Før jeg søkte hadde jeg hørt om SpareBank 1 SR-Banks G9alt-stipend en gang tidligere, men da var fristen allerede over. I år var søkeperioden fra 15. september til og med 15. oktober 2008, og jeg fulgte nøye med på g9alt.no for søknadsskjema. Synes de jeg er g9al? Jeg ville prøve for å se hva som kunne skje! Men så er det jo typisk: Plutselig på kvelden 14. oktober begynte jeg å gruble; Var det ikke noe jeg skulle huske til i morgen…

Jeg er overtroisk. Selvsagt! Også bidraget til Skrivelyst-konkurransen sendte jeg inn dagen før fristen, og det gikk jo riktig så bra! Så derfor likte jeg egentlig litt presset jeg hadde skaffet meg selv. Tidsklemma var som en lykkeamulett.

Kombinasjonen ekstrem selvkritiskhet og et duggete, nyromantisk syn på skrivingen som en guddommelig kraft, kan gjøre en stipendsøknad til et slimete inferno av løgn og bedrageri. Bare noen ville søke for meg, men slikt kan man aldri forvente. Jeg visste at dette var en sjanse jeg måtte ta, som en som alltid sier hun vil bli forfatter. Jeg hadde alt å vinne og ingenting å tape. Det eneste jeg måtte huske var å være sann. Jeg har jo bestemt at skrivingen er mitt talent, selv om jeg aldri kan bli god nok. Jeg er mellom 16 og 25 år og jeg har et talent. Jeg skriver, og det har jeg tenkt å fortsette med. Ikke noe spektakulært, ikke noe dyrebart. Ikke noe hva jeg trenger pengene til. Så hvorfor vant jeg? Vil jeg trenge pengene? Altså, det er fint med penger, men er det ikke litt uvanlig å premiere en ung skribent? En skribent? Tenk hvis jeg skriver skikkelig dårlig! Man vet jo aldri.

Jeg spiller ikke på et dyrt instrument, jeg trenger ikke noe spesielt utstyr, annet enn en småskarp blyant og et lite stykke papir. Jeg vil ikke gå på en stor skole og utdanne meg innen det jeg gjør. Ingenting sånn. Jeg vil utdanne meg rundt det jeg gjør, jeg vil studere filosofi og regi, jeg vil lære om ting jeg kan skrive om, men jeg vil ikke gå på forfatterskole eller lignende, for jeg tror kun på at skrivingen bare er en mekanisme som krever øvelse, øvelse og atter øvelse. Og jeg vil fortsette å øve. Jeg har jo forsåvidt kommet ganske godt i gang?

Jeg trenger ikke nye strenger til fiolinen min, eller penger til å vedlikeholde et øvingslokale for bandet mitt. Egentlig vil jeg bare ha penger til å kjøpe meg tid til å skrive. Jeg liker ikke penger, vil helst bli kvitt dem, og jeg vil ikke få noen til å tro at jeg skriver for pengene. Tvert imot ønsker jeg å tjene penger nettopp slik at jeg kan skrive. Jeg er i en situasjon nå hvor penger ikke er så veldig komplisert og jeg kan gjøre nesten hva jeg vil. Jeg har ikke tjent noe på skrivingen før i fjor, men nå begynner det faktisk å lønne seg finansielt sett også. Og jeg prøver å være glad. Men alt jeg kan tenke på er Afrika. Ørken på ørken, landemark på landemark, en tynn geit skjelver under et tre. Og her sitter jeg og skal få flere tusen kroner bare for å bable med bokstaver. Unnskyld!

Det er så vanskelig å vite hva som er rett og galt. Men i livet må vi jo brenne for noe. Jeg hevet hendene fra tastaturet. Så landet jeg på en utredning om hva jeg skriver og hvorfor det betyr så mye for meg. Helt ærlig, konkret, referanser og et dikt for å illustrere mitt poeng. Litt nyromantisk og klissete, men dette er klissete. Jeg er en sart personlighet. Det trengs for å skrive. Og skriving trengs. Jeg var litt stressa, noe som også trengs, men jeg fikk ikke tid til å være så alt for selvkritisk; nå måtte jeg bare stole på meg selv og at skrivedrømmen ville ordne det meste. Fort! Send!

