Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Marit Larsen – Under The Surface

Helt siden jeg hørte førstesingelen «Don’t Save Me» på årets Urørt-plate i januar, har jeg gledet meg til denne dagen. Dagen der Marit Larsen endelig skulle slippe sin solodebut. Og jeg formelig løp til Platekompaniet på de gule converseskoene mine for å skaffe meg et eksemplar etter den kjedeligste naturfagtimen du kan tenke deg. På veien tråkket jeg klumsete nok under overflaten av en pytt med slaps. Det samme gjør «Under The Surface». Den eneste forskjellen er bare at her er det verken snakk om klumseri eller slaps. Bare ordentlig god musikk!

Det som umiddelbart trollbinder med med musikken til Marit Larsen er hennes uredde evne til å prøve noe nytt ved å mikse ulike musikkinstrumenter og sjangre. Det er slike plater vi virkelig trenger. Det er plater som disse som har holdbarhet, blir uforglemmelige og får hedersplassen i platehylla.

«Inn kom lyset», er oversettelsen på navnet til den svevende introen, akkompagnert av nydelige klokkespill og en klimprende gitar. Dette i stor kontrast til det etterfølgende tittelsporet, som forøvrig er min store favoritt på plata. Her blir vi nedstrødd i glitter og ledes inn i en magisk fantasiverden av en låt som kunne gått ubemerket inn i hvilken som helst fortryllende Disney-film. Flott tekst har den også.

Like rundt hjørnet er førstesingelen «Don’t Save Me» som jeg nevnte innledningsvis. Som en overlykkelig hundevalp løper deg over ende, skyter denne triste gladlåten seg ut av høytalerne og okkuperer seierspallen som en av platens beste låter. Spørsmålet er bare om radiosingelen topper den øverste plassen, eller om den vil møte sine overmenn.

«Only A Fool» er en sterk kandidat, og svinger samtidig Marits country-fakter muntert på banen. En hvilken som helst gjeng av staute cowboyer hadde nok mer en gjerne danset linedance til denne sangen, kontrastfyllt blandet av strykere og munnspill.

Halvveis møter vi på en av platens ytterst få ballader. Den nydelige «Solid Ground» lager en naturlig stopp blant funky takter. En rolig pause der vi kan slappe av og puste ut blant pianotoner og harmoniske takter.

Da kommer motsetningene til sin rett i den melodisterke «This Time Tomorrow». Også her er det tydelig at Marit Larsen har latt seg inspirere av folk og country, og lever så absolutt opp til hennes egen karakteristikk av musikken sin som «popfolk».

Strykere, munnspill, enkelte pianostemmer og spisse gitarriff. Melodi, dype tekster og selvsagt en fortryllende vokal. Alt sammen fortsetter på «Recent Illusion», «The Sinking Game» og «Come Closer».

Vuggende midt mellom disse finner vi «To An End» hvor Marit har vært så heldig og fått med seg gitarmelankoliker Thom Hell. Sammen utgjør de to et utmerket duettpar som utvilsomt kan føyes til i rekkene av de virkelig vellykkede.

Helt til slutt avrundes det hele av den Björk-aktige «Poison Passion» som i likhet med resten av platen løftes av et knippe strykere. Disse har gjennom hele platen bidratt til å forsterke det dype og artistiske som bor inni Marit Larsen og nå også i denne fremragende debutplaten.

«Under The Surface» er utvilsomt noe av det bedre. Det skal heller ikke utelukkes at det er noe av det beste.

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS