Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Innestengt

Den blå klarer seg. Den er ensom. Spiller musikk og lever sitt eget liv. Den er et blad, men kommer seg aldri videre, nettopp fordi den ikke er et blad, men en blomst med en stilk.

Har du lagt merke til at høsten er tiden når naturen tørker inn som en rosin? Den pakker sammen sakene sine mens vinden synger sin siste sang om skyenes planer for vinteren og solens dype livsfilosofier. På bakken foregår bladenes markering om at frihetens time har kommet og at trærne endelig har slippet taket. Nå kan bladene bestemme over seg selv. Og det gjør dem glade. Det gjør dem så glade at de forvandles til sprudlende fargeklatter som setter liv på den ellers så uttørkede høsten før vinden omsider blåser dem langt avsted. Langt avsted til et sted der ingen trær skal kunne holde dem tilbake og stoppe dem i å være like fargerike på utsiden som de føler seg på innsiden.

Bladene frykter trærne, men trærne holder dem fast. Du trodde kanskje de levde i harmonisk idyll – men nei. Trærne er bladenes overordnede. Er de ikke grønne nok får de svi, og det er det fullt og helt treets avgjørelse å ta. Dets brutale evne til å drepe deres inspirasjon til å sprudle av liv får det lekne aspeløvet til å skjelve som, ja – aspeløv. Bladene trives ikke med trærne. De liker å bestemme over seg selv. Og det får de muligheten til om høsten når trærne slipper taket før vinteren kommer, og bladene lar seg fly bort med vinden.

Høsten og vinden er flittige arbeidere i oppdraget om å bringe bladene til et fint sted etter en hard tid sammen med et dominerende tre. Nå har de nådd nok et stoppested, og de har gjort sin jobb. Bladene flyr fritt forbi de nakne trærne som pinlig berørte ikke lenger har så mye de skulle ha sagt.

Like ved trestammene strekker det seg en smal grusvei. Hun står og tar seg en røyk i enden. Som om det er rett før hun tipper av. Grusveien knetter når hun tråkker på den. Hun er rastløs og det knetter mye. Ansiktet vender mot en frodig, lillaskjærende eng et lite stykke unna hvor mengder av høstlyng vaier i vinden. Husveggen blir brukt til å lene seg på, og det slitte, hvitmalte treverket gremmes av den fæle stanken som ungjenta sprer rundt seg. Vinden blåser ikke i det, men stormer bort for å nynne noen rådgivende strofer til henne. Men hun er ikke til stede i høsten. Istedet sperrer hun naturen ute med en røyksky uten å oppfatte vindens luftige stemme som annet enn en småkald gufs. Hun trekker opp glidelåsen på jakken mens hun fortsetter å holde varmen ved å tråkke på den knettende grusveien. – Knett, knett, sier det i grusen. Prøver den også å fortelle henne noe?

På den andre siden av lyngen rusler Han omkring med nysgjerrighet i blikket. Rundt halsen har han kameraet sitt og er tydeligvis på utkikk etter noen flotte motiver for å foreviggjøre høststemningen som omgir han og henne i dette øyeblikket. En kreativ sjel på jakt, med andre ord. De to er som natt og dag.

Med ett hører han fengende rockemusikk og reagerer umiddelbart med et gisp før han spisser ørene for å finne ut hvor melodien kommer fra. Dette er ikke høstens musikk, men glade, beskymringsløse stemmer blant livlige toner uten noen som helst anelse om tid og sted fra et lite sted i lyngengen bak ham.

Han snur seg rundt og stivner i en konsentrert stilling mens øynene speider ut over det lillaglødende teppet som reflekteres i øynene hans. Han skimter noe blått blant lynghavet, og marsjerer målrettet inn i engen mens hans egne hjertebank høres ut som trommevirvler. Han er engstelig og redd, men nysgjerrig som han er, kan han ikke la en slik oppdagelse flakse forbi uundersøkt.

Med ett slutter beina å bringe kroppen fremover, og han stopper og ser ned, omkring seg i engen. ørene styrer letingen. øynene bare hjelper til. Selv har har han ingen form for bedømmingsevne i dette øyeblikket når vinden rufser ham lurt i håret som om den undervurderer ham som et barn. Som om vinden har gjemt den mystiske blå. Med vilje? Vinden tar en vending, og han blir stående å stirre i engen med sine to øyeepler struttende ut av hodet.

På enden av grusveien står hun fortsatt og sprer dårlige viberasjoner med en krympende røykpinne. Plutselig finner hun ut at noe er galt. – Hvor er lighteren min? Hun klapper på bukselommene over hele antrekket, og klapper stadig mer på potensielle oppbevaringssteder for den forsvunnede lighteren. Men til ingen nytte. Lighteren er ikke i noen lomme.

Videre undersøker hun grusen under seg, og begynner å rote i den med foten. Hun graver i den som i et kriminalavhør av steinsamfunnet på bakken. – De kunne jo tross alt vært potensielle bortførere av den forsvunnede enheten, grubler hun intenst, men heller ikke grusen har sett flammen på boks, og hun leter videre.

Med krum rygg ransaker hun gresset og veien videre bortover. Hvor hun går ser hun ikke, og heller ikke hvor hun er på vei. Det er da det skjer.

Et sammensurium av skrik og hyl bryter ut og hun retter seg opp igjen, glødende forskremt.
– Du har vel ikke sett en lighter?, spør hun fort etter sjokket. Hodet ned i engen.
Han svarer ikke. Derimot forsetter han stirringen ned, fullstendig lamslått. Han løfter blikket nølende opp, og det lander på henne med en tydelig utilpass respons.
– Eh… Hva er det du ser på? Slutt å se sånn på meg da! Slutt!, hyler hun glefsende.
Men han ser ikke på henne. Han snur blikket tilbake til engen. Fortsatt med samme ansiktsuttrykk og glødende øyne som gjenspeiler det blå som oppsiktsvekkende nok stirrer tilbake. Hennes blikk blir også inndratt. Og der står de tre og stirrer på hverandre.

– Jøss! Se på den da! En blå løvetann! Her?! Jøss… Jeg visste jo at sånne fantes… Jeg visste jo det, utbryter hun og bryter samtidig stirringens elektriske stemning.
– Mhm…, mumler han dypt. Så mye mening fra to så små stavelser. Vinden sukker av fryd og lytter villig videre:
– Hører du?, sier han og vender forbløffet det ene øret mot blomsten.
– Ja, er det mobilen din som ringer, eller? Du bør ta den, altså. Jeg må si at ringetonen din ikke er riktig hipp, altså.
Han ser på henne og får en rynke i pannen før han betatt stirrer ned igjen og prater videre. – Det er en løvetann! Den spiller musikk!
– Hah! Du kødder nå, ikke sant?, svarer hun overfladisk og blåser i luften. Hun bøyer seg ned både dypt og brått, helt til nesetuppen såvidt berører den blå veksten i lynghavet. – Hallooooooooo, gjomer det fra munnen hennes.
Musikken skrus ned.
– Halloooooo, svares det våkent fra den blå løvetannen i de lilla omgivelsene, og hun kvepper til.
– Hørte du det?, roper hun høylytt mens sjelens vinduer gjentar det muntlige budskapet.

Han, som hadde dempet sjokkblikket noen hakk, får igjen de faretruende øynene. Pusten trekkes dypt, og så spør han sjokkslagen, – Snakker den?
– Hva? Jo, jada. Var det noe?, sies det fra landskapets nedre del, og både han og hun bøyer seg ned på huk.
– Hvem er du?, kommer utålmodig det fra henne.
– Jeg er et blad…, svarer den blå løvetannen, usikker på om det var et slikt svar hun var ute etter.
Hun ser på han, og han ser på blomsten. Undrende, spørrende og svært forvirret legger han til, – Men du er jo en blå løvetann…
– Hva? Det er jeg vel ikke. Jeg er et blad. Vinden skal snart blåse meg langt av sted sammen med de andre bladene. Jeg har nemlig hatt et hardt år sammen med et bjørketre nedi veien her. Du kan tro jeg har slitt, men nå er det endelig over. Finito! Jeg pakker nå, prater løvetannen – kremt, bladet – muntert med en lys, høflig stemme som motsetter vindens uling i bakgrunnen.

Samtidig forbløffer det ham hvor menneskelig løvetannen uttrykker seg. Hvor levende den vaier i vinden. Og hvor ensomt den faktisk står i lyngengen med trøtt stilkholdning og annerledes utseende. Som om den ikke passer inn til tross for sin muntre personlighet.

Han stirrer igjen. Tomt foreløpig. Dette var for mange inntrykk. Men klok som han er, prøver han å unnfange en løsning ut ifra inntrykkene han nå har fått.
– Jeg tror du er innestengt, kommer det av han.
– Sludder! Jeg er fri som fuglen, svarer den blå motvillig, noe irritert over de to fra oven som ikke aner hva de snakker om. – De vet jo ikke hvordan det er å være et blad, tenker blomsten oppgitt. Men den blå sier det ikke. Snill og enkel som den er, legger den derimot til,
– Jeg klarer meg.

Og sånn går det. Den blå klarer seg. Den er ensom. Spiller musikk og lever sitt eget liv. Den er et blad, men kommer seg aldri videre, nettopp fordi den ikke er et blad, men en blomst med en stilk. Den henger fast. Den vaier i vinden, men vinden klarer ikke å rive den løs. Den trenger hjelp.

Spontant, rått og en smule ugjennomtenkt gjør hun det. Hun rekker hånda frem og drar opp hele blomsten. Hun drar opp hele blomsten med rota. Hele blomsten er ute av jorda, og vinden kiler den på tærne.

Tær?

Magiens øyeblikk har kommet og blomsten blir omdannet til et menneske. Et innestengt menneske. Et ekte menneske med hender og føtter. Sjelen hadde den nemlig alltid hatt.

Dette er min første norsktekst på videregående. Oppgaven var å skrive en tekst om tre personer som treffer hverandre i naturen om høsten. Jeg fikk 5 og dette er et lite utsnitt fra kommentaren: «Du har et poesiens talent. Bruk det!» Gjeeeevt…

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS