Det er første skoledag på Westerdals School of Communication. På døra står det «Vent her». Jeg har tenkt på denne morgenen mange ganger før. Datoen, klokkeslettet, datoen, datoen! — onsdag, 9, veien, gatene, minuttene. Hvor lang tid tar det å gå, eller skal jeg ta bussen? Hvilken buss skal jeg ta? Åja, den bussen, nei, jeg går heller, eller, tenk hvis det begynner å regne, hva skal jeg ha på meg?

Plutselig lå jeg der på puta, stirret på alarmen og ventet på at dagen skulle begynne. Den første skoledagen. På Westerdals! Les videre…

Hei, verden! Nå har jeg gått på Westerdals i 7 dager men likevel ikke blogget et ord. Bekymra? Neida — jeg har det superbra! Den siste uka har skribentene vært sammen med Film & TV og hatt intens skrivetrening i forskjellige varianter. Friskriving, dramaturgi og skildring av miljø og karakterer. Vi sitter og skriver i én time i strekk. Tastaturer som hamrer, tunge sukk, konsentrerte blikk. Etterpå går vi gjerne i grupper og babler i vei med folk vi ikke kjenner enda, men plutselig har vi delt noe ganske så intimt og personlig ved oss selv. Jeg har en følelse av at det er slik produktive, meningsfulle bekjentskaper blir til.

På mandag var det friskriving og jeg trodde hodet mitt skulle koke over og fingrene ramle av og trille bortover bordet til sidemannens store forskrekkelse etter 60 minutter med pennen konstant på papiret, ord og setninger som bykser fram ustanselig, med skaperen i fokus og korrekturleseren og kritikeren gjemt langt vekk. Les videre…

Kvelden før første skoledag er på en måte som nyttårsaften. Spenningen er eksplosjonene, mens du stirrer opp i det digre intet og lurer på hva som kommer etter dette.

Det er nyttårsfortsetter, slik det er nytt skoleårsfortsetter. Sånne ting som å bli flinkere, bli mer organisert, være på forskudd oftere enn på etterskudd, lære mer, skrive mer, være mer utadvendt, utfordre seg selv mer, prøve mer, gripe sjanser mer, gjør mer, huske mer og ta vare på mer. Øyeblikkene som du samler på i ditt mentale fotoalbum.

Snart begynner et nytt kapittel.

Men akkurat nå er du fortsatt på den siste siden i et kapittel som er i ferd med å ta slutt, og det er nesten sånn at du må gripe fast i en J for ikke å skli av i en voldsom fart, og du bykser bort til en T for å bruke den som paraply, mens du sakte daler vekk fra avsnittet og ned i det tomme, blanke ingentinget som starter der dette avsnittet slutter.

Vi er på Bislett i Oslo en dag i juli, og det er her den åpenbarer seg foran oss: The Laundromat Café. Gjennom vinduet kan man se rekker med bøker og mørkebrune trevegger, blomstrete tapeter og retro lenestoler. Alt det som jeg ikke kunne tenke meg å ha hjemme, men som jeg veldig gjerne omgis av en stund på kafé. Det er vanligvis masse folk her, og de fleste spiser et eller annet. Noen har en hjemmelaget burger foran seg, med stekte poteter og masse tilbehør, andre spiser en italiensk pizza, med eller uten en øl ved siden av, noen har kanskje en iste.

Dette er et interessant sted ved første øyekast. Jeg liker den uformelle, men helhjertede stilen, og begynner plutselig å lure: Hvorfor har jeg ikke lagt merke til The Laundromat Café før nå? Så jeg bruker Twitter til å spørre om noen vet om dette stedet, og det viser seg at kaféen bare har eksistert i noen få måneder. Les videre…

Jeg fant denne smarte videoen en gang via en designblogg, og det fikk meg til å tenke på miljøet.

Dette er DBA-pennen, den eneste 98 % biologisk nedbrytbare pennen i verden. Den er også den eneste pennen som bruker blekk bestående av enkle, miljøvennlige ingredienser. Pennen blir produsert på en fabrikk drevet av vindkraft i USA, og er blitt designet som et smart alternativ til de giftige pennene vi bruker nesten hver dag, står det på nettsidene til det New York-baserte firmaet DBA. Les videre…