I fjor på denne tiden bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å blogge hver dag i et år. Det har vært en deadline kl. 00:00 hver dag i 365 dager. Jeg har hatt én ramme: Hver dag skulle det være noe som ga meg en følelse av at dette stemmer, på en eller annen måte: Dette sier noe om meg, min smak, eller noe om hvordan jeg føler meg akkurat i dag. Nå som jeg har kommet inn i en slags rytme, blir det rart å våkne i morgen tidlig og tenke: «I dag skal jeg ikke blogge». Og kanskje ikke dagen etter det heller.

Jeg startet denne bloggen da jeg var 12 år, og i 2012 blir jeg 23. I januar er det 10-års-jubileum. Jeg har tenkt på det mange ganger: Hvor lenge skal dette vare? Og i desember fant jeg ut at et helt år med blogging kanskje er en fin måte å avslutte det på.

I 2011 fant jeg ut hvordan det er å blogge hver dag. Og i 2012 vil jeg prøve å finne ut hvordan det er å skrive uten å legge det ut på Internett. Det er ganske rart. Jeg har jo aldri gjort det før.

Dette er nesten som i en romantisk komedie, der noen gjør det slutt etter lang tid, fordi: «Where is this all going?» Jeg har fått kjempemange idéer gjennom å skrive denne bloggen, og særlig gjennom det siste året. Men man forandrer seg, og vokser fra ting. Nå er det på tide å gå videre.

Kanskje vi sees i en annen blogg et sted, eller kanskje vi sees på papir. (Eller lesebrett). Håper dere vil bla dere gjennom innleggene i arkivet, som dere finner i navigasjonen til venstre. Jeg har lagt ned mye kjærlighet i dem.

Godt nyttår og takk!

Jeg har akkurat blitt introdusert for denne TV-serien — Felicity. Det handler om en jente som reiser til New York for å begynne å studere. Serien er på 4 sesonger, og gikk fra 1998 til 2002. Jeg har bare sett 8 episoder så langt, så hvis du fortsetter å lese dette innlegget kommer du ikke til å få avslørt mer enn noe av det som skjer i pilotepisoden.

Personen som introduserte meg for Felicity har forresten gitt meg «streng beskjed» om ikke å gjøre research på serien, slik at spenningen skal være intakt. Alt, og alt for mye, kan finnes ut av gjennom et google-søk. Så hvis du også blir nysgjerrig på denne serien, må jeg gi det rådet videre.

Det hele starter like etter avslutningssermonien på videregående. Felicity spør Ben, en klassekamerat som hun er forelska i, om han vil signere årboken hennes. Dette skriver han:

Dear Felicity,

Here it goes. I’ve watched you for four years. Always wondered what you were like… what was going on in your mind all the time that you were so quiet, just thinking, drawing in your notebook. I should have just asked you, but I never asked you. So now, four years later, I don’t even know you, but I admire you. Well, this makes me sound crazy, but I’m okay with that. So take care of yourself.

Love, Ben
P.S. I would have said «keep in touch», but unfortunately we never were in touch.

Det han skriver får Felicity til å forandre utdanningsplanene sine fullstendig. Hun bestemmer seg for å begynne på samme universitet som ham i New York istedet for Stanford University som egentlig var planen.

Felicity: So, basically I’ve given up everything my parents ever planned for me, everything I ever expected…all for a boy I don’t even know.

Ordet felicity blir definert som «intense happiness», men også «the ability to find appropriate expression for one’s thoughts». Sånn sett passer det veldig godt at en rød tråd gjennom serien er en båndopptaker. I den forteller Felicity om små og store ting som skjer i livet hennes. Kassettene sender hun til Sally, en gammel venn. Henne ser vi aldri noe til, vi bare hører svarene hennes — de brukes som avrunding i mange av episodene.

Jeg har en stor svakhet for kjærlighetshistorier, pinlige øyeblikk, litt drama, ja, ikke på en sånn såpeopera-aktig måte, såklart … Men på en fin, bra, spennende måte. Jeg liker følelser. Så jeg liker dette: Du vet — hverdager, å gjøre ting for første gang, noe nytt, å føle seg lost, en hovedperson som alt skjærer seg for, livsvisdom i form av en kassett, og: New York. I tillegg er det såklart et pluss å kunne føle at en kjenner seg igjen. Når Ben sier, «You know what? Not everybody’s like you. All right? Crazy sensitive, and always judging everybody.» Da tenker jeg, ja, wow, det kunne faktisk også blitt sagt om meg.

May your coming year be filled with magic and dreams and good madness. I hope you read some fine books and kiss someone who thinks you’re wonderful, and don’t forget to make some art — write or draw or build or sing or live as only you can. And I hope, somewhere in the next year, you surprise yourself.

— Neil Gaiman via Bookmania

Foto: t-miki via Flickr & CC BY-ND 2.0.

my cats

I know. I know.
they are limited, have different
needs and
concerns.

but I watch and learn from them.
I like the little they know,
which is so
much.

they complain but never
worry,
they walk with a surprising dignity.
they sleep with a direct simplicity that
humans just can’t
understand.

their eyes are more
beautiful than our eyes.
and they can sleep 20 hours
a day
without
hesitation or
remorse.

when I am feeling
low
all I have to do is
watch my cats
and my
courage
returns.

I study these
creatures.

they are my
teachers.

— Charles Bukowski

Når jula er over er det på tide å begynne å tenke på nyttår. Nyttår er tiden for blanke ark, store planer, optimistiske tanker. I år har jeg hatt en plan om å blogge hver dag i et år, og nå begynner vi å nærme oss målstreken — men ikke helt enda. Noen ganger drømmer jeg at jeg har glemt å blogge. Den følelsen. Det er litt ubehagelig. Men kanskje er det nettopp fordi det har skjedd i en drøm, at det ikke har skjedd i virkeligheten.

Etter nyttår har jeg ikke tenkt å blogge hver dag (bare av og til) — da skal jeg finne på et eller annet nytt prosjekt. Hva det blir, og om det skal være daglig, ukentlig, eller kanskje bare månedlig vet jeg ikke enda. Jeg lurer også på om jeg skal fortelle om det til noen, eller om det å fortelle om det ødelegger motivasjonen, og det heller er best å holde det hemmelig. Det er gøy å vise prosessen mens man er oppi den selv, og det skaper også litt ekstra press som jeg tror er bra. Men det er også spennende å tenke på det å lage noe i all hemmelighet og vise det fram helt plutselig, ved slutten av et fremtidig år. Det er en ting jeg liker.

The best moments in reading are when you come across something – a thought, a feeling, a way of looking at things – which you had thought special and particular to you. And now, here it is, set down by someone else, a person you have never met, someone even who is long dead. And it is as if a hand has come out, and taken yours.

— Alan Bennett

Jeg så denne filmen her om dagen, og lo så tårene sprutet i alle retninger! Rio (2011) handler om den kultivert papegøyen Blu som må reise til Rio for å redde arten sin. Egentlig ferdes Blue helst i bokhandelen hvor han driver med mennesketing, og han kan ikke fly. Men nå blir han nødt til å bli kjent med denne ville, eksotiske papegøyejenta og sjarmere henne. Det som i hvert fall er sikkert, er at han sjarmerte meg! Morsom, spennende og kjempesøt!