sint. Det vet taket også, for det blir også vasket.

Vanligvis er det jobb, hjem, mat, teve, sove, dusje, jobb, hjem. Ja. I dag har jeg en fridag. Og jeg akter å bruke den fornuftig. Jeg akter å fylle den med kjærlighet. Jeg akter å ta turen ut. Og jeg er like ved å gjøre nettopp det. Jeg er ute nå. Skal jeg gå inn igjen? Fryser på fingrene. Fryser under neglene. Det regner og er vått. Kjenner at det iser og river i hele meg. I sjelen også, som jeg har fått låne av skjebnen dene ene dagen. Den kalde gufsen pisker meg i fjeset. Men jeg har fri i dag. Jeg er fri som de der fuglene, vet du. De som alltid flyr videre. Selv etter eksplosjoner. Jeg har åpnet sinnet mitt i dag. Og jeg har ikke tenkt å kaste det bort i en jobb jeg egentlig ikke liker, og sette meg ned med en kopp og leve uten mennesker jeg egentlig trenger. Alt gikk så fort. Og så havnet jeg bare her. Det var ikke sånn det skulle bli. Kulden og regnet og skyene er bare dumme uansett. Jeg hater dem. De snakker sikkert nynorsk med hverandre. Vedder jeg på. Jeg kverulerer og er sint og kald og lei, men prøver å åpne meg, prøver å se lyst på livet og ta en sjanse. Jeg er en katt i dag, tenker jeg. Jeg spaserer nedover veien.

En lastebil suser forbi med et brak, proppfull av et eller annet, eller noe, som skal leveres. Leveres til noen, som ikke har det fra før, og som heller ikke har bestilt det via Internett. For det går ikke an. Jeg vet ikke hva det er. Det er nesten ingen ute i det ruskete været. Bare den gamle damen med den lille hunden som hun sikkert ser på som babyen sin. Hun er på den andre siden av veien og vet heller ikke hva som er inni lastebilen. Jeg tenker heller ikke på det med det samme jeg heller. Tar bare et fastere grep om paraplyen min og går i samme retning som før. Samme retning som lastebilen kjører. Fremover. Det plaskregner. Det er stille. Jeg klekker ut kompliserte tankeeksperimenter, og komponerer symfonier, forbereder fremtidige malerier, og skriver bøker. 1, 2, 1, 2, 1, 2. Føttene og hodet har ikke vært så lykkelige på lenge. Kreativiteten strømmer ut av alle lemmer. Små eksplosjoner med masse bobler.

Bobler. En boble. To bobler. Og plutselig er vi under vann. Jeg, damen med hunden som hun sikkert ser på som babyen sin og disen fra lastebilen. Vi svever. Og den gamle damen er engstlig, for hun synes hun ser feit ut i badedrakten sin. Nynorskmannen er… Vent. Hvor er nynorskmannen? Jeg svømmer rundt i hjerteform, men finner han ikke. Tenker at han kanskje er opptatt med en ekstra nyhetssending og forestiller meg hva han hadde gjort hvis han hadde vært her. Hadde sikkert vist seg å være tynn som spaghetti der han ville ha fløtet med sine trange badebukser. Nå ser jeg et oppdiktet bilde av ham her, rett foran meg. Han strekker ikke armene ut og kjenner kreativiteten strømme ut av lemmene, men er utilpass, og prøver så godt han kan å holde armer og ben inntil kroppen for å skjule sitt sanne jeg.

Jeg er bare til. Jeg er i en røyk av dis, jeg svever, og alt er utydelig, hypnotiserende, neddopende og plutselig høres lyden av knokler som brekker, negler som skrapes mot tavler, blod som gurgler i den avkuttede strupen til en halshugget middelalderkriger, lyder hvor kjærlighet slippes fri. En sånn lyd. Og så sier det plopp. Plopp, sier det bare. Bare plopp.

Det finnes lastebiler som leverer kjærlighet. Og det finnes tørre, nynorske nyhetsopplesere som viser seg å være lastebilsjåfører på si. Det finnes sjåfører som dør i trafikken. Og som havner i store eksplosjoner med masse bobler. Så kommer det helikoptere og plukker opp de gjenværende bitene. Men boblene svever bare høyere og høyere og høyere og høyere og så forsvinner de.

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS