Jeg har fått en idé til noe jeg vil gjøre neste år. Det er noe jeg må lage, og så må jeg putte det i en konvolutt og sende det et sted. Så får jeg kanskje være med når det begynner til høsten. Kanskje ikke. Men da finner jeg heller på noe annet. Jeg lurer på om jeg bare skal si det, eller om jeg skal vente til det blir noe av. Det er alltid forbedringspotensiale i min verden. Så snart en gammel idé er uinteressant, popper det opp en ny som jeg løper etter. Jeg vet det er en illusjon og at jeg forventer for mye. Men jeg tror det er en bra ting, selv om det gjør meg litt ko-ko. Jeg er jo en sånn som skriver, uansett, og slik har det alltid vært, og det er så godt å vite hva man skal, selv når man tar en pause fra å tenke på det, selv når man nærmest ignorerer det, da er det der fortsatt, når du snur deg tilbake igjen for å se om det fortsatt er der, og det er der, nesten enda mer enn før. Vi er sinte og ivrige kontrollfriker, og vi elsker våre sorger like mye som vi elsker å se tankene våre bli realisert. Jeg poster gjerne en konvolutt, og jeg er ikke redd, for jeg er ikke usikker. Kanskje fordi jeg faktisk er vant til å få det akkurat som jeg vil, og jeg kunne kanskje trengt å få meg en på trynet, en «skjerp deg, du suger», for det kan være en bra ting. Så blir det enten dét, eller så blir det det andre. For jeg vet hva jeg kan. Og da elsker jeg konkurranse. Særlig når prisen er noe som mange vil ha, og når noen som har peiling skal bestemme hvem som får være med. Men så er det ikke kult å servere hele seg selv på et sølvfat heller, da. Så det får forbli en hemmelighet — inntil videre.

Ok, tenk deg et skip. Det heter Theseus og det seiler på mange ferder over havet, over tang og tare, i regn og stri storm. Derfor må det til at noen deler byttes ut av og til. Del etter del blir slitt og byttes ut med en tilsvarende ny. Til slutt består Theseus av bare utbyttede deler. De originale delene putter vi i rommet på bunnen av skipet. Seiler vi nå med det samme skipet som vi opprinnelig forlot havna med, eller har skipet Theseus sakte men sikkert opphørt å eksistere og istedet etterlatt oss med et skip som egentlig er et annet?

Nå blir det ordentlig spennende, for tenk deg at noen tar opp de gamle delene fra bunnen av skipet og gjenoppbygger det opprinnelige skipet av dem. Blir dette skipet så det originale skipet, eller et det et helt nytt skip?

Å si at både det gjenoppbyggede skipet, og skipet av utbyttede deler er Theseus, vil være en selvmotsigelse. Ingenting kan være to ting på samme tid.

Jeg tenker at vi på en måte et slikt skip vi også. Du består av celler, og hele tiden mens du eksisterer, er det celler i deg som forsvinner og nye som blir til. Vi mister hår og hud og alt byttes ut uten at vi slutter å eksistere. Men hva er det med oss som gjør oss til oss, hvis delene vi består av byttes ut hele tiden? Det må jo bety at vi er noen nye hvert øyeblikk. Er det hukommelsen, personligheten, hva er det som gjør oss til oss, noe som bare kan være her og nå …? Det er ting for lenge siden som vi ikke husker lenger, men andre husker at vi eksisterte der. For eksempel den dagen vi ble født. Derfor antar vi at vi var der, og at vi var oss, selv om vi verken husker det, eller besto av de samme delene som vi gjør nå …

Nå kan vi jo ikke møte våre fortidige og fremtidige jeg, og derfor er det lett å si at det som er meg er det jeg er nå, fordi det som er nå er nå – og det forandrer seg hele tiden – nå! … nå!. Men hva med skipet? Kan et skip være to skip på en og samme tid? Hvis ikke — hvilket skip er det originale skipet «Theseus»?

Og forresten, en absurd tanke: Tenk hvis alle cellene dine som bare forsvinner og blir erstattet med nye, tenk hvis alle de ble lagret et sted, kanskje i en annen verden, og ble bygget sammen igjen, til en ny deg … da — hva?

Det som er så spesielt med filmer om legender, er at de begynner med slutten, og den har du. «La Vie en Rose» om Edith Piaf, «Walk the Line» om Johnny Cash og nå «Nowhere Boy» om John Lennon. Du vet jo hvordan det gikk med dem til slutt. Slike felles utganspunkt får stjernene til å komme enda litt nærmere i spillefilmene. Da kan det enkleste grep plutselig få tyngde helt ut av ingenting. Som når vår hovedperson John Lennon treffer 15-åringen som er så god på gitar, og du vet allerede at dette er starten på noe stort.

Vi er på Gimle Kino på Frogner, sikkert landets flotteste. I anledning Gimle Filmfest er Thom Hell der og spiller tre sanger før filmen, blant andre «Over You» fra det nye albumet som kommer i begynnelsen av mars, og for anledningen «Working Class Hero», og det er så fint at man nesten blir svimmel.

Jeg har vært fascinert av John Lennon en stund, og har alltid likt Beatles. Jeg liker å lese om livet hans, interessene, og se på gamle intervjuer på YouTube. Hvordan var han? Hvordan snakket han? Hva snakket han om? John Lennon drev ikke bare med musikk, han var også interessert i kunst og tegnet selv i sin særegne stil, slike detaljer ser vi også glimt av i filmen.

Han vokste opp med mye turbulens i familielivet sitt, noe man også har hørt i mange av tekstene hans. Faren kjente han aldri, og med en ustabil mor med en ny familie, vokser han opp hos sin strenge tante og hennes mann. Han har et godt forhold til onkelen sin, men når han dør faller alt sammen, og savnet etter en identitet blir ekstra stort. Det går opp for den unge John Lennon at han egentlig ikke hører til noe sted. Tittelen kommer fra Beatles-sangen «Nowhere Man» fra albumet Rubber Soul (1966), og her passer den perfekt.

I rollen som John Lennon ser vi skuespilleren Aaron Johnson. Han er bare 19 år, men har allerede rukket å spille i en del filmer. Her gjør han det utrolig bra som en ung og begavet, temperamentsfull John Lennon. En fryd å se på!

Det er rart når filmen slutter, og du ikke trenger å spekulere i hva som kanskje vil komme til å skje med denne karakteren. For det har allerede vært åpenbart i over tretti år, da Lennons liv endte i 1980. Det er en motsatt-kronologisk rekkefølge som får fakta til å føles som fiksjon. En følsom, underholdende og interessant film.

Jeg har helt mistet tråden og tenker aldri på å skrive lenger. Jeg tenker på å lese, og jeg tenker på hvordan jeg skal gjøre andre blogger fine & funksjonelle. Det er så mye å gjøre at det føles som om jeg driver mitt eget bittelille reklamebyrå, men jeg gjør det likevel fordi det er så gøy, og fordi jeg lærer så mye av det og finner ut av ting. Nyttige ting, som folk bruker og trenger — for i dag må alle blogge for å nå ut der, bedrifter som privatpersoner. Og for å gjøre det bra må du få orden på det tekniske. Og det fikser jeg.

Men en annen ting jeg liksom også må fikse er disse studiene da. Første semester var en litt småforvirra greie. Men ved årsskiftet mobiliserte jeg meg med et utvalg fargepenner, en fin perm å sette mine fargerike notater i, og en plan.

Jeg elsker å jobbe med design og finne ut av ting på egen hånd, og endelig har jeg begynt å oppdage ting på lesesalen også. For de som har fulgt med på det jeg blogger om studiene mine så var jeg ganske så lost det første semesteret. Dette er hva jeg skrev den gang:

For å være ærlig har det vært utrolig kjedelig. Ja, filosofi, ordet som betydde liv og regnbuer og sommerfugler, det gir meg nå assosiasjoner til noe klamt og rart med liten skrift. Undervisningen er ikke givende og inspirerende. Den er hypnotiserende og den tar knekken på deg. Så har jeg kanskje forventet at den skulle være forlokkende og tiltrekkende, sensuell og uimotståelig, men faktum er at du må angripe den. Filosofien altså. Jeg hadde en visjon at vi liksom var venner, men du må ha en strategi, du må se på det som en kamp. Jeg hadde fullstendig misforstått. Mine tanker er et helt annet sted. (Jeg er en kålrabi, 11. januar 2010)

Jepp. Men i forrige uke var jeg faktisk på lesesalen tre dager på rad og leste i fire timer hver gang, og jeg har aldri lest så mye i hele mitt liv. Jeg noterer småting i margene med en blyant, og noen ganger smiler jeg faktisk for meg selv fordi det er så smart og morsomt det som Locke eller Descartes skrev en gang for hundre år siden om substanser. Da er det mye mer tiltalende å gå på forlesning også. Så enkelt som det.

Les.

Og så ruller hjulene og du er i gang.

Og forresten — jeg liker meg så utrolig godt i Georg Sverdrups hus på Blindern. Leseplassene der er helt nydelige. Benkene er kjempebreie, og de grønne lampene er så fine, det er nesten mer vindu enn det er vegg, og man kan se ut på snøstormen og alle som kaver seg gjennom den mens man drømmer om vår og … nei, blikket i boka.

Men vet du hva, det er faktisk ikke så verst det heller.

Men det jeg egentlig skulle fortelle deg i dag, kjære leser, er hva jeg egentlig studerer dette semesteret. Jeg er fortsatt en sånn filosofi- og idéhistorie-person. Men denne gangen har jeg valgt noen emner utenfor den anbefalte studieoppbygningen. De oransje emnene er obligatoriske, men jeg visste at jeg ikke orket mer logikk enda. Jeg kan ikke velge det bort, men jeg kan utsette det litt, så det gjør jeg.

Men før eller siden må man også ta disse 40-gruppene, som er et utvalg støtteemner du kan velge fra som er i slekt med den studieretningen du hører til. Siden jeg savnet noe litt mer konkret og håndfast i tillegg til den super-abstrakte filosofien, tar jeg derfor Innføring i kunsthistorie. Vi hadde kunsthistorie da jeg gikk på Medier og kommunikasjon på videregående også, og jeg fryder meg stort når jeg kjenner igjen navn på klassiske søyler fra Romerriket og den greske antikken — nemlig ionisk & dorisk. Hva jeg skal bruke det til? Har ikke peiling.

Neste emne har jeg tatt fra 2000-emner i Filosofi, som er fordypningsemner. Det står egentlig at alle emner på 1000-nivå bør avlegges før man tar opp emner på 2000-nivå. Men på emnet står det samtidig at du ikke trenger noen forkunnskaper, så jeg prøver meg. Og det 2000-emnet jeg har begynt på er Fargefilosofi! Du vet, sånn at jeg kan bli en skikkelig hardcore grafisk designer.

Til slutt tar jeg ett av de obligatoriske filosofi-emnene, nemlig Metafysikk og bevissthetsfilosofi. Og det er faktisk helt utrolig spennende og interessant, så lenge man leser det man skal. Det handler om substanser, utstrekning, tid og rom. Neste del av semesteret skal handle om bevissthetsfilosofi, men det har jeg ikke rukket å tenke på ennå.

Høres det kjekt ut, eller? Det er superduperstressende, men jeg håper det vil gjøre meg klok (og lykkelig, såklart. Det siste er viktigst).