Nå rødmer meg litt hver gang jeg ser på versjonen som jeg lagret på maskinen min. Tenk at jeg sendte inn det der. Men aller mest! Tenk at jeg vant!

For selv om jeg fikk en mail rett før nyttår med «Gratulerer, du har fått stipend! (tusen takk!), har jeg hittil bare fått en liste med navn på de andre vinnerne og hvilke kategorier de befinner seg i. Det er femten navn. Jeg er i kategorien «Annet». Det liker jeg godt! De andre byr angivelig på musikk, sport og håndverk. Det skal være en utdeling i Hordaland, en i Aust- og Vest-Agder, og en i Rogaland. Her i Rogaland, hvor jeg holder til, er 1 stipend à kr 200.000, 2 stipend à kr 50.000 og 12 stipend à kr 25.000. Jeg kan altså like så gjerne sprette champangeflaska med det samme! 15. januar er den offisielle utdelingen, og jeg føler meg allerede som en G9al 25.000 kr rikere forfatter! I tillegg blir det anledning for talentene til å vise hva vi kan, og jeg har blitt forespurt om å lese noe av det jeg har skrevet. Da skal jeg lese litt av novellen min fra antologien «Vi skal forandre verden en dag». Jeg er ikke rolig, selv om jeg har øvd.

Nervøs, engstlig, jeg føler jeg må prestrere noe mer. Alltid mer. Det blir aldri godt nok. Jeg er aldri ferdig. Men noen ganger må jeg bare huske å være glad. Jeg er fornøyd. Jeg er G9al! Men jeg er ikke laidback. Aldri laidback. Det kan jeg være når jeg sover.

Men i søvnen kommer drømmen, og så rart det er å drømme selv når jeg er våken. Det går jo i oppfyllelse.

Nå søker Bergens Tidende kronikkforfattere under 35 år til å skrive om norske verdier. I juryen sitter Hilde Sanvik, og dette er hva hun sier om konkurransen:

«- Jeg tror verdiendringene gjerne skjer i smertepunktene, ikke midtstrøms. Jeg tror yngre skribenter kjenner på de spenningene mer enn andre. Og den beste skribenten kan godt være en utenfor den opptråkkede løypen. Du er ikke nødt til ha bakgrunn fra politikk, ha høyere utdannelse eller være fra Vestlandet for å delta.»

Så her sitter jeg, så avgjort utenfor den opptråkkede løypa, i hvert fall finanskritisk sett, om vi skal blande inn den. Jeg forstår ikke så mye, og jeg vet enda mindre. Men jeg er jo tross alt her. Jeg har et syn på verden gjennom et litt rart fisheye-perspektiv. Jeg har verdier. Jeg vet bare ikke om de er mine eller Norges.

Jeg fikk jo en del tanker om de norske verdiene da jeg tenkte på å immigrere til New York for å studere filosofi. Hvorfor skiftet jeg egentlig mening? Dette kan jeg skrive om! Det er bra. Det er en fortelling med begynnelse og slutt. Det er lidenskap, bølgetopper og dype daler. Det er levende og ekte. Det handler om meg, og jeg er norsk.

Jeg er skeptisk til å skrive noe sytete om fedrelandet, for det er bare teit og uproduktivt. Det må være noe om de nære tingene, om det enkle som kan utgjøre det store. Om Rema 1000-bæreposer og Karl Johan. Fjordene, fjellene og ensomheten. Om folket som går i slow motion, selv om de har verdens beste forutsetninger for å finne opp bindersen nok en gang, og vel så det! Hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor finner vi ikke opp noe nytt? Jeg skal prøve. Det skal jeg gjøre. Vi må alltid sikte mot toppen av seierspallen.

Jeg er delt. På den ene siden er jeg en typisk, litt beskjeden Marit Larsen-aktig nordkvinne. Jeg beklager at jeg tar opp en kvadratmeter av planeten her jeg sitter akkurat nå og skriver, og noen ganger - ifølge forfattercoatchen - virker det som om jeg tar på meg personlig skyld både for HIV, kreft og Midtøsten-konflikten. Det er typisk meg og det er typisk norsk.

På den annen side er jeg en ridder i rustning, en revolusjonær forfatter-dame som svinger med pennen, sverdet, gallopperende gjennom New York City, og alle amerikanerne steiler, ikke hesten, for her kommer jeg susende fra det søvnige landet mitt i full fart! Det er ikke fordi jeg vil rømme fra det, for norske helter rømmer ikke fra problemene. De kronikkerer om dem og vekker trollene i hulene til live. Jeg skal riste i de tusen hjem og lage bølger i de fredelige fjordene. Henge opp slitte verdiskapere til tørk skal jeg også. For det er jeg som er verdiskaperen nå. Våre verdier er de norske verdiene. Og for å pirre inspirasjonen enda litt ytterligere, må det noen nasjonalromantiske strofer fra Arnulf Øverland til. Dette er hva jeg kaller norske verdier!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm
det var som en stemme talte til meg
fjern som en underjordisk strøm-
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?

Les videre »

Om: poesi, samfunn, å skrive

Det blir sendt rundt menneskehoder. Modeller av vekten til et barnehode og et voksent hode, med ansikter og det hele, går fra kjøreelev til kjøreelev. Etter at alle har lagt sine hender på dem, setter han det tyngste på en gaffel med hodestøtten langt under nakken, og lar det renne bakover skinnene til det stopper. Nakken slenger den tunge skallen bakover, helt til det treffer i løse luften.

Han gjentar handlingen. Jeg putter votten forsiktig foran utsikten, myser og krøller nesa.
Greit! Herr Trafikksikkerhets-demonstratør, jeg har tatt poenget. Jeg tenker på dette hele tiden! Gjør vi ikke alle det?

Modellen har brukket nakken igjen og igjen før demonstratøren løfter blikket og ser skarpt på oss: «Vi må huske å ha hodestøtten bak hodet». Han skrur opp støtten og prøver igjen, «ikke under nakken». Nå treffer hodet som det skal, slik skal det krasjes.

Men så tar han opp en rosa hårklemme. Og la meg nå forklare hvaslags hårklemme jeg snakker om. Det er en slik stor hårklemme, som man pleier å ha i nakken. En hårklemme med tagger, store tagger som borrer seg inn i håret. Det er ikke meningen at de skal borre seg inn i hodeskallen. Men noen ganger gjør de det også.

«Hvis sjåføren har på seg en slik,» sier demonstratøren og fester hårklemmen banalt på det skallede tekstil-hodet, «hva tror dere skjer da?». Hodet renner nedover skinnene på nytt, treffer spissene. Intuisjonen min slår umiddelbart til. Jeg føler smerten, kjenner blodet, vått, stikkende - i hodet mitt! Det kunne vært mitt hode. Det kunne vært ditt.

Gjenstander som ligger løst i bilen kan bli tunge som bly under bråstopp. En mobiltelefon kan veie 50 kg, den kan denge deg i hodet og slå deg bevisstløs. En stor kul buler ut av fremruta til et utstilt vrak, «hva tror dere denne bulken skyldtes?» Det var faktisk bare en mobiltelefon. Bråstoppen har skylden. Vi er slaver for tyngekraften, i trafikken mer enn noe annet sted. Vi er fluer og tyngdekraften trenger bare å knipse oss i siden før vi farer avsted, og innvollene deretter.

Les videre »

«Skriveboka» inneholder blant annet råd, idéer, tekniske tips, intervjuer med andre forfattere og kryssreferanser. Ut ifra Morgenbladet-intervjuet får jeg inntrykk av at verkets største inspirasjon er den store nysgjerrigheten for hva som foregår i folk som skriver. Vekk med de gamle beretningene! Med dybde og kompetanse skal forfatteren ha gått fra dybde til bredde for å utforske dette objektivt og klart uten tvilsomme fiksfakserier. Ikke noe «How to Write the Perfect Novel in Two Weeks and Get Rich and Happy». Dette er en annen liga.

«Jeg har ingen svar,» brumler boka og trekker ydmykt på mursteinskuldrene sine. Slik ser det ut i mine øyne. Jeg har en følelse av, og håper inderlig, at dette kan være et oppslagsverk og en skrivementor i bokform som vi kan henvende oss til, særlig under skrivetørke, når alt virker håpløst.

Les videre »

Da jeg hadde dilla på New York var denne begynnelsen den perfekte dråpen av harmoni og forståelse for den romantiske idealiseringen av New York City som foregår i mer eller mindre alle drømmere i en lengre eller kortere periode av livet.

Kapittel 1. Starten av en roman, en New York-roman, en New York-forfatter starter på sitt New York-mesterverk. Eller, han prøver. Dette er noe det slår gnister av. Helt til vi oppdager at det er et utopi. En metafor på individualisme og integritet. Så er «Manhattan» bare en film av Woody Allen fra 1979, hvor han spiller seg selv, først som seg selv som forteller, deretter som karakteren «Isaac», en skribent, filmskaper og urolig sjel, med romantiske forviklinger i baklomma og føttene plantet i det urbane landskapet hvor alt er kulturelt og forvirrende.

Les videre »

Dette skrev jeg i går:

«Siden det er en forskjell mellom Blogg-Binka og Virkelighets-Binka er det ikke alltid jeg en gang vet om det jeg skriver er sant. Det skal være viktig og betydelig. Jeg er ingen blogger som har interesse av å skrive om kjolene mine, men jeg er ungpikeaktig nok til å titte på en kjole i et blad eller blogg, uten at bloggeren i meg er så veldig interessert i det.»

Kjole, Lindex, 249,-

Jeg kan diskutere mot meg selv i evigheter. I dag prikker Blogg-Binka, Virkelighets-Binka på skulderen og sier at hun også vil blogge om kjoler. Hvorfor får Glamourbibliotikaren være både glamorøs og litterær? Og hvordan er det mulig at så mange motebloggere kan ha så mange lesere bare ved å snakke om dagligdagse greier og litt klær? Hva er det med disse klærne? Jeg er ingen motefant, men jeg har en visjon. Nå skal Elefantzonens Glamourforfatter få se dagens lys. Julen en jo dessuten en tid for overraskelser.

Elefantzonen har i alle år handlet om å finne seg selv og sin indre sannhet. Men med det som foregår utenpå? Der kan vi også utforske en personlighet. Vi kan argumentere for og imot hva som teller mest og ikke - selvfølgelig er det det indre som teller! - men er det ikke spennende hvordan vi kan vise utenpå hvordan vi føler oss på innsiden? Hvordan kan vi se at noen er forfattere? Jeg liker 30-tallsmote, minimalisme og femininitet. For meg handler stil og mote først og fremst om å fremheve sin personlighet. Få det ytre til å harmonere med det indre. Sving deg rundt og føl deg bra!

Så måtte Elefantzonen se seg nedtrampet i Tordenbloggen-duellen mot politikk- og samfunnsbloggeren HvaHunSa. Søndag formiddag var vi offisielt utslått av konkurransen etter tapet på 84 mot 98 stemmer. Det er litt surt, men jeg tar med meg det jeg kan få ut av det. Som sist gang er jeg veldig fascinert av kommentarstemmene. Tordenbloggen er på en måte bloggernes prisutdeling, som filmstjernenes og musikernes. Selvfølgelig er det en popularitetskonkurranse, men jeg tør likevel å satse på at sitatene under er ekte, og at de kan gi et realistisk bilde av hvorfor jeg blogger, og kanskje også hvorfor jeg burde blogge.

Rullerusk: Elefantzonen vs Kle meg naken er det tøffeste valget i denne runden. Veldig bra blogger begge to. Kle meg naken fikk stemme i pollen så da får Elefantzonen kommentarstemmen min fordi hun har en blogg som sprudler over av skriverglede og kreativitet.

Elisabeth Iskrem: BINKA! Makan til inspirasjonskilde har jeg ikke funnet. På grunn av henne har jeg gjennoppdaget Iron & Wine, jeg oppdaget Ray LaMontagne og hver gang hun skriver om en film får jeg en sterk trang til å se den. Hun skriver om alt som foregår inni henne, og det fram til jeg traff henne i Oslo lurte jeg veldig hva som foregikk utenpå henne. Hun ser ut som en Binka, hun skriver som en Binka, og det jeg lærer mer der enn på jobb. Og når hun skriver, så føles det som om hun bare skriver til meg.

fr.martinsen: Elefantzonen fordi jeg liker den åpne måten hun skriver på og fordi jeg får sjansen til å si en gang til at hun ikke må gi opp det prosjektet hun ville gi opp.

Jannekake: Elefantzonen er en nydelig blogg, og ikke bare å se på. Hun skriver utrolig bra og fengende, og jeg blir ofte imponert over det jeg leser.

Virrvarr: Jeg er virkerlig begeistret for HvaHunSa. Likevel, Binka har noe helt spesielt som jeg må holde frem idag. Hun er en estetisk opplevelse ned til minste fontvalg, hun skriver vakkert, personlig, engasjert og med god flyt, og hun har et eget Binka-land du går inn i når du leser bloggen hennes. Hun får stemmen denne runden, men det kjennes litt som å måtte velge mellom sjelden frukt og bloody mary her.

kristin: Elefantzonen er mer selvskreven for meg. Hun er flink, poetisk og mye kreativitet i liten jente. Heia!

Maren: Elefantzonen, fordi jeg har lurket i skyggen til Binka så lenge jeg kan huske. Jeg venter meg noe veldig, veldig stort fra henne (som en ny, bedre skrevet og litt mindre sell-out Harry Potter, for eksempel.)

Alter Ego: Binka. Der kristen-Norge har Youth With A Mission har bloggerbyen Youth With A Passion. Og hun lever i Elefantsonen. Den store appetitten paa livet, og paa aa faa akkurat det hun vil ut av tilvaerelsen og fremtida, inspirerer meg hver gang jeg er innom der. Jeg sier ikke alltid saa mye, men jeg tenker desto mer.

Les videre »

Vi hadde akkurat kommet ut fra foredraget med Gregory David Roberts, mannen med den lange fletta, da Elisabeth kjøpte denne boka, «Shantaram», en diger bok!, og sto i kø, lang kø! lenge, lenge, for å få den signert.

Elisabeth hadde møtt mange forfattere denne dagen. Dag Solstad, Jostein Gaarder, Lars Saabye Christensen, sikkert også noen jeg ikke husker navnet på… Og det som er tingen med Elisabeth Iskrem er at hun ikke bare er en selvutnevnt forfatter-groupie; hun er også så utrolig varm og medmenneskelig! Hun ser menneskene bak bøkene. Hun vil se dem inn i øynene - på ordentlig. Som kjent er Elisabeth også en dedikert forfatterspire, og hun vet å hente inspirasjon fra forbildene som allerede har nådd drømmen hennes.

Endelig (!) er det Elisabeth sin tur, og Mr. Langflette tegner og skisserer på rekortfart en hel side med lange, elegante, kalligrafiske krusseduller om livskraft, innstilling og filosofi. Samtidig har han smilt, nikket og fortalt mer om historiene fra scenen. Han er Supermann. Ingen forfattere på hele Bokfesten fikk like mye oppmerksomhet, og en like lang kø, som han. Elisabeth virker cool, utrolig nok. Dette skjer hver dag!

Et like stykke unna er jeg usynlig fotograf, lalalalala, jeg vil ikke ha noen autografer - «få forfatterfingrene dine vekk fra den notatboka!» Så istedet foreviggjør jeg min med-bloggers store forfattertreff, og tro meg - jeg tror Gregory David Roberts syntes Elisabeth Iskrem var skikkelig kul. Bare se her!

Stem på En kaffebønnes sammensurium i Tordenbloggen, hvor hun i dag duellerer mot astrofysiker Eirik Newth!

Elisabeth Iskrem er nemlig også litt rock’n roll.

«Graffiti?» tenkte jeg da emelie skrev at hun hadde tagget meg. Jeg pleier vanligvis ikke å drive med sånt, men det var vel på tide. Ned på jorda, frem med selvinnsikt-speilet. «Ting om meg selv». Okei. Positive eller negative? Dype eller overfladiske? Morsomme eller seriøse? Jeg vet ikke helt hvordan dette ble, men her kommer en spontan samling med noen ting jeg tror jeg ikke har fortalt dere før. Så er det ting jeg ikke forteller dere i det hele tatt. Kanskje står de skrevet på en annen liste. Et helt annet sted.

Les videre »

I tilbudshylla på Platekompaniet står «Du levande». Jeg har alltid vært nysgjerrig på den. Jeg tar den ned fra hylla og ser på den av og til, men jeg kan ikke eie den. Jeg kan ikke! I så tilfelle ville jeg ha være nødt til å ødelegge den etter jeg hadde sett den, selge den eller gi den til en stakkar til jul, og sånt har jeg ikke hjerte til. Stakkars den som får «Du levande» til jul. Det er ikke filmen du koser deg med.

Dette har ikke noe å gjøre med at jeg ikke vil at noen skal vite at jeg har sett eller ser på «Du levande». Det er ingen snuskete, pervers eller latterlig dårlig film. Den er bare alt for virkelighetsnær til å kalles underholdning.

Les videre »

… dette prosjektet (link). Det går ikke. Det går ikke. Det går ikke. Flaut, det er det. En indikasjon på manglende seriøsitet, javisst! Jeg utgir meg for å være skribent. Ja, forfatter faktisk! Men hva er en forfatter? Er det en som noen ganger har flaks og klarer å skrive bra ting? Mulig. Eller er det en som ser på skrivingen som et håndverk? For sistnevnte gjør i hvert fall ikke jeg! Jeg burde kanskje lære meg det, men noe i meg sier at jeg bare skal glemme det og gå videre til noe jeg virkelig kan skrive om - uansett hvor ydmykende det måtte være. Unnskyld meg. Jeg er fortsatt bare ung og litt pretensiøs.

I natt kom den første snøen. Jeg trodde aldri den skulle legge seg da vi skimtet den i går, for det gjør den aldri her. Den bare siger gjennom asfalten, inn i jordskorpa, hvor den smelter i lavaen og forsvinner. Men da jeg gikk ut døra, var det enda mer snø enn det var meg. På slike morgener må man gå som en katt. Løfte foten høyt, sette den ned igjen. Høyt, sette den ned igjen. Vi lister oss så stilt på tå. Slik går jeg i snøen akkurat nå.

Jeg snur meg og ser sporene. Alt setter spor. Du kan ikke bevege deg uten at det kan bevises. Det er som historikk-funksjonen i nettleseren din, eller som overvåkningskameraene på bussen og i byen. Hele snøbyen er et gigantisk forstørrelsesglass. Det er forandring, og jeg må stoppe opp og se på lyset. Er dette en film? Jeg må flytte lua fra pannen. Månen, lyktestolpen, morgenlyset og den første snøen, uopptråkket. Jeg er den første som setter sporene i den. Jeg er en astronaut. Vi er på månen. Jeg og du.

Månen er stor og rundt. Jeg ser den oftere og oftere, og sola ser jeg aldri lenger. Hallo, månen! Hei! buldrer månen tilbake.

Les videre »

Vi sitter rettet mot en tavle, det er som å være tilbake på skolen igjen. Kjørelærer-personen har gått ut for å hente mer kaffe, han fungerer bedre som barrista enn som kjøre-foreleser. Utenfor er det en skjerm som viser kollisjoner. Plastikkdukker kjører inn i vegger og brekker nakken. De knekker som pepperkaker. Kollisjonsputene spruter ut i ansiktene deres, men det er ingen håp. Vi skal lære å unngå dette, men han som skal lære oss det er ute for å hente mer kaffe, og nå tar en av sekstenåringene opp en sprettball og dabber den før han hikster gutteaktig til kameratene sine.
«Hvor gamle er dere egentlig?»

Les videre »

I juni 2010 skal hele KHiO samles her, i den gamle seilduksfabrikken på Grünerløkka.

Dette sa Virrvarr om meg under Tordenbloggens første runde. Folk liker å lese om drømmer! Det er bra, for jeg liker å skrive om dem. Det er ikke så altfor privat. I hvert fall ikke å skrive om. Hvorfor skulle det være det? Ingen avbryter; de som leser er bare de som virkelig er interessert. Her forteller jeg på mine egne primisser og av mitt initiativ. Hva er vel bedre enn det?

Risikoen for å mislykkes er ikke noe jeg forbinder med drømmer. Veien er målet, så lenge man fortsatt er nysgjerrig på veien. Det er viktig med mål og drømmer, ellers blir man umotivert og kan dingle midt i løse luften. Det kan være fint nok, men jeg liker det ikke. Jeg trenger en visjon. Det kreves ikke allverden. Alt som trengs er en ørliten idé. Og det kommer nye hele tiden. For hver drøm som fordufter, dukker det opp en ny. En ny drøm er som en ny løvetann som spirer opp gjennom asfalten.

Om du tenker på ugressmidler nå, så ikke gjør det! Kan du ikke heller undre deg over hvordan løvetannen i det hele tatt klarer det? Sant å si er løvetannen like forundret som oss. «Oi! Så sterk jeg er!» sier løvetannen. Løvetannen er drømmen, og du kan også grave deg opp gjennom asfalten, frem til drømmen din.

Les videre »

I dag kan du stemme på meg *ta-daa!* (og mange andre gode blogger! *pling*) i Tordenbloggen - og jeg håper du gjør det.

Jeg skal ikke prøve å bestikke noen, men kanskje jeg kan tilby et handlenett?

Oppdatering!

Neste morgen stakk jeg av med bronsemedaljen i gårsdagens Tordenbloggen-pulje! Hurra! Tusen takk for alle stemmer. Så nå henger jeg med videre, og har fått tips om mange nye blogger som jeg kan se opp på. Dessuten er det så gøy å få kommentarer, bare se her:

Les videre »

Så var det denne Aberdeen-saken min. Det går urovekkende tregt. Jeg klarer ikke helt å finne melodien som jeg vil bruke. Ja, for alle vet at selv journalistikk er som å skrive musikk. Jeg tror noe av problemet er at saken er så personlig for meg. Og selv om den ferdige artikkelen skal være et personlig innlegg, så er det noe med stemningen bak og forventningene foran som får det hele til å bli en skikkelig hard nøtt. Men jeg skal knekke den! Jeg må bare tenke litt først. Strør ut litt smuler imens.

Siden jeg ikke er en ordentlig journalist, så undervurderer jeg tiden litt. Den er relativ. Jeg har en formening om at det jeg vil skrive om, og måten jeg vil vinkle det på, er noe som kan være nesten tidløst. Én ting er å fortelle om hvordan det var på akkurat den teaterfestivalen i Aberdeen. En annen er å si hvordan det er å for første gang skriver noe som flyr over sjøen og til landet på den andre siden av vannet. Hvor er vi? Hva skjer her? Hvordan var det å sitte i midten på fremderste rad og se opp på skuespillerne som uttalte de oversatte, engelske replikkene mine bedre enn noen sinne? Og hva sa skottene etterpå, da jeg lusket meg ut fra teaterhallen?

Så er det skuespillerne. Hvem er de? Hvordan tenker de? Jeg tror ikke det er mulig for en dramatiker å spørre en skuespiller om dette. Tro meg. Jeg prøvde. Selv om dramatikeren trenger skuespilleren for å gjøre sin jobb, og skuespilleren trenger dramatikeren, snakker de to helt forskjellige språk. Det kan fungere. Og når det gjør det, kan det gnistre som et utenomjordisk mirakel! Hvis ikke, ja, da kan man forstå hvorfor noen forfattere skriver romaner på egen hånd, selv om også noen velger å formidle sine historier gjennom eksterne personligheter som lever i levende live. Selv om det er vanskeligere, er det ikke vanskelig å innse at uttrykket blir mer sanselig og derfor også mer allmenngyldig sterkere.

Vi var på workshops. Det vil si; skuespillerne var på workshops, og jeg skulle observere og ta bilder. Men det var ikke lov. Så jeg måtte opp på gulvet og bli med! Det var en skrekkelig opplevelse. Hvorfor blir folk skuespillere? Hva ser de i denne sporten? Jeg ble sliten av å ikke skulle ha noe å si. Jeg summet rundt i rommet som en bie! Bzzzz… Det føltes som jeg var den eneste, enda hele rommet var fullt av zummende personer. Jeg noterte meg dette. Neste gang ble det nesten litt gøy! Jeg tenkte nesten: Hvorfor blir ikke JEG skuespiller? Åhååå, nei, det var kanskje å gå litt langt. Men jeg fant en viss glede i å herme og følge etter den andre. Stoppe sine egne tanker og bare konsentrere seg om det vi har felles. Miste seg selv for et ørlite øyeblikk!

Slik skuespillertrening, pinlig eller ei, kan hjelpe meg mye når jeg skal skrive mer dramatikk! Det er dét det må handle om. Hva er en skuespiller? Hvor kommer teateret fra?

… Og verden?

På fredager, i den lokale dagligvarebutikken, er det egne posepakkere. Sikkert fint for de slitne som kommer rett fra jobb, og som i tidenes løp har trukket seg lengre og lengre ned i verdens kaninpels og sluttet å undre seg over den magiske flosshatten som verden kommer fra. Jeg er helt på tuppen. Jeg holder meg fast med den ene hånda, og i den andre har jeg et handlenett.

Jeg husker første gang, en fredag, da noen pakket i pose for meg. Da ble jeg veldig forundret. Hvem var denne fremmede som begynte å pakke mine ting? Rogalandsk som jeg er, tar jeg det nesten som en fornærmelse at noen innvaderer intimsonen min på denne måten. Sånt driver vi ikke på med her. Vi betaler, grynter og pakker selv uten å si noe mer eller mindre. Det er ikke trist. Det triste her er plastikkposene.

Les videre »

Nå har jeg ikke blogget på lange tider. Jeg tenker det er på tide å vende tilbake. Det har virket så overflødig å brøle skriftlig i offentligheten i det siste. Jeg har ikke hatt ord. Den rytmen som vi vanligvis bruker når vi skriver, den har ikke vært der.

Alt flyter. Det føles som om jeg har vært på en båt. Men det har vært vindstille. Det er vondt når det er sånn. Nesten som å få bind for munnen og bli frastjålet alle sine kulepenner. Hvor ble språket mitt av? Men jeg tror også det er litt sunt. Jeg tar skrivingen svært alvorlig. Nå har jeg fortøyd meg tilbake. Det skjer jo så mye spennende i bloggosfæren for tiden. Jeg vil være med! Rydd plass! Unnskyld, kan jeg få lov til å stå på tå og titte over her for å se hva som skjer? Hallo? Takketakk!

Les videre »

Et lite ord
er større enn en sang

Jeg må sette av tid til å
se på skyene
holde for ørene

sukke dypt
fra lungene

Jeg kan aldri bli som dere

Jeg merker det
når det henger seg
opp i vinduskarmen

Det er godt å stirre
på ingenting

Rogalandsturnélisten finner du nederst i denne saken.

Lørdag 1. november kl. 15.00 kommer «E der någen der?» til teaterfestivalen Twist08 på Riksteaterets lokaler i Nydalen!

Noen kvelder, når klokka nærmer seg 20:00, tenker jeg at nå begynner det snart, for de begynner alltid presis. Idet klokka nærmer seg klokka 21, og slutten, tenker jeg at nå har de sikkert kommet til min del. Har de veltet ut vannet ennå? Jeg lurer på om det gikk bra også denne gangen, eller om de traff en lampe.

Les videre »

Les videre »

Å, hadde det bare vært så vel… Jeg hadde nemlig sendt mailen til en person til. Tilfeldigvis hadde jeg mailadressen til en av skuespillerne også, og puttet den idealistisk inn for å nå flest mulig.

Det skulle jeg aldri ha gjort.

Det som egentlig frustrerte meg mest var at jeg ikke innså det selv før noen sa det til meg. Av og til er det som om jeg glemmer at personer er mennesker med følelser. Når jeg har et mål, blir jeg hardhudet som en elefant. Da går jeg gjennom ild og vann. Vi må vanne blomstene, det er viktigst av alt!

Det var ikke før en i teaterteamet svarte og forklarte hva jeg hadde gjort, at jeg innså hvordan den vordende forfattervirksomheten kan få meg til å vakle som en elefant som danser på line. Det er vanskelig å holde balansen.

Og nå falt jeg ned.
En ubeskrivelig smerte –
Som å brekke alle bein i kroppen og bli revet opp som ost på et rivjern.

Les videre »

Les videre »