Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Moleskine

Skulle bare ha meg en ny notatbok, jeg, og ruslet inn i bokhandelen for å finne noe passende.

Jeg har alltid hatt en eller annen forkjærlighet for notatbøker, og kjøper dem gjerne – selv om jeg allerede har nok av innbindinger å fylle ordene mine med. Men denne gangen var jeg ikke ute på snurr. Jeg trengte virkelig en liten notatbok. Jeg hadde så lyst til å kunne skrive hvor enn jeg var.

Og så plukket jeg med meg en billigvariant og spaserte for å betale. Du vet, de der små oransje. Helt ok den, tenkte jeg, det trengte jo ikke å være noe kunstverk jeg skulle skrible ned mine egne kunstverk i. Men jeg skulle snart oppdage at det kunne godt være det likevel!

Med lange blikk har jeg ofte passert disse svarte notatbøkene hos bokhandelen. Disse svarte, dyre, som til tross for hundrelappen man må ofre for et eksemplar, tydelig har noe ganske magisk over seg.

Det var da gleden smøg seg inn opp de høyteknologiske rulletrappene. Jeg fikk øye på en billigversjon! En tydeligvis mindre kostbar utgave med 3 tynnere, svarte notatbøker oppi én og samme embalasje. Dette for kun 59 kr. Uten så mye som et blunk snudde jeg meg dermed brått om, la den oransje boka på plass igjen, og plukket ut en lekker trio med 9 x 14 cm små notatbøker. Men det skulle være være vakrere opplevelser i vente…

Oppi plastikkembalasjen sammen med bøkene lå det nemlig en liten folder. Og i den sto det en liten tekst – oversatt på mange forskjellige språk. Den engelske var den som skapte forståelse hos meg. Etter endt gjennomlesning av de tre avsnittene kunne jeg ikke være et gram mer fornøyd med å ha kjøpt billigversjonen av de svarte notatbøkene. Magi og tradisjon, pluss en gunstigere pris enn det jeg hadde ventet av denne boktypen; dette var helt fabelaktig!

Men hva sto egentlig i den lille folderen inni plastikkembalasjen? Jo, der sto notatbøkenes historie. Ikke alle notatbøkers historie, da, bare akkurat denne typen som heter så flott som «Moleskine» (uttales mol-a skin-a).

Folderen fortalte så optimistisk om notatbokmerket som er legendarisk. Gjennom de siste to århundrene har kunstnere, tenkere og skribenter brukt akkurat denne varianten av notatbøker til å foreviggjøre tanker og idéer mens de er ute på reise. Det er da snakk om navn som Van Gogh, Picasso, Ernest Hemingway og Bruce Chatwin, og nå også Kari Sabine Malmin aka. Binka hvis man ser litt ekstra lyst på livet.

Moleskine-notatbøkene var opprinnelig å få tak i hos idylliske, franske bokhandlere i det 20. århundre. Men i 1986 tok produksjonen slutt og skribentene hamstret så mange bøker de klarte før disse var helt utryddet.

Noen Moleskine-løse år senere, i 1998, vekket det italienske firmaet Modo & Modo de populære notatbøkene til live igjen, og svarte Moleskine-bøker var igjen fast inventar i enhver drømmende kunstners lomme.

Det er knyttet kvalitet i generasjoner til de praktiske notatbøkene. Men ulikt mange andre hyper er virkelig Moleskine noe å rope hurra for!

Papiret. Off-white, smått papir med en lukt som gir assosiasjoner til gamledager. Nå virker jeg kanskje skrullete som sitter og lukter på notatbøkene mine, men det er noe helt spesielt og særdeles inspirerende med å åpne skriveboka og kjenne lukten av tidløs kreativitet.

Jeg for min del verdsetter, som fortalt, helst papirets farge og duft, og det hendige formatet på Moleskone-bøkene. Som skribent er jeg jo ikke spesielt nøye på det der med tykkelsen på papiret og hvordan ulike malingstyper reagerer i møtet med papiroverflaten. Men det finnes Moleskine-bøker for de som bryr seg om sånt også.

Bøker med papir for vannmaling, notelinjer for komponister, ruter, sikk-sakk-system som kan brettes ut, storyboard-bøker med kolonner for filmskapere, og memo-lommer for de som liker å samle på små minner, lapper og ting som er lette å rote bort uten den passende Moleskine-boka for hånden.

På de orginale notatbøkene er det også en strikk som åpner for muligheten til å holde boka lukket selv om den ligger alene og for seg selv. Det var slikt Hemingway og Picasso hadde. Men på billigversjonen til 59 kr – The Moleskine Cahiers, som var mitt første Moleskine-kjøp – er det dessverre ingen tøystikk å se. Ikke det at det er noen katastrofe, for jeg lar da svært sjelden boka mi bare ligge på toppen av en haug med gjenstander. Nei. Notatbøker holder man gjemt under større bøker, eller bare underliggende av en slank kulepenn. Jeg har også funnet et lurt triks med å forsegle notatboka med en hårklemme! Her er kreativiteten mildt sagt til å ta og føle på, folkens!

De større eksemplarene på 13 x 21 cm eksisterer også, både av orginalversjonen og billigvarianten. Men jeg forestrekker den lille, hendige. Cahiers-ene skal visst også være tilgjengelig i en slags brunfarge, noe jeg derimot må innrømme høre veldig spennende ut. Jeg har nemlig ikke så mye å utsette på billigversjonen, Moleskine Cahiers, skal jeg være ærlig. Da er det ganske merkelig å se at mange av brukerne på de mange Moleskine-sidene på nettet ikke deler min mening om dette. De sier at billigversjonen er nymoderne fjås som ikke er slik de orginale Moleskine-bøkene var og er i dag. Det er nemlig skinn (uekte) som omfavner standard-Moleskineene. Cahiersenes omslag er en slags papp. Men det har også sine fordeler, ser dere!

Det som fenger meg med den billige varianten er nemlig det at den er noe lettere å skrive litt styggere i, notere noe mer tilfeldig i og muligens søle litt kaffe på ved kreative uhell. Men når alt kommer til alt må jeg innrømme at de orginale er de aller flotteste, og at den påbygde strikken virkelig er en snedig sak som gjør jobben sin.

Moleskine har imidlertid den enestående felles egenskapen – både orginal og Cahiers – at bindingene er svært solide og har den kvaliteten som trengs for å være med på spennende eventyr under allslags forhold.

Moleskine-bøkene er stilige og klassiske, kvalitetsfulle og praktiske. Men det er nok heller ikke å stikke under en stol at manges, inkludert min egen, begeistring for merket skyldes en psykisk faktor. Moleskine promoteres nemlig heftig med sitater av kjente kunstnere, og på Internett kan man finne massesvis av blogger og fora der tegnere, malere og skribenter diskuterer sin begeistring for skrivebøkene og hva de bruker dem til.

Det er med andre ord snakk om et slags psykisk samhold som gir brukerne av skrivebøkene den gode følelsen av å være en del av noe, og inspirasjon fra det privilegiumet å skissere i samme type notatbok som Picasso hadde.

Det er en flott greie, det der med Moleskine. Både teknisk og åndelig. En mulig besettelse av skrivebøkene kan jo bare styrke den kreative produksjonen. Og jeg har en viss tro på at alt dette vil få meg til å skrive mer, oftere og bedre.

Det å skrive i en Moleskine fremfor på data gjør meg endelig oppmerksom på den tidløse, gjerne gammeldagse om du vil, skrivemetoden som gir meg en mye større sriveglede enn det jeg får ved å skrive på data. Moleskine danker på en måte dataen litt ut, kan man si. Men den gjør det med stil, og dataen er ikke lei seg, bare like glad i Moleskine-bøkene som det jeg er.

Facinasjonens stikkepinner har truffet meg, og jeg lever i en ullsokk hvor Moleskine-bøker er den eneste næringen man trenger. Gi meg bare en penn i tillegg, og jeg er i mitt rette ess!

(Skrevet 15/07-06)

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS