.

Check me out, jeg har foten på ryggen!

Bloggen Charlotte Larsen har forresten en fotokonkurranse med temaet «Liv».

Jeg fant denne hos Snasent og måtte bare sende den videre. Dette er en video av Jeff Desom, laget av gamle fotografier og postkort av New York fra begynnelsen av 1900-tallet. Dere husker hvor fascinert jeg er av New York? Jeg får frysninger. Musikken er laget av Hauschka. Nydelig bakgrunnsmusikk og fin å skrive til.

Hauschka – Morgenrot fra Jeff Desom på Vimeo.

Information Architects har en post om lesbarhet på nett. Den er verdt å lese for alle som publiserer bokstaver på internett, men spesielt de som publiserer lange tekster. Da jeg leste den for første gang gikk et stort lys opp for meg. Kanskje du også kan få deg en aha-opplevelse?

1. Finn en bok.
2. Finn en nesten hvilken som helst blogg på nettet.
3. Åpne boka på en side med mye tekst.
4. Hold den opp ved siden av skjermen.
5. Still deg spørsmålet: Hvorfor er teksten på skjermen så fryktelig liten?

Vi er vant til at tekst på nett blir smått. Men hvorfor er vi egentlig det? Det trenger ikke være sånn. Det kan fungere på trykk, men på skjerm blir alt mye mindre. En fin, skumrende boks av tekst som passer inn i helheten. Men hvor lett er det å konsentrere seg om informasjonen som står der? Slutt å gni nesa mot skjermen! Med skjermoppløsning på 1680 x 1050 er det på tide å dra lesbarheten med i omveltningen.

I dag har jeg laget ferdig det nye designet for En kaffebønnes sammensurium. Bloggeren Elisabeth var trøtt og lei av å ha en blogg som ser ut som alle andres. Hun hadde tre ønsker (akkurat som Askepott!): Kaffe, notatbok og bedre lesbarhet. 24 timer senere er den nye looken lansert!

Jeg lagde ny grafikk med kaffebønner, brushes fra nyssi @ Deviantart og bilder hun selv hadde tatt av skrivemaskinen sin. Hun fikk også en ny CSS-stil med seriff-skrift og god linjeavstand. Noen steder la jeg inn Courier (også kjent som «skrivemaskin-skrift») for å få frem følelsen av den antikke skrivemaskinen fra 60-tallet som hun eier og faktisk skriver på av og til for å sette fantasien i sving.

Responsen hittil har bare vært positiv. De fleste sier til Elisabeth at «Det nye designet var veldig deg». Og det er jammen fint å høre!

På fredag ble jeg forresten nevnt hos Snasent.no for det nye designet på min egen blogg. Tusen takk, folkens!

For en stund siden leste jeg ferdig «Eat, Pray Love» av Elizabeth Gilbert. Første gang jeg hørte om denne forfatteren var gjennom TED.com der hun holdt et fantastisk foredrag om sitt nye syn på det kreative mennesket.

Elizabeth Gilbert forteller med stor innlevelse, og med humor og selvironi. Det er godt å høre henne fortelle. Så da jeg oppdaget at hun hadde skrevet en selvbiografisk roman som het «Eat, Pray, Love» var det bare å begynne.

Elizabeth Gilbert var i begynnelsen av trettiårene, gift, og nå var det meningen at de skulle prøve å få barn. Men istedet for å være lykkelig, lå hun på gulvet på badet og gråt tunge tårer midt på natten.

Hva var det hun lengtet etter? Hvorfor klarte hun ikke å være lykkelig i et liv som andre ville drømt om?

Etter perioder med depresjon og en vond skilsmisse legger hun ut på en reise til Italia, India og Indonesia. Hun trengte å finne det som alle reisemålene begynner på. «I». Jeg-et. Og det høres jo like cheesy ut pizzatoppingen i Roma. Men når jeg tenker tilbake på hva jeg har lest, er det ikke som om jeg har lest det overhodet: Jeg har reist jeg også.

De siste dagene har jeg jobbet ganske heftig med det nye designet på bloggen min. Jeg har stirret i timesvis og fordypet meg i CSS-koder og eple+Z. Det er helt utrolig hvor mye man finner ut av når man har ferie og kan sitte og prøve og feile i ro og mak. Å, som jeg har gledet meg til å vise hva jeg har jobbet med!

Jeg har tatt utgangspunkt i 5thirtyone sitt Grid Focus-theme, men nå ligner det ikke særlig mye på utgangspunktet. Jeg har flyttet, fjernet og lagt til koder og min egen grafikk. Er det blitt min kode nå? Den er nemlig skikkelig rotete, så jeg vet ikke om det er så mye å skryte av. Men den funker! Og det er jo det viktigste. (Håper det ser greit ut hos dere med Windows også, alt er i hvert fall OK hos meg her på Macen med Firefox, Opera og Safari).

Denne gangen har jeg fokusert på luft og lesbarhet. Jeg fikk veldig mange fine komplimenter for det forrige designet (tusen takk!), men i det siste har jeg hatt en følelse av at det var på tide å gi bloggen et løft. Med den typen blogg som jeg har — stappfull av tekst, avsnitt etter avsnitt — er det ingenting som er mer befriende for en stakkars leser enn en skikkelig 16px-seriffont og gode marger. La oss nå ta litt vare på synet vårt. Synes du ikke?

Nå er jeg bare veldig spent på hva du synes! Og her snakker vi stream of consciousness-kritikk! La hver tanke havne i kommentarfeltet, men sørg nå inderlig for å sende med den et skikkelig argument oppi ryggsekken sin. Så er det bare å si: Velkommen skal du være! Og hvis det er noe du lurer på er det selvfølgelig bare å spørre. Jeg kommer sikkert til å fikse noen detaljer innimellom, gjerne etter innspill fra deg.

Nattoget kjører gjennom mørket. Utenfor er det eventyrlandskap. Mektige trær og kratt med troll under. På plastikken står det «Hvil deg litt, mens du reiser gjennom natten». Fullt av sovende mennesker som drømmer seg frem til et annet sted. De fleste har nå latt øyelokkene falle. Gjennom hele landet, gjennom hele natten hviler hundrevis av sukkende, mumlende og snorkende mennesker på ett og samme tog. Men månen følger alltid med. Den skinner like sterkt som skjermen på iPoden min, hvor Tore Renberg leser «Charlotte Isabel Hansen». Jeg er under et teppe, og ved siden av meg myser Forfattercoatchen, min fremtidige samboer, som har et ærend i Oslo neste morgen. Samme kveld skal vi reise hjem.

Oslo har ting som Stavanger ikke har. Trikk, T-bane, Tanum. Filosofistudium. Og nå er det bare litt over to måneder igjen.

Jeg har alltid hatt et romantisert forhold til filosofistudiet. Det var ikke før et par uker siden, da jeg traff en leser på en kafé i Stavanger og vi snakket om filosofi, psykologi, personlighetstyper og kunsten å studere alle disse tingene, at det gikk opp for meg at jeg kanskje ikke passer så godt til å studere filosofi likevel.

Woody Allen er så utrolig smart. Jeg har akkurat sett «Vicky Cristina Barcelona», og ikke bare er den full av praktfulle bilder. Det er Den Perfekte Historie! Sånt blir jeg veldig fascinet av.

Den første Woody Allen-filmen jeg så var Manhattan. Det var en helt annen tid, et helt annet sted, men likevel merker selv en fersking som meg at det er noe felles med alle Woody Allen sine filmer. Som om de har skjønt noe mer. Om mennesker. Eller om hvordan man forteller historier om mennesker og alt det kompliserte som foregår i knållene våre. Særlig kunstnersinn. På en måte som er morsom.

Men likevel dypt alvorlig.

«Vicky Cristina Barcelona» handler om to venninner som reiser til Barcelona og blir forført av en spansk kunstner, Juan Antonio (Javier Bardem), som vil invitere dem begge med seg hjem.

De to venninnene er av to helt forskjellige gemytt. Cristina (Scarlett Johanson) er frigjort og nysgjerrig. Hun vil mer enn gjerne undersøke hvor skjebnen kan lede henne. Vicky (Rebecca Hall) derimot er åpenbart streng og avvisende, og hun vil i hvert fall ikke være med en slik fremmed, spansk, kunstnerslask hjem og hvem-han-nå-enn innbiller seg å være den arrogante slasken! Men det som er sannheten er at hun kanskje har mer lyst enn de begge har til sammen. Ikke på en cheesy opplagt måte. Konflikten får på den måten ekstra mange lag.

Når Cristina blir matforgiftet, faller Vicky for Juan Antonio mot alle odds og de tilbringer en natt sammen. Men det får Cristina aldri vite. Når Vicky gifter seg med han hun egentlig hadde vært forlovet med helt fra starten, flytter Cristina sammen med Juan Antonio. Vicky føler hun har begått verdens største feil.

Når i tillegg Juan Antonios eks-kone Maria Elena (Penélope Cruz) flytter inn for å komme seg etter en eksistensiell krise, blir alt snudd på hodet. Først er det hat, men så blir Cristina «den nyansen du tilsetter for å gjøre en farge perfekt». Men fargen falmer og Juan Antonio går tilbake til prektige Vicky, som ikke er så prektig likevel, og det er skikkelig fascinerende å se alle disse forviklingene og intrigene utvikre seg, lag på lag, i vakre landskaper. Bildene og stemningen er faktisk helt nydelig.

Café Bakeriet har en underlig – men interessant – markedsføringsstrategi. Nå har de en kampanje som gir deg 2X pengene tilbake om du ikke elsker cookiesene deres.

Jeg var i butikken og handlet slike sunne ting som fisk og agurk da jeg plutselig ble ledet inn i fristelse:

«Elsk meg eller få 2X pengene tilbake!»
Ta vare på kvitteringen og produktemballasjen. Gå inn på www.cafebakeriet.no og følg instruksene videre. Mrk. Kun én innsending pr. husstand.

Dette måtte enten bety galskap eller noe genialt.

Noen ganger skjer det aldri, andre ganger skjer det faktisk både titt og ofte. Noen linker til meg i bloggpostene sine, og det gjør meg så glad! Tenk å være så heldig å ha muligheten til å inspirere! Da da Elisabeth Iskrem blogget om å samarbeide med kreativiteten sin, linket hun til Elizabeth Gilbert-posten min. Frøken Makeløs ga meg æren for å ha tipset om en personlighetstest (som jeg underlig nok ikke kan huske å ha hørt om selv en gang, men det er en helt annen historie).

I dag har Lisa på loffen en koselig notatbokpost hvor hun nevner posten min om Moleskines billige kusine. Det får meg til å tenke på at jeg ikke skriver så mye i mine egne notatbøker lenger. Jeg sender notater til meg selv på mail. Den romantiske tanken om notatet som noe mer enn et forbruksverktøy har gjemt seg langt bak i tankerekken. Notater skribles, krølles og kastes som små lapper eller digitale filer i papirkurven. Og vet du hva? Det føles faktisk helt befriende!

Notatbøker derimot, de kaster man ikke uten videre. Å bla tilbake i gamle notater er nostalgisk og spennende. Det kan faktisk være lærerikt og berikende også. Men skal du beholde dem for alltid? Kan du? Eller, kan du la være? Hva skjer når de hoper seg opp? Over, rundt, omkring deg, tenk å gå seg vill i en labyrint av sine egne notatbøker! Støv, støv, … a… a…. astjo! Alle som er fascinerte av det som skjer mellom pennen og papiret kan rammes av dette dilemmaet. Hvordan blir du kvitt dem til slutt? Hvordan kaster du en notatbok i bosset?