Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Den Fabelaktige Amelie Fra Montmartre

Av og til føler jeg meg temmelig feilplassert på denne planeten. Heldigvis finnes det da mennesker som Jean-Pierre Jeunet som har evnen til å lage fantastiske filmer som Den Fabelaktige Amelie Fra Montmartre. Filmen fungerer som en døråpner til en fantasifull drømmeverden der jeg aldri har følt meg mer hjemme.

Fabuleux Destin d’Amélie Poulain, som er orginalnavnet, er en franskspråklig perle av et mesterverk som omhandler Amelie og hennes fantasifulle, og til tider ensomme liv. Hun vil alle godt, men har det dessverre ikke alltid så godt selv. «En ung, innadvent kvinne, innestengt i en drømmeverden» er et sitat fra filmens dystre deler. Men den har også sine morsomme sider.

Som for eksempel når det skjer litt host-host mellom to turtelduer som har motatt Amelies lykkespredning på caféen hvor hun jobber som servitrise. Da sitter vi som seere selvsagt ørlittegrann pinlig berørte foran skjermene våre, hvor vi også fryder oss over filmens ærlige og nærmest absurde forhold til det meste livet har å by på. Det livet har å tilby Amelie, altså, og hennes småvansker for å sosialisere seg etter en litt spesiell oppvekst.

I utgangspunktet vokser Amelie opp med sin far og mor. Faren er lege og viser sjelden sin kjære datter den fysiske kontakten hun trenger. Det er kun på de jevnlige legesjekkene at han berører henne, noe som resulterer i vill hjertebank hos Amelie i det spesielle øyeblikket. Dette oppfatter faren som en hjertefeil, og nekter dermed datteren skolegang og kontakt med jevnaldrende.

Da er det moren, en halvgal lærerinne, som sørger for hjemmeundervisning. Men allerede før vi har blitt ordentlig kjent med henne, forsvinner hun i en av filmens aller første scener etter den tragiske dødsulykken der hun får en selvmordskandidat i skallen. Amelie bor senere med sin far som sliter med å komme seg videre etter tapet av kona. Men lille Amelie vokser til og flytter ut, får jobb i caféen og danner sitt eget liv.

Å forme denne filmens videre handling til et fast, rundt referat og sparke det ut til alle dere der ute som ikke har sett filmen, er fryktelig vanskelig. Amelie Fra Montmartre er nemlig mer enn en film. Det er en opplevelse, og langt mer enn en konkret fortelling. Enkelte klipp og detaljer kan virke uforståelige ved første blikk, men sannheten er at de alle har en helt spesiell sammenheng som går rett inn i hjerterota. Spørsmålet er bare om man forstår dem, og hvordan man vil finne på å tyde dem.

Når det gjeldet det visuelle, er dét et kapittel for seg selv. Filmen er fotografert i et gult/grønt lys som skaper en helt unik stemning. Ja, det er faktisk som å være i en helt annen verden. Og nettopp denne visuelle følelsen bidrar sterkt med å skille denne fine, franske filmen ut fra mengden. Både når det gjelder sin karakteristiske filmmusikk av Yann Tiersen, og sine mange karakterer som hver og en har sine skjulte grunner for å ha dukket opp i den fabelaktige Amelies liv.

Banebrytende, kreativt, gjennomtenkt og vakkert. Eller kanskje bare fabelaktig!

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS