Det forundrer meg når folk som skal studere til høsten vektlegger HVOR de skal studere og ikke HVA de skal studere. Jeg synes også det er besynderlig når noen sier at «på fritiden driver jeg ikke med stort,» eller «til høsten har jeg ingen planer.» Jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg hvor mye interessant det går an å interessere seg for og hvor fantastisk underlig og spennende verden er! «Jeg er interessert i VERDEN!» Det er klart. Jeg blir yr av glede av å tenke på filosofi!

Til høsten skal jeg imidlertid jobbe som en hobbyfilosoferende mediegrafiker-lærling, og dermed ikke studere helt enda (selv om jeg besto matteeksamen og har fått fullverdig studiekompetanse - hurra!) MEN jeg må fortelle deg her og nå, at innerst inne begynner jeg å kjenne en filosofistudent som virkelig begynner å klø…

I den forbindelse googlet jeg «om å studere filosofi,» bare for å sjekke… Derfra kom jeg frem til Kunnskapskanalen Podcast og et intervju med Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi. Intervjuet er fra 2006, i forkant av at professor Vetlesen skulle holde et foredrag på åpen dag på Universitetet i Oslo om nettopp; hvorfor studere filosofi.
Her er et utdrag fra intervjuet:

Hva har du tenkt til de potensielle filosofistudentene?

Jeg kommer til å beskrive en type person som vil svare:
«Jeg hadde ikke noe annet valg. For meg måtte det bli filosofi.»
Dette kaller jeg en eksistensiell motivasjon. Det er mennesker gjerne fra ungdomstiden som har rotet seg inn i spørsmålet om meningen med det hele – eller den opplevde mangelen på mening. Spørsmålet om vi er frie eller ei. Spørsmålet om hvorfor det er så mye galt eller urettferdig, eller så mye ondskap i verden. Den typen spørsmål som synes ubønnhørlig å lede inn i filosofien. Da går en inn der og studerer klassikere og gamle og nye bidrag som innfallsvinkler til disse spørsmålene og kanskje ikke med forventninger med å komme frem til noe endelig og avklarende svar men å komme frem til hva som er gode måter å stille og tematisere spørsmålene på og hvor spørsmålene nettopp angår en dypt personlig.

Har du inntrykk av at de fleste som studerer filosofi i dag har den type grunnleggende undring?

Nei, det har jeg ikke inntrykk av. Det kan være at denne rasen her aldri har eksistert i noe særlig utstrekning eller i en så rendyrket form som jeg først beskrev.
Men jeg tror at i hvert fall et innslag av en sånn eksistensiell motivasjon og en mer personlig begrunnelse for å velge filosofistudiet gjør seg gjeldende hos veldig mange av de som nå studer dette faget, til forskjell fra andre fag, at folk som først og frem er interessert i hvilken utdanning som kan gi godt betalte eller sikre jobber og dermed studiets nytteverdi, de vil ikke naturlig søke seg i filosofi, eller i høyden ta et kurs eller to, men i hvert fall ikke satse på filosofi som hovedgrad eller master.

Jeg ble veldig inspirert da jeg hørte dette. Det ga meg en følelse av at verden er et godt sted!

Og siden jeg er så godt i gang vil jeg også fortelle dere om en annen drøm jeg har i tankene. Etter ett års filosofistudium i Norge, hvor utrolig interessant hadde det ikke vært å tilbringe et år som filosofistudent i New York? John Lennon trivdes der, så oddsene for at jeg også vil gjøre det er ganske store. I tillegg vet jeg akkurat hvor i New York jeg vil bo. Jeg vil bo i manhattan. Det er noe med idéen om New York som gir meg den samme stemningsberusningen som filosofi! Alle menneskene i alle farger og fasonger. Alle historiene. Donald Trump og The Apprentice! Lennon-minnesmerket «Imagine» i Central Park. For ikke å snakke om den formelle bonusen: Tenk så superawesome jeg ville blitt i engelsk! Når det gjelder universiteter har jeg merket meg Columbia University som både er stort og kjent og ligger i manhattan. I tillegg har de en kopi av «The Thinker» av Auguste Rodin stående foran universitetets filosofiavdeling!

Jeg har dessuten blitt streifet av tanken om å være i New York høsten 11. september 2011. Tenk på den statiske stemningen som må herske over byen på en slik dag, i minne om det som skjedde 10 år tidligere, en kollisjon mellom ondt og godt, der New York var i sjokk og folk i gatene fikk oppleve hva det vil si å hjelpe hverandre og stå sammen. Jeg lurer på hvordan det er å bare stå der på fortauet og se og tenke akkurat idet jubileet inntreffer.

Dette har jeg tenkt litt på.

Det er ikke gøy å skrive lenger.
Jeg vet ikke hvorfor.
Det er en rar følelse.

Tips mottas med takk.

Hilsen forfatterspiren (liksom)

Skrivekonkurranse?! Hvor? Jeg er med!
Novellekonkurranse?! Enda bedre! Jeg er klar!
Og så sender jeg inn og så glemmer jeg at jeg har deltatt før de plutselig ringer meg mens jeg er … mens jeg er … Du vil ikke tro det enda jeg sier det er sant: På biblioteket!

1 ubesvart anrop fra J.M. Stenersens forlag.

(LES MER)

Fingrene flyr over tastaturet etter tre korte linjer og det virker så enkelt å skrive nå men det er det egentlig ikke for det er vanskelig å skrive og noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig kan det, nå har jeg ikke skrevet på nesten to dager (og ikke blogget på nesten to UKER) og det begynner å irritere meg og gjøre meg gal og forbannet men kanskje er det bare fordi jeg føler at jeg må skrive noe bra for jeg klarer ikke å skrive noe bra på kommando og nå bruker jeg det teite ordet igjen, kommando, det er så dumt jeg burde ikke bruke det men jeg kan jo ikke skrive og jeg kan knapt noen ord, det er snart ikke flere ord igjen å bruke og nå prøver jeg å skrive uten å tenke, bare skrive det jeg tenker men det vil jo si at jeg ikke tenker men det er sånn jeg skriver best altså ved å skrive uten å tenke for når jeg tenker at jeg skriver altså når jeg vet at jeg vet at jeg skriver når jeg skriver så klarer jeg ikke å skrive noen ting, det handler om å lure seg selv til å oppleve følelser man aldri har hatt og om ting man aldri har opplevd og likevel bringe litt av seg selv med i alt dette uten at man prøver å skrive bra eller skrive fordi man må skrive fordi hvis man må streve for å skrive så burde man ikke skrive i det hele tatt, da burde man gjøre noe annet jeg vet ikke hva men i alle fall ikke å skrive men jeg kan ikke gjøre noe annet jeg må skrive og jeg tenker på om jeg kanskje skal skrive en novelle om det å være lost slik som hun som fortalte meg om i går, alt det der, men så tenker jeg om jeg bør skrive den i førsteperson eller tredjeperson kanskje andreperson, jeg begynner å tenke på den som skal lese novellen, publikummet, jeg vet ikke om jeg bør tenke på den som skal lese eller om jeg må tenke på noe annet, jeg vil så gjerne skrive, jeg vil kjenne at det bruser inni meg og at jeg ikke klarer å la være, at det er så enkelt, å tenke gjennom skrivingen det er slik når jeg er inspirert men jeg har ikke følt det slik på noen dager nå men nå føler jeg faktisk at jeg begynner å klare det igjen dette er en ganske bra skriveøvelse må jeg si kanskje jeg skal fortelle om den til noen andre eller hvem bryr seg nå egentlig om å lese om mine skriveproblemer og hva jeg gjør for å løse dem, jeg løser dem i hvert fall, kanskje noen andre også har problemer med å skrive akkurat nå men hvorfor skal jeg hjelpe dem de skriver sikkert mye bedre enn meg og hvis noen leser det vi begge har skrevet vil det jeg har skrevet virke ekstra dårlig og da er det meningsløst og da har det ikke noen verdi i det hele tatt men det er jo en fæl ting å tenke men må man ikke egentlig være ganske fæl for å skrive, det handler jo om å lyve for seg selv og andre, om å skrive seg et sted, et lite rom der vi kan være alene med oss selv eller et sted der vi kan være med de vi savner og aldri har møtt samt de vi har møtt, og som vi vil, men som vi aldri kommer til, å se igjen

«Når vi tenker nåtiden som noe som skal eksistere, så eksisterer den ennå ikke. Og når vi tenker den som eksisterende, er den allerede fortid,» sa den eksistensielle filosofen Henri Bergson.

Albert Einstein sykler og smiler bredt. Det har han god grunn til. Dette er en virkelig god dag!

Jeg var så nervøs for muntlig eksamen i mediefag i dag, at jeg kom tre timer før jeg egentlig skulle! Grunnen til at jeg var så urolig, var antagelig at jeg skulle snakke om noe jeg virkelig bryr meg om, nemlig blogging, postmodernisme og featurejournalistikk. Featuren om blogging som jeg under arbeidet med den blogget en del om, var et prosjekt jeg virkelig skrapte ut av mine innerste hjerterøtter. Jeg ville så gjerne gjøre det bra!
Postmodernismen er nemlig et uttrykk som fascinerer meg veldig, selv om jeg ikke liker det. Jeg liker ikke postmodernismen. Det naive og distanserte synet på verden gjør meg deperimert. Jeg føler mer som en idealist. Når sammenhengen er borte, lengter jeg etter den. Jeg liker helhet og sammenheng. Likevel, når man om et par hundre år ser på postmodernismen i distanse, som fortid - når en ny epoke har ankommet - kan det være at mitt syn også vil bli sett på som postmodernistisk, noe som gir meg eksistensiell angst og gjør meg hyper-bevisst på å være obs på den tiden jeg lever i.

(LES MER)

Dette er et godt skriveråd: «Aldri prøv å skrive godt». Men det som er problemet med å sitere på denne måten, er at jeg aldri vet om jeg har funnet på det selv, eller om jeg har hørt det et sted. Det er frekt å ta noen andres ord og påstå det er sitt eget. Jeg lurer på om det virkelig var Heraklit som sa «Alt flyter» eller om det egentlig var en annen, bare at Heraklit hadde glemt at han ikke hadde funnet på det selv.

(LES MER)

Dette forlaget kan si hei til deg også!

Den første refusjonen måtte få sitt eget innlegg. Den var et viktig moment i en forfatterspires liv. I tillegg var den kanskje det eneste en forfatterspire er garantert å få erfare av forfatterlivet. Refusjonen er det aller første møtet.

Jeg prøvde ikke å oppnå noe med å skildre dette i den nevnte posten, annet enn å helbrede meg selv, noe jeg også gjorde. På kjøpet kom likevel en virkelig interessant effekt susende på e-post:
«Håper du ikke har mistet helt motet.»
Dette sa Andrew Rasmussen, som sammen med en gruppe andre i Oslo-området har startet et ungdomsforlag som heter Young Book Society. Konseptet er like treffende som det klinger: Dette er et ungt forlag med friske, vågale øyne. Et lys i enden av tunellen altså. Og ikke bare det. En eksplosjon av farger over forfatteruniverset, når tradisjonsrike publikasjoner som Gyldendal og Vinduet begynner å myse.

Young Book Society har allerede antatt poeten Bastian Brekken med diktsamlingen «Dagshumør» som kommer allerede i juni/juli.

Nå tar forlaget dessuten sikte på å gi ut en antologi med unge skribenter.
«Jeg kan godt blogge litt om dere!» sier jeg.
YBS har ikke akkurat noe imot det.

«Vi trenger flere unge “forfattere” så det er positivt at du ønsker å skrive litt om oss og gi litt info til andre som du kjenner. Gjerne be andre om å ta kontakt.»
(rasmussen243 [snabel-a] hotmail [dot] com)

Så der har du den.
Vi sees på stjernehimmelen, alle mine kjære lesere!

Det er i menneskets natur å lengte tilbake til fortiden. Vi har ikke visst det tidligere, men når alle medier for tiden kommenterer en gammel manns kritikk mot noe han av generasjonsmessige årsaker aldri vil kunne forstå (blogging!!!), er vi på tivoli og karusellen går rundt og rundt. Uten ytringsfrihet lengter vi etter den, og når vi har den, blir vi anklaget for å gni den utover offentlighetens tegnepapir slik at den mister sin hensikt.

Når vi mener noe, får vi ikke si hva vi mener. Og når vi ikke lenger mener noe, kan vi si hva vi vil, for det vil uansett forsvinne i all støyen. Meldinger som ruller over tv-skjermen under en debatt, vil ikke bli husket i morgen, sannsynligvis ikke en gang av ytreren selv.

(LES MER)

Dette er latterlig. Jeg har snart ikke lenger ord for hvor kaotisk dette livet på videregående skole er. Jeg kommer på skolen til vanlig tid kl. halv 9 da det viser seg at vi i dag skulle begynne kl. 10. Jeg undrer meg over den mystiske muntlige oppgaven som dukket opp på It’s Learning i går og skulle fremføres i dag, men lærerne nevner den ikke med et kvekk. Jeg spør når vi får vite om vi kommer opp i muntlig eksamen, men læreren har 3 forskjellige datoer på papiret og sier hun ikke vet, hun skal spørre. Så slutter den tomsindige skoletimen 40 minutter før den skal, uten å ha hatt noe føre.

Jeg spør den ene av de fire lærerne hvor mange medieprosjekter vi skal ta med i presentasjonsmappa til eksamen. «Alle seks,» sier han. «Alle seks?» sier jeg. «Alle seks,» betrygger han. Senere kommer han bort til meg og sier: «Nei, to til fem var det visst». «To til fem,» sier en lærer i bakgrunnen. «To til fem,» sier jeg. «Okei, greit».

Igjen var 3 1/2 timer til neste time. I tillegg til de 40 minuttene til overs før lunsjpausen, var nemlig to fritimer før naturfagstimen i siste time, som jeg ikke en gang visste om vi trengte å være i. Jeg har veska full av bøker om filosofi, og en skole tom for kunnskap. Nå venter jeg bare på bussen for å komme meg vekk herfra.

Jeg har skrevet www.elefantzonen.com på en hundrelapp som jeg snart skal sende ut i verden. Jeg håper ikke de som merker det, er slike som ikke liker at folk skriver på penger. Den er numerert 2311100020. Jeg vet ikke om den er den eneste som har det nummeret eller hva dette betyr for noe, men jeg sier bare en ting; se opp!

I dag hadde jeg matteeksamen, den jeg strøk på i vinter. Jeg hadde øvd veldig mye. Fra å ha tenkt: «Jeg skal brenne matteboka mi etter dette!» har jeg gått til å faktisk komme den ganske nær. Matteboka. Nå skal jeg iallfall ikke brenne den. Kanskje jeg river av en liten bit av den og limer den inn i notatboka mi som et minne om den gangen i min fagre ungdom da jeg kom opp i matteeksamen og strøk, for så å ta meg ordentlig sammen - og bestå. Ja, mer enn det; det gikk faktisk veldig bra. Jeg tenkte med meg selv: «Jeg står faktisk i fare for å få en riktig så god karakter på dette her». Det er en årsak til alt som hender. Så da vil jeg altså få studiekompetanse og kan søke på Skrivekunstakademiet i Hordaland i 2010, etter jeg er blitt ferdigutlært Mediegrafiker. Hva sier dere, mine skrivende lesere, sees vi der?

Etter jeg hadde satt de siste to strekene noen sinne, bar det avsted for å plukke opp gulrota.
Her om dagen fant jeg nettopp en bok jeg gjerne skulle eid. Dette var vel å merke før eksamen, så jeg konstruerte meg den disiplinerte idéen om å kjøpe den etter jeg var ferdig med matematikk for alltid. Det var en knasende bra gulrot.
«2500 år…» myste bokhandleren og så opp på meg, og så på boka. «Det er blitt tenkt ganske mange tanker på den tida! Hø hø hø» (du vet, sånn som gamle menn sier)
«Ja,» svarte jeg og gikk, ett steg vekk fra matematikken, og ett steg nærmere filosofien. Her kommer jeg, tsjohei!

Leste «Viss bøkene blir utan elefantar» av Einar Økland i ei av norskbøkene mine i går. Tenkte med en gang på deg, sier han.

Jeg skulle ønske det var jeg som hadde skrevet dette diktet, men det er ikke meg, men mannen til høyre på bildet fra 1983. Dette er Einar Økland. Einar Økland var sentral i Profil-kretsen, så jeg vet ikke hvor kul han egentlig er. Utvilsomt var han iallfall så heldig å få Gyldendalprisen i 2007. Diktet «Viss bøkene blir utan elefantar» er hentet fra samlingen «Mellom himmel og jord, vers vrette og vrange» fra 1986. Det er en stor ære for meg å presentere dette fantastiske elefantdiktet for alle mine kjære lesere på Elefantzonen.com:

Viss bøkene blir utan elefantar

Då blir det trist å lese.
I ei skikkeleg bok er det alltid
minst ein elefant.
Sjølv om ingen oppdagar den.

Om elefanten ikkje viser seg
utanpå boka eller i første kapitlet
er ikkje så farleg.
Du forstår nok det er fordi
han unngår sånne stader.
Han likar å vere i fred
med tankane sine.
Derfor held han seg også
unna dei siste ti - femten sidene.
Det plar ofte vere så mykje bråk der
ei bok held på og skal slutte

Men djupt inne
i boka,
dit elefantjegerane ikkje finn vegen
dit berre ein
og annan
sniklesar kjem,
der

kjem han stundom til syne
når du står lenge
heilt roleg.

Og ser du ingenting
kjenner du likevel på deg
at inne i tjukna
like roleg som du
står elefanten
og følgjer deg med dei små augo sine
Ser ikkje du elefanten
ser elefanten deg.

I dei bøkene
der elefantlesarane reikar.

Dette er helt fantastisk. Jeg kan nesten ikke tro hvor fantastisk treffende det både beskriver meg som person, som blogger, skribent, og ikke minst Elefantzonen, at jeg skriver Elefantzonen, og at jeg vil skrive bøker, og dette handler om bøker og elefanter, - og nettopp en akkurat slik elefant. En elefant som liker å være i fred med tankene sine, og som bare kommer til syne når du står helt rolig. Selv om du ikke ser henne, ser hun deg. Jeg kan ikke forstå at dette diktet har eksistert hele mitt liv, og at jeg først etter 18 år og 10 måneder oppdager det. Takk, Indigo.

Torsdag 22. mai hadde jeg min aller siste eksamen i norsk hovedmål på videregående. Det var duket for fagskriving, og jeg skrev så godt jeg kunne i en sådans setting før jeg i et stivt ritual måtte rekke opp hånda for at en pensjonist, en eksamensvakt, først skulle eskortere utskriften min fra printeren til meg selv. Deretter skulle han igjen komme bort og kontrollere at jeg hadde fått den formelle infoen riktig. På eksamen har jeg pseudonym, og dette er et nummer. Dessuten skal alle sidene ha riktig nummer, side 2 side 3, nei, side 2 av 4 side 3 av 4. Rett skal være rett. Frem og tilbake vandret manuskriptet mitt helt til den grå rosinmannen endelig signaliserte at jeg kunne gå, takk.

(Oppgave 2: “Den som ikkje et” av Tormod Haugland, novelle fra samlingen Orden, 1999. Tolk novellen.)

Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør, og hvor var vi før vi ble født? Det er eksistensielle spørsmål som dette, som blir tatt opp i Tormod Haugalands novelle “Den som ikkje et”, tatt fra samlingen “Orden” fra 1999.
Novellen er en dialog mellom to personer, en “mor” og en “jeg”-person, som innledes ved at “mor” prøver å feste sløyfen på det som antageligvis er sin sønn, “jeg”-personen. Det later til at de forbereder seg til en spesiell anledning.

Synsvinkelen i førsteperson reagerer med å fastslå:
“Jeg vil ikke”.
Han vil ikke gå i kirken hvis ikke oldefar skal være med. Det er forståelig. Han er sikkert forferdelig glad i oldefaren sin. Men det han ikke forstår, er hvordan døden fungerer. Saken er at oldefar skal være i kirken, men han skal ligge i kista si, og der skal han ligge, selv etterpå, selv når alle de andre har gått på bedehuset for å spise boller, selv da skal han ligge der. Helt alene.
“Hvor lenge skal. han ligge der?”
“Hele tiden,” sier mor, “Han skal bare ligge der.”
Han forstår ikke.
“Hvorfor?”

Dette er en umiskjennelig filosofisk novelle. Formen, som er en dialog, legger en ekstra tyngde på dette. Da Sokrates gikk rundt på torget i det gamle Athen under Antikken og forkynte filosofiske spørsmål, var det nettopp slik han gikk frem; ved å skape dialog. Det er dialogen som skaper filosofi. Formålet er ikke å komme frem til et konkret svar, men å belyse ulike synspunkter og reflektere over disse. Sokrates mente ikke at han kunne lære menneskene noe, eller at verken han eller noen andre var i stand til å angi “den rette sannhet”. De rette svarene ligger i nemlig i menneskene selv. Det gjelder bare å stille de riktige spørsmålene.

(LES MER)

For en stund siden skriblet jeg ned en inni granskauen personlig novelle og sendte den i full fart inn til litteraturtidsskriftet Vinduet. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Egentlig var det bare en kladd. Jeg kan visst være litt spontan jeg også. Det er ikke måte på hvor spotan jeg var. Jeg tenkte at det ikke var noen vits i å ikke gjøre det, og fulgte mitt tankeløse innfall, noe jeg tydeligvis ikke skulle gjort.

Kjære [ ]

Takk for teksten “[ ]”, som nå er lest og vurdert i redaksjonen.

Vi må dessverre meddele deg at vi ikke ønsker å gå videre med den. Vinduet mottar flere hundre bidrag i året, og nåløyet er derfor svært trangt.

Med vennlig hilsen
Vinduet-redaksjonen

Jeg kjente et stikk i hjertet, et grusomt stikk, og følte meg så dum som aldri før da jeg leste disse e-mail-ordene. Samtidig er det litt stilig, litt; her er min første refusjon. Jeg kommer til å få flere slike. Derfor må jeg lære meg å bli refusert. Jeg vet det. Det er en del av det å være forfatter.

Jeg trengte litt trøst og googlet forfatter + refusert. Og trøst fikk jeg. Da dukket det nemlig opp en artikkel fra Dagbladet.no: Hamsun refusert!

«I august 1999 mottar samtlige norske forlag en novelle i posten. Alle refuserer den. Det burde de kanskje ikke ha gjort, novellen er skrevet av Knut Hamsun.»

Artikkelforfatteren Vidar Kvalshaug skriver her om det belysende eksperimentet. Han har tatt en gammel Knut Hamsun-novelle, gitt karakterene andre navn og signert den «Ole K. Pedersen», som fra Knud Pedersen, som var navnet Hamsun brukte på sine første bøker. Selv Knut Hamsuns eget forlag, Gyldendal, refuserte novellen med følgende avslag:

«Forlaget mottar en stor mengde manuskripter hvert år, og vi må stille svært strenge krav til originalitet og litterær kvalitet for at utgivelse kan komme i betraktning.»

Og som herr Vidar kommenterer eksperimentets resultat:

«Dette skulle du visst, Knut Hamsun. Forlaget du holdt liv i ved å la dem utgi bøkene dine gjennom femti år, og som du eide store aksjeposter i, synes ikke arbeidene dine er originale eller at de har nok litterær kvalitet til å kunne utgis. Bra nok for Nobelpris, men ikke bra nok til å bli utgitt i år 2000.»

Dette er herlig!
Vidar spør: Hva slags kriterier ligger til grunn når Hamsun blir refusert av samtlige norske forlag? Er forlagene rett og slett for strenge eller går de bare etter hva de tror er trendy? Eller er Hamsun rett og slett avleggs og uinteressant?

Jeg føler meg bedre allerede. Takk, Vidar.
Og Vinduet: Bare vent … Bare vent …

Et eksperiment

For et par uker siden fikk vi servert den siste oppgaven i mediefag på videregående. Den siste designoppgaven på videregående; det ligger et slags vemod i disse ordene. Jeg misliker sterkt begrepet «Den Siste Gangen», det er så vanskelig å forholde seg til. Dermed får vi en personlig og «emo» innledning fra meg her altså, og i denne ånd blir kunstnere saksøkt for å ha forskyldt personlige tragedier med sine verk.
Om jeg skriver noe som gjør deg trist eller får deg til å gjøre noe dumt, er det min feil?
(På forhånd unnskyld)

Prosjektet vi mottok gikk ut på å lage sin egen subvertisement. Vi skulle finne en eksisterende reklame, annonse, logo eller lignende, og endre den for å radikalt endre budskapet.

Det dukket opp en artikkel på Dagbladet.no som skulle komme til å inspirere meg. Dagbladet skriver her om hvordan emo-bølgen skyller over sentimentale ungdomsliv- og hvordan emo-menigheten angivelig vipper dem over kanten til fordervelse. Dermed får musikken igjen skylda for å forkludre ungdommen, slik den alltid har fått. Dette er så gammeldags! Jeg får assosiasjoner til Beatlemania på 60-tallet som i likhet med emo-bandene i dag også ble beskyldt for å gjøre noe med ungdommen. Mitt spørsmål er: Gjør de virkelig det - eller er ungdommens sentimentalitet en naturlov?

(LES MER)

Devendra Banhart: Jeg har kjøpt en liten ting til deg
Binka: Har du?
Devendra Banhart: Ja. Værsågod
Binka: Takk

[senere]

Elefant 1: Hvor er vi?
Elefant 2: Jeg tror vi er kommet til Elefantzonen!
Elefant 1: Ikke vær for optimistisk nå
Elefant 3: Jo men vi har det- se, der er Binka!
Elefant 2: Awesome
Elefant 3: Binka!
Elefant 2: Binka!!
Binka (ser seg rundt)
Elefant 1: Binka!!!

[enda senere]

Binka: … og så syntes jeg de snakket til meg
Devendra Banhart: Elefantene på glasset?
Binka: Ja. «Binka,» ropte de. «Binka …»
Devendra Banhart: Å, dét
Binka: Hæ, har du også merket det?
Devendra Banhart: Ja ja- mange ganger

Dette er en skikkelig kosepost. Den skal handle om film, de filmene som hittil, ved dags dato - 16. mai 2008 - har gitt meg noe spesielt, og rørt meg betydelig. Jeg ser ikke så veldig mye film. Når jeg først finner en jeg liker, kan jeg nemlig se den i evigheter. Om igjen og om igjen ser jeg den. Eller dem - disse filmene som jeg nå skal fortelle deg om. Jeg liker ikke en film fordi den forteller meg noe nytt, men fordi den bekrefter det jeg allerede føler. Jeg ser ikke på film på grunn av handling og action, men på grunn av karakterene og bildene, musikken og fargene. En god film for meg er som et vakkert maleri.

Le Fabuleux Destin de Amelie Poulain

Amelie står først. Amelie er alltid først, og er et fundamentalt eksempel, en klasse for seg. Dette var den første filmen som virkelig brant seg inn i hjertet mitt, kanskje nettopp fordi jeg så umiddelbart kjente meg igjen i hovedpersonen Amelie, en ensom ung kvinne i Paris som bruker all sin tid på å glede seg over de små ting, og å glede andre. Når hun en dag blir forelsket selv, tvinges hun til å konfrontere feigheten, ellers vil hun kanskje leve i ensomhet resten av sitt liv, skjermet fra livets store sjanser, små støt og slag. Denne filmen gir meg en følelse av at jeg ikke er alene, det er flere av oss der ute, og i tillegg finnes det filmskapere som gjør det hele sansbart og begripelig også for almennheten gjennom fabelaktig musikk og bilder.

The Notebook

Allie er en byjente med verden for sine føtter. Noah er en alminnelig bondegutt. Likevel blir de håpløst forelsket, til tross for klasseskiller og foreldregenerasjonens introleranse tidlig på 1940-tallet.

(LES MER)

Jeg liker å sykle. Jeg liker å sykle på stien mellom trærne. Særlig når solstrålene sniker seg mellom greiene, gjennom bekken, som sykler gjennom seg selv, da liker jeg å sykle. Jeg hører på Beirut og sykler. Noen ganger sykler jeg fort, andre ganger litt saktere, henter alle disse inntrykkene, slik at jeg kan skrive om dem, og kanskje skape noe verdifullt. Noen ganger blir jeg påminnet om at når jeg sykler sakte, kan det være at noen kommer og tar meg.

Jeg er konstant redd. Jeg er redd i folkemengder, og jeg er redd når jeg er i skogen. Jeg er redd om morgenen og jeg er redd om kvelden. Jeg ser ikke så veldig mye skummel film. Likevel er jeg redd, for livet er en film, og man vet aldri. Det kan være det som gjør livet moro, men det kan også være det som gjør livet farlig, og det er ikke moro.

(LES MER)

Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.
Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ‘95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.

Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det - hvis du virkelig vil - og med mindre det er bra - noe det som oftest ikke er.

(LES MER)

Hvor mange russeknuter jeg har? Lurer du virkelig på det? Skal jeg svare? Okei, jeg har ingen russeknuter. Null! Fredag morgen hadde jeg egentlig tenkt å gjøre noe med dette da jeg ankom en time før skolestart (vi begynner kl. 9 denne dagen) for å tilbringe en time i et tre. Enkelt, tenkte jeg. Været var fint. Dessuten skulle vi ha litteraturhistorieprøve den dagen, så tiden ville bli svært konstruktivt benyttet, selv om det var i et tre. Men …

da jeg kom og ble møtt av mine medruss som allerede hadde installert seg et par meter over bakken, og da jeg selv grep tak i ei grein for å dra meg opp til dem, kjente jeg at dette fristet lite. Det frodige gresset under meg var så mykt. Jeg bøyde meg istedet ned og kjente på det; det var ikke vått heller. Jeg så på russebuksa mi, tittet opp på ape-medrussen som dinglet med beina mens de leste litteraturhistorie, og jeg så ingen grunn til å la være: Jeg satte rumpa ned på gresset - og der satt jeg!

«Binka, skal du ikke komme opp i treet?»
«Hvorfor skal jeg det?»

(LES MER)

Kjell Askilsens novellesamling Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten er den beste boka som er kommet ut i Norge de siste 25 årene, sier Dagbladet. Gratulerer, Kjell. Men hva skjer med det intetsigende omslaget? Dette er hva som i disse dager hender når jeg tar saken i egne hender i et ørlite skoleprosjekt:

(LES MER)

En liten fiktiv prosatekstidé som dukket opp da jeg ventet på toget:

Det var en varm dag. Jeg lå ute på gresset og så skyene drive forbi. Noen lignet på elefanter, andre på spøkelser. Det var midt på lyse dagen, så jeg ble ikke redd- tok bare en ny slurk av den iskalde flaska med eplesaft som sto ved min side, og drømte videre.
På terassen satt mamma og røykte og så rett fram. Jeg hadde bestandig bedt henne om å slutte, men hun hørte aldri på meg. Hun sa bare at jeg ville forstå da jeg ble eldre. Og så var det ikke mer snakk om det. Kanskje mamma røykte for å drømme seg vekk hun også, i skyene - sine egne skyer. Når hun blåste ut, dukket det opp nye elefanter og spøkelser, men de var fra mammas munn og nese - og de var grå. Dessuten forsvant de så mye fortere. Jeg fikk liksom ikke tid til å drømme - og plutselig var de borte. Jeg tenkte at mamma umulig kunne ha godt av å ha så mange grå elefanter og spøkelser inni seg. «Du vil forstå når du blir eldre,» sa hun bare og røykte videre.

«De menneskene som har gitt oss en bit av hjertet sitt, vil alltid være en del av vårt liv. Det er som om disse gullkantede bitene tilhører vår indre skattkiste.» Kristin Flood

Einar Stray på MySpace

19. april 2008 setter en trøtt Einar Stray vannglasset oppå keyboardet og begynner å spille. Han hadde nesten ikke fått blund på øyet natta før, som nemlig hadde blitt tilbragt på et tog fra Sandvika til Stavanger. «Please don’t shoot me mr officer man» … alt er stille og alt er rolig … fiolinisten Philippe og cellisten Ofelia stryker frem toner med hver sin bue og en tidløs stemning hviler som tåke over den underlig nok merkelig lite folksomme kaféen. Jeg forstår ikke hvorfor. Kanskje Einar Stray er en sånn som ikke kan sove på fremkomstmidler i bevegelse … kanskje han kunne sovnet nå … det kunne han nok … og PLUTSELIG

(LES MER)