Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia

Den grusomme flodbølgeulykken i Sørøst-Asia 2. juledag har så langt tatt over 123 000 menneskeliv og rammet både asiatere og turister. Nå bidrar hele verden med penger til helsevesenet, mat og oppbygging, og hjelpemannskaper leter febrilsk etter de savnede med usikker skjebne.
Hvorfor skjer sånne forferdelige ting?


Bildene er hentet fra VG.no

Det var nok flere av oss som holdt på å sette pinnekjøttet i vrangstrupen da julegleden brått ble avbrutt av den hjerteskjærende nyheten om at en grusom flodbølge, eller tsunami om du vil, hadde skylt inn over store områder av Sørøst-Asia.

Nå i julen er det høysesong på ferieøyer som Phi-Phi, Krabi og Phuket og over alt på de lange hvite strendene koser turistene seg i den tropiske solen. Når tørsten begynner å skrape i ganen er det ikke langt til nærmeste sjarmerende bungalowe på strandkanten hvor hyggelige thailendere gladelig serverer noe å slukke tørsten med eller noe å sette tennene i.

SÅ STERK VAR FLODBØLGEN

SE VIDEOER AV TSUNAMIEN

Hva var det som skjedde?

2. juledag, 26. desember, ble det registert et jorskjelv i Det indiske hav som målte så mye som 8,9 på Richters skala. Skalaen går til 12 og dette skjelvet er et av de sterkeste av sitt slag.

Når slike skjelv skjer langt nede på havbunnen blir de ofte bare registrert av forskerne. Men siden havområdet rundt Indonesia er så langgrunt, det betyr at det er ganske grunt helt fra stranda og utover, er dette området ekstra sårbart.

Grunnen til jordskjelvet var at to plater på havbunnen sprakk og forskjøv seg, noe som førte til at havet flyttet på seg og Tsunami-kjernen strømmet opp mellom platesprekkene og voldsomme vannmasser ble presset opp. Og så bar spetakkelet mot land på en bokstavelig talt vanvittig fart på ca 500 km/t.

Effekten av flodbølgen kan sammenlignes med å kaste en stein i vannet.

På vei inn mot land ble vannet grunnere og grunnere, og da de enorme kreftene bega seg innover mot land bremset fronten ned til en hastighet på ca 45 km/t. Dette førte til at «45 km/t-delen» ble tatt igjen av resten, noe som med andre ord vil si at bølgen vokste seg større og større til en stor 10 meter høy vegg av vann.

På kystlinjer som vender mot den sprukne havbunnplaten, forsvant vannet fra stranden ved en tilbaketrekning på 343 meter. Det som ofte skjer da er at folk løper ut i havet uten å skjønne at det kommer en tsunami.

Sterke krefter

Det er umulig for oss (iallefall jeg) som ikke har opplevd maken til naturkatastrofer å forestille seg noe slikt. Men det vi vet er at enorme krefter var i aksjon. Jordskjelvet hadde en energi som var 30000 – 40000 ganger større enn atombomben som ble sluppet over Hiroshima.

Da jeg var mindre badet jeg en gang i sjøen. Det kom mange fine små bølger og jeg var ganske nær land. Plutselig kom det en stor bølge, og den kom over meg og jeg ble «fanget» under bølgen. Det var skummelt.
Vannet presset meg helt ned til den grunne bunnen i noen sekunder, og selv om jeg prøvde å dytte meg opp klarte jeg det ikke.
Den lille, skumle opplevelsen var nær land og helt ufarlig. Og sammenlikner man den bølgen med den enorme tsunami-bølgen i Sørøst-Asia kan man kanskje få en liten anelse om hvor sterke krefter det egentlig var som herjet der nede.
Altså; Jeg ble redd av en liten ufarlig bølge. Hvor redd ble vel ikke folkene i Sørøst-Asia for den GIGANTISKE bølgen?

De omkomne
Totalt omkomne akkurat nå er ca. 123 477. Blant dem fryktes flere hundre nordmenn omkommet. Mange, mange mennesker er savnet, og etterhvert som dagene går og de savnede ikke blir funnet, frykter letemannskapene det verste.

Men mange savnede har også blitt funnet, og når familier og venner blir gjenforent igjen er det nok en uforglemmelig følelse som strømmer gjennom folkene nede i Sørøst-Asia. Det er lett å få en klump i halsen av både gledene og sorgene bølgekatastrofen har ført med seg.

Man sørger for de omkomne og gleder oss over de som klarte seg. Det må være utrolig lettende å være i live etter en sånn opplevelse.

Grusomt

Lik, lik, lik. Lik i badedrakt, flere lik.
Etter få dager begynte likstanken å bre seg utover det tidligere svært så idylliske ferieområdet. Men selv om solen ikke skinte i øynene til folk, sto fortsatt den runde, varme kulen på himmelen på og gjorde kjølelagere ekstra trengende. De pårørende ville jo finne igjen sine kjære blant tusenvis av de omkomne. Men det var ikke lett. For hver dag som gikk ble likene stadig mer ugjenkjennelige. Det ble umulig å se hudfarge og kjønn. Og så hadde de bare klærne å kjenne igjen på. Men de måtte skynde seg. Likene gikk i oppløsning.

Alle de blide ansiktene på de avbildede «Missing!»-plakatene, og alle de triste ordene, bildene av likene, og menneskene som har kommet helskinnet fra det men fortsatt har minnene de antageligvis kommer til å slite med lenge.

Tenk å være på juleferie. Hele familien eller en gjeng med gode venner ut på tur, og plutselig skjer noe sånn. Du ligger på stranden. Død. Rundt deg ligger andre døde. Noen ligger med avrevne armer og ben. Folk går rundt med plastikkbind foran munnen fordi du blir brutt ned av den grusomme solen. Du blir lagt i provisoriske pappkister mekket av fengselsfanger, hvis du i det hele tatt blir funnet vel og merke. Hjemme er folk redde for hva som har skjedd med deg. De har det så grusomt vondt, og du kan ikke gjøre noe, for du er død og ligger et sted og rotner uten at noen får vite det. Kanskje du ligger nedi havet. Dratt ut på sjøen av bølgen.

Det er så utrolig mye fælt som har skjedd. Og det kunne skjedd med hvem som helst. Med deg, med meg. Hvem som helst. Tenk på det.

Det var ikke mange som omkom av drukning i alt vannet, men slag mot murer, biler, bygninger eller ting som fløt i vannet. Folk holdt seg fast i palmetrær og klatret opp på tak og ventet i flere timer før de kunne komme ned igjen.

Jeg har vært der

I 2001 var jeg i Phuket i Thailand. Jeg og foreldrene mine var der på ferie.
Jeg var 11 år og lykkelig uvitende om at det var noe som kunne sprekke nede i sjøen og føre til en enorm bølge som kunne skylle meg og mine vekk.

Det var her jeg fikk inspirasjon til å begynne med Elefantzonen.com. Jeg var oppslukt av elefantene der nede. Og du skal ikke legge sjul på om de synes jeg var litt kul også når jeg kom og ga dem bananer.

Hotellet lå ikke langt fra sjøen. Der hotellrommene var var nok laget av noe litt mer solid enn resepsjon-delen som var tropisk og usolid. Men det var jo et hotell i Thailand. Det skulle være litt strå og litt halvveis ute og sånn. Men det spørs om det holdt en tsunami ute.

Bortenfor hotellet lå en gate med massevis av små butikker. Jeg husker vi gikk der ofte, og hver gang var det en selger der som hadde lært seg et skandinavisk uttrykk som han alltid sa. «Godag, godag», sa han. Men ble 26. desember en «god dag» for ham?

I strandbaren, som også var laget av bambus, strå eller noe lignende, sto en thailandsk dame som het Nam Nam (Ja, faktisk) og mikset og serverte drinker. Like ved gikk unge, fattige thailandske jenter og solgte blinkende blomster, plastikksmykker og ting vi egentlig hadde bruk for, men kjøpte likevel.

Tenk hvis dette er pinneved nå.

De gnir det inn

Nå går det ekstra nyhetssendinger fortløpende på TV2. Men de sier sjelden noe nytt. Bare det samme om og om igjen. De gnir det inn. Alt det vonde og alt det triste. Gnir det inn, dytter det på deg. Du SKAL bli lei deg, du skal bli trist.

Men, på en annen side:
Det er fint de viser at de bryr seg. Hundrevis av nordmenn kan være omkommet og det er landesorg.

Avisene har hatt flodbølgekatastrofen som hovedoppslag helt siden 2. juledag.

Det er så utrolig trist. Jeg håper ting vil gå bedre etter hvert for alle pårørende. Og til letemannskaper og andre som arbeider for ofrene i Sørøst-Asia nå – de gjør en nyttig og bra jobb.

Ulykken har kanskje vært grusom og tatt mange menneskeliv, men den har fått mennesker fra hele verden til å samarbeide og gjøre alt de kan for å skrape sammen store pengesummer til ofrene i Sørøst-Asia.
Snille mennesker.

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS