Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Hadet, ungdomsskolen

Så var det endelig over og ut for mine ni første år med utdanning. Det har vært slitsomt og kjedelig, blandet med et par gode, minneverdige øyeblikk som utvilsomt vil kile i bakhodet en liten stund inn i fremtiden. Ja, kanskje for resten av livet.

Men nå i slutten var det hovedsakelig det at jeg var drittlei av skolen som sto i fokus.

Jeg hadde grudd meg forferdelig til prøvemuntlig i engelsk, skrevet så det kimet i blekket på skriftlig eksamen i samme fag, og gitt alt i muntlig eksamen i: ja, i engelsk der og. Og det gikk strålende, men i ettertid var jeg bare utmattet, trøtt, og ville ta kvelden med det samme vekkerklokka ringte om morgenen.

Men opp måtte jeg. For rydding og diverse «chill»-aktiviteter gjensto på timeplanen. Deriblant kortspilling, chipsspising, bokvisking, tyggiskraping og en siste omhyggelig titt på den omtalte sekundviseren på kjøkkenklokka på veggen som vi hadde knyttet et nært forhold til gjennom søvndyssende skoletimer og uinteressante foredrag.

Men selv om gleden var stor når årets siste skoledag, torsdag 16. juni, nærmet seg med stormskritt, var det flere som begynte å få kalde føtter og grue seg til avslutningskvelden hvor de så for seg en tårevåt sammenkomst.

OG DET BLE DET.

Det startet vel egentlig ganske greit. Vi elever sto for det meste av underholdningen. Og selv fikk jeg faktisk lov til å spille en sang på piano for det oppmøtte publikummet. Det var gøy, det.

Likevel skulle det bli tristere. Vitnemålsutdelingen sto for tur, og klasser kom opp etter tur for å motta den etterlengtede konvolutten og motvillig gi rektor og klasseforstander en klem. Og ikke for å glemme – for å få en rose! Kveldens høydepunkt.

Uansett.
Vitnemålene var delt ut, og alle satt spredt i gymsalen blant trøtte foreldre da skrottene av en gjeng lærere trampet opp på scenen for å synge en sang. Og det var da det begynte. Du skjønner, de sang mye «øygard farveeel…» og sånn. Masse triste ord om «slutt» og «aldri» og «farvel», noe som må være noen av det norske språks mest tårefremkallende ord. Mikser man inn litt melankolske toner blir det heller ikke bedre. Så jeg sto og prøvde å ha en liten samtale inni meg selv.

– Tårer, ikke kom ut nå. Hold dere der. Ikke ut. Nei, nei! Slutt. Nei. NEEEI!… Men det var allerede gjort. Jeg var rørt til tårer, noe jeg aldri, og da mener jeg ALDRI, hadde trodd skulle skje når jeg skulle ta farvel med denne plassen.

Som en avrunding skulle alle klassene opp i klasserommene de hørte til i for et siste farvel med klasseforstandere og medelever. Og det ble ikke akkurat bedre, heller verre, og alt var bare fælt og trist.

Jeg forstår enda ikke hva som skjedde. Jeg likte jo ikke den plassen, en gang! Men avslutningsfesten fikk meg til å lure på om jeg gjorde det likevel… Kanskje langt, langt inni meg et sted. For øynene lyver aldri, det har jeg hørt.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